Jeg reiser, i likhet med en haug med andre, kollektivt til og fra jobb. Dessuten reiser jeg noenlunde jevnlig med fly, og noe sjeldnere med tog. Å reise i felleskap med andre er en utfordring. Dessuten er jeg så merkelig utstyrt at selv om jeg til vanlig er en sindig og rolig kar, vekkes det et udyr opp i meg hver gang jeg reiser med andre. Det begynner allerede i køen inn. Hvor gammel må man bli før man lærer at andre må UT, før du kan gå INN? Og hvorfor er det slik at når man har blitt gammel nok, kan man fint drite i å huske det, men bare brøyte seg mot strømmen med hissig bruk av stokk og håndveske? Og man kan gjenta i det uendelige at resten av verden praktiserer prinsippet med å STÅ til høyre, mens man GÅR til venstre. Bare ikke i Norge. Her er vi fremdeles opptatt av å finne vårt eget system. Vi har holdt på med det siden rulletrapper og -fortau kom for 50 år siden, og vi leter fremdeles.
Men for den som reiser uten følge er det største mareritt man kan komme ut for å bli fanget i en vogn/kabin med et barn som har slått seg vrang. Jeg trodde jeg skulle klare å takle denne utfordringen bedre etter at jeg selv ble far, men nei. Min irritasjon, fortvilelse og noen ganger desperasjon over å måtte høre på høyfrekvent hyling i 20 minutter eller mer, er like kraftig som min fortvilelse over å være faren til drittungen som hyler. Og hva gjør man om man er foreldre til det barnet samtlige andre passasjerer nærer et voksende hatforhold til? De første innskytelser har ofte vært å late som om han tilhører noen andre. Litt som man gjør når man slipper en promp i nærvær av andre: Se deg mistenksomt rundt og rist oppgitt på hodet. Bestikkelser hjelper også av og til, men medfører at man i tilegg til å være en foreldre med manglende kontroll også blir beskyldt for å være dårlig på oppdragelse. det er ingen gode løsninger. Man kan imidlertid håpe på hjelp. Og jeg skal vurdere det neste gang jeg reiser alene i selskap med en sliten mamma eller pappa med en skrikunge. For dette gjorde noen for meg da min sønn lot frustrasjonene flomme over. Mannen lente seg vennlig ned til poden, smilte og sa: "Hei...du gråter så utrolig flott. Om du fortsetter litt til så tar jeg deg med hjem..." så vart det stilt....
Kom helt tilfeldig over bloggen din og har ledd godt av innleggene dine. Det er mye rart å være opptatt av, kjekt med et mannsperspektiv til en forandring.
SvarSlettEllers må jeg tilføye at når jeg hører barn gråte på fly og andre kjedelige steder de ikke har det minste lyst til å være, tenker jeg av og til at jeg og godt kunne tenke meg å hyle litt jeg og, dersom ikke den to-hundrede meter lange innsjekkingskøen til flyet for eksempel, snart blir mindre. Men det plager meg nok ikke i samme grad som deg, nei.
Her skal jeg jammen stikke innom igjen : )
Hei og hå :)
SvarSlettGøy å finne en pappablogg blandt alle de mammabloggan som finnes. Og du skriv utrulig bra....måtte flire fleire gang når æ læste gjennom en del av innleggan dine. E artig å få se ting fra mannfolkan si sia....
Kommer nok tel å titte innom bloggen din igjen.
Ha en flott torsdagskveld :)
Takk førr kommentaren på bloggen min :)
SvarSlettMeget mulig at du har rett i at gutta kanskje ikkje e så go på d der me å læse blogga....eller generellt ikkje e go på å blogge. E ikkje mange guttebloggera man kommer over, e visst mest bare oss damen som blogge om sånne ting som kanskje ikkje e så spennanes førr gutta...æ veit ikkje. Men det e vel ikkje så spennanes å læse om kossen lysekrona man ska velge eller fargen på den nymalte veggen osv osv.......førr dokker gutta :)
;) ;) ;)
Hihihi jeg pleier å takle det ved å tenke på hvor frustrert foreldrene måtte være, man ser jo ofte alle de andre passasjerene snu seg og sende stygge blikk... og det er vel ingen som ønsker å motta de blikkene.
SvarSlettMen ja, det er noe som river og sliter i meg når jeg hører barnehyl på fly...