torsdag 18. oktober 2012

Inga Marte Thorkildsen utdeler tidenes ballespark


Jeg er heldig. Etter en, i den store sammenheng, udramatisk skilsmisse fikk jeg mitt ønske oppfylt og fikk lov til å ha mine barn hos meg 50% av tiden. Jeg sier "fikk lov" fordi det slettes ikke er en selvfølge at det blir slik. Hadde mor ikke ønsket det kunne hun forholdsvis enkelt hindret det. Heldigvis har jeg en smart og omsorgsfull eks-kone som vil våre felles barn det beste. Slik er det ikke for alle. Rundt meg har jeg en lang rekke fedre som ikke får lov til å være det. Og nå forsøker vår barne-, likestilling og omsorgsminister Inga Marte Thorkildsen i verdens minste regjeringsparti å gjøre livet til alle i den situasjonen enda verre. Nå vil hun gi alenemødrene ytterligere et livsfarlig og uhyre effektivt våpen i barnefordelingssaker.  Mor skal få nekte far samvær med barnet totalt uten lov og dom.

Sist fredag sende ministeren ut et lovforslag som at mor skal kunne nekte far samvær ”ved reell frykt for at barnet utsettes for vold og seksuelle overgrep”. Denne avgjørelsen er det med andre ord mor, og mor alene, som skal ta. Vi er i klartekst  i ferd med å få en lov som gjør det mulig å dømme noen uten lov og dom. I en moderne tid der man man burde ha kjempet for fars rett til å få kunne være det, gjør altså Thorkildsen det motsatte: Hun vil utstyre alle kvinner med et formidabelt ris bak speilet i saker der far ikke får tildelt den omsorgstid han har rett til.

Og det er i de fleste saker hvor det er en tvist om spørsmålet. For fremdeles er det slik at far står mer eller mindre uten rettigheter om ikke mor ønsker å dele omsorgen. Loven fastslår visstnok at man i utgangspunktet har rett til delt omsorg. I realiteten fungerer det ikke slik. I tvistesaker blir mor i 9 av 10 tilfeller tildelt hovedomsorgen. I de saker hvor far får hovedomsorg ligger det til grunn at mor har et betydelig rusproblem, funksjonshemning eller rett og slett har gått bort. Selvmordsraten blant menn som kjemper for omsorg er skyhøy sammenlignet med raten for menn generelt. Går forslaget igjennom vil den stige ytterligere. Ikke bare vil man nektes omsorg over sitt barn. Man vil også måtte leve med en mistanke om vold eller seksuell misbruk hengende over seg. Det er det mange som ikke kan leve med. At de eventuelt senere blir frikjent har stjålet både verdifulle tid av en oppvekst og gitt ubotelige sår på sjelen.

"Til barnets beste" - er argumentasjonen fra ministeren. Hun frykter at barn må leve for lenge med misbruk. En fin tanke. Men å gjøre mor til anklager og dommer er ikke løsningen i disse tilfellene. Da må man heller ta et oppgjør med den generelle rettsikkerheten til barn. For dette er et lovforslag som helt åpenbart kan, og vil, misbrukes. Inga Marte argumenterer til Aftenposten "Erfaringen og kunnskapen tilsier at man kvier seg lenge for å ta opp slike spørsmål". Inga Marte håper med andre ord at mødre med uærlige hensikter skal synes det er for flaut  å komme med anklagen og av den grunn lar det være. Det er i beste fall naivt. I verste tilfelle dødelig kunnskapsløst. Samlivsbrudd og kampen om omsorg er i mange tilfeller så hatefulle og vanskelige at det er ingen grunn til å stole på at forlegenhet vil stoppe noen fra å bruke det våpenet Inga Marte nå vil utstyre dem med.

Og hva rettferdiggjør "reel frykt"? Et blåmerke? Surmuling? Skitne truser i bagen? At far har fått ny kjæreste? Har mer penger enn mor? Når rettsapparatet får tatt tak i den reelle frykten mor måtte ha følt på et eller annet tidspunkt har mange tog gått, og mange sår er åpne og kan aldri lukkes.

Jeg hyller de mange alenemødre som hver eneste dag kjemper den motsatte kampen; Kampen for at deres barn skal få se mer av sin far. De som har skjønt at det beste for et barn er å se begge sine foreldre, og som klarer å legge til side egne følelser og behov til fordel for sine barn. Det er de som vil barnets beste. Inga Marte kan neppe forvente noen fremtidig takk for sin innsats, verken fra barn eller voksne.

Det er på tide å si i fra om det,

Takk for seg!