Det finnes en rekke gode grunner for å reise med Bryanair:
1. Du synes du har det for godt i livet, og mener du fortjener og straffes litt for at du har det så fint.
2. Du er VELDIG glad i mennesker og liker å ha mange av dem tett på.
3. Du blir småkåt av at folk overser deg, og tenner på å bli behandlet som krøtter.
4. Du eier bare 4 ting i verden og har ikke behov for å ha med deg mer enn det.
5. Du vil betale minst mulig for å komme dit du skal.
I vårt tilfelle, var det grunn 5, og kun den, som gjaldt.
Men det er spennende å reise med Bryanair, det skal dem ha. Og spenninga begynner allerede når du skal booke reisen på internett. For gitt at du klarer å komme deg til siste og avgjørende side på nettbookingen uten å på veien ha kjøpt både handlebag, og/eller leiebil, forsikringer du ikke trenger eller muligheten til å gå nesten først ombord, skal det uhyre mengder konsentrasjon og tålmodighet til for å plotte inn riktig på de vitale fakta om hvem du er og hvor du skal. Og vær obs! Bommer du litt er det rett tilbake til start, og du må på nytt gå igjennom hinderløypa med Samsonite og Avis-leiebiler. Det er som å spille minigolf med en hyssing!
Vi klarte det til slutt. Vi sto i mot alle forsøk på å få flå oss for ekstra euro i et innbitt forsøk på å faktisk betale det reisen var annonsert for. (Fra kr 79 og oppover) Vi klarte det nesten. Og det er vi fornøyd med. For det vise seg nemlig umulig å faktisk få noen reise til kr 79,- all den tid du alltid må betale 180,- for å sjekke inn på nett. (Skulle du ønske noen personlig service på flyplassen koster det ca 400,-) Morsomt når det overhode ikke finnes noe alternativ som gjør det gratis. I tillegg røyk det i siste fase på ca 500 spenn som vi aldri skjønte hvor kom fra. Men pytt pytt. Ut på tur osv...
Vi kom oss ombord. Min medbrakte 10 åring var strålende fornøyd. Og det er ikke så rart. Bryanair har nemlig spesialisert seg på flyseter som passer for alle 10 åringer, for alle de som ser ut som 10 åringer i størrelse og kroppsvekt, og for de tidligere nevnte selvpinere som liker den deilige smerten av gnissende kneskåler mot seterygg, og korsrygg ut av stilling. Vi andre, derimot, sleit litt.
Med unntak av dem som hadde betalt ekstra spenn for mer plass. Eller "seter ved nødutgang" som det i dette tilfelle egentlig er. Det morsomme med denne ordningen er at de eneste som betaler for dette er de som ikke får plass i Bryanairs vanlige seter. De som er, skal vi si, litt røslige i kroppsfasong. (Eller har "kraftig benbygning" som var min mors ord for "Smellfeit") Hvilket som igjen for den litt festlige konsekvensen at i tilfelle en nødsituasjon ville alle vi andre, gitt at vi klarte å komme oss ut av våre egne seter, måtte kravle over berg av overvektige for å ha et håp om å slippe ut. Er det virkelig de tjukke vi vil ha foran den bittelille nødluka? Nuvel.
Du levnes uansett ikke rare sjansen for å overleve om noe skulle skje. Bryanair har av årsaker jeg ikke kjenner valgt å fjerne den lille lomma i flysete foran. Jeg antar at det er for å spare penger, skjønt jeg ser ikke helt hvordan det funker. Istedet står nødinstruksjonene på selve setet. Der sto det, som det gjør i alle fly, at man skulle bøye seg å putte hodet mellom bena i tilfelle nødlanding. Jeg tror jeg skal skrive et brev til Bryanair å fortelle dem at de nok har litt for høye forhåpninger til mykheten hos nordmenn generelt.
Jeg forsøkte flere ganger å få dette til, men skallet hver gang panna i toppen på setet foran. Hadde jeg kunnet legge ansiktet ned i skrittet på den tilmålte plassen Bryanair tilbyr, hadde jeg vært i stand til å gjøre øvelser jeg kun har lest om (og en gang sett) på visse shadye nettsider. Jeg hadde hatt en mer spennende ungdom, og sikkert vært ganske populær på nachspill. Men moro at Bryanair har så høye forventninger til meg, da.
Jeg kunne sagt mye mer om denne flyturen. F.eks så kunne jeg sagt noe om det evindelige maset om å kjøpe lodd til inntekt for pleietrengende barn (Og sikkert litt til inntekt for flyselskapet og), eller noe om hvordan flyvertinnene i Bryanair minnet meg litt om livstrette kantinedamer i blå jakker som aldri så ut til å passe. Jeg kunne ha nevnt den lille fanfaren når vi landet som blei etterfulgt av at flyselskapet roste seg selv for at de fikk oss fram til rett tid. Jeg ante ikke at det skulle være en overraskelse.
Eller at Bryanair skryter av at de er det selskapet som mister minst bagasje. Noe som er forholdsvis enkelt å få til all den tid man ikke frakter noe bagasje utover det passasjerene selv må passe på å få med seg.
Og nåde den som tar med seg noe mer enn den tilmålte bagasjen ombord. Som f.eks en taxfreepose. Vi blei tvunget til å pakke om på gaten foran de øvrige passasjerer. Min ellers så stillferdige og forholdsvis beherskede samboer var like i ferd med å gjøre ting mot den smålubne iren i skranken som hadde kostet oss langt mer enn de 40 straffe euro han truet med. Ekstra overraskende for meg, som trodde jeg kjente henne, var at hun i noen setninger der snakka klokkerent irsk i ren forbannelse.
Nuvel. Vi kom dit, og vi kom hjem. Og det er poenget om du skulle føle deg fristet til å reise med Bryanair. For de får deg dit for (nesten) 79,- kroner. Det er det å få deg hjem igjen som koster.
Takk for seg!
