mandag 6. juni 2011

Standup



Noe av det morsomste jeg gjør med klær på er å utøve standup komikk. For oss som har dette genet som gjør at vi stadig føler behov for å la oss utsette for andre folks oppmerksomhet med dertil medfølgende meninger, er det få ting som er så godt som å oppleve å få andre til å le utelukkende ved bruk av ord. På den annen side: det er få ting som er så vondt som når du ikke lykkes.

For deg som ikke har sett standup ennå; det er på tide. En aften med bare latter er noe alle trenger. Komikere kommer i alle former, og i alle smaker. Noe synes man er fantastisk, andre synes man er ikke var noe særlig, mens andre igjen gir deg noe du ikke er sikker på om du liker eller misliker, men de ga deg en kul opplevelse. Okkesom; stort sett er det fasinerende å se standup komikere i aksjon.

Det vil aldri være en fullgod opplevelse å se standup på en tv-skjerm. Du bør helst sitte i salen å oppleve det på kroppen. Derfor er det med noe blandede følelser jeg vedlegger en kort presentasjon av komikeren Thomas på scenen. Mer for å gi en følelse av hva jeg gjør, enn å faktisk fortelle dere vitser. Derfor håper jeg eventuelt at dette kan være en liten prøvesmak, og at jeg heller ser deg i salen snart.



Takk for seg....

tirsdag 24. mai 2011

Selektiv hukommelse


Det er fasinerende hvordan hjernen vår fungerer. Hvordan vi gjennom livet husker noe krystallklart i årevis, samtidig som vi glemmer noe vi blei fortalt for 5 minutter siden.

Jenter/Kvinner for eksempel. Hvordan kan det ha seg at dere husker antrekk andre jenter har hatt på seg for flere år siden, og gjerne også detaljene i bekledningen:
- Gud er det den kjolen du hadde i Kristines bursdag i 2007? Den er så mye finere når du har de der høye grønne støvlene som kompelmenterer øynene dine så fint, og ikke de lave som du hadde sist. Og det er såååå mye finere med de der lang ørepynten til, og ikke de korte runde du fikk hos Martin da dere var på Kos i jula 2003.

Hvordan er det mulig? Hadde jeg ikke vært i stand til å se ned hadde jeg ikke kunnet fortelle dere hva jeg har på meg akkurat i dette øyeblikk.

Menn husker andre ting. Fotballkamper f.eks. Olimpija Ljubljana - Liverpool, 24 september 2003 f.eks. Resultat 1-1, Michael Owen scorte for Liverpool i 77. minutt. Steven Gerrard måtte ut med skade etter bare 14 minutter. Slikt husker gutter. Og da har IKKE vi en kompis som sier:
- Åja! Den kampen husker jeg godt. Du hadde på deg de lyseblå skoa som tar opp det grønne i øynene dine så fint.

Det skjer ALDRI.

Når jeg tenker tilbake på hva jeg fremdeles husker fra barne og ungdomsår er det skremmende hva som ennå henger fast av informasjon, og viser så til de greder hva jeg har vært opptatt av:

* Jeg husker tegneseriens historie svært godt siden jeg knapt gjorde annet en å lese eller tegne serier fra jeg var 10 til jeg var 14, og kunne fortalt deg mye om verdens første serie "The Yellow kid", eller om de franske serietegnerne og deres påvirkning, kanskje spesielt "den rene linjen" som George Remi (Hergè) sto for (skaperen av Tintin).

* Siden skifter interessene og jeg blir skremt over å tenke på hvor mye jeg kan om kvinnelig anatomi, g-punktets plassering og hvordan f. eks sirkulære bevegelser og stearin kan piffe opp seksualakten. Jeg skal ikke påstå det ikke har vært nyttig kunnskap å besitte opp gjennom livet, men siden det er svært få menn som får betalt for å være gode elskere kan man trygt si at kunnskapen har vært lite egnet til å skape seg en grei inntekt.

*Siden oppdaget jeg musikken, og kjenner at jeg kan endel om gitarmerket Fender, og andre gitarer.

(Jeg er en høyst middelmådig gitarist, må vite - men fasinasjonen for gitarer har jeg fremdeles. Det gjelder forsåvidt også for kvinnelig anatomi)

Til sammenligning er den eneste kjemiske formelen jeg husker og kan forklare H2O.Takk Gud for at kjemi er forholdsvis fraværende i tv-bransjen.

Det samme gjelder for barn. Min datter kan ALT om hester. Virkelig. Hun kjenner terminologi og detaljer om hesteraser hun aldri har sett. Uttrykk som Hel- eller halv tølp, tilt fjos eller fjas, Halv- eller Helblods det ene eller det andre, og gud vet hva. (Hestesporten har forøvrig en underlig besettelse for å dele det meste inn i hel eller halv. Lite nyanser der i grunnen)

Min sønn er svært fasinert av Beyblade, og andre leketrender. Og når denne interessen melder seg tilegner han seg ekstreme mengder detaljkunnskap på rekordtid. Han har dessuten en urovekkende fasinasjon for religioner, og kan ting jeg ALDRI kan huske å ha lært. Gudsjelov (bokstavelig talt) er denne fasinasjonen likt fordelt over de ulike reiligioner fra jødedommen til hinduisme, så han er i det minste en ganske åpen og fordomsfri fyr. (Vår egen form for kristendom er kanskje taperen og ikke fullt så spennende, iom at de verken kan varte opp med omskjæringer eller guder med elefanthoder. Og jeg forstår han på sett og vis)

Men også hans interesser endrer seg. Da han her om dagen fikk tak på en kondom måtte vi ta den praten også. Jeg tror på ærlige svar:
- Hva brukes denne til, pappa?
- Gutter har den på tissen når de skal ha sex og ikke vil ha barn.
- Åh....æsj....

Han tok imidlertid vare på den lille pakken og brakte temaet opp en rekke ganger. På kvelden når han skulle legge seg hadde han fått tenkt ytterligere:

- Er det farlig å ha kondom på tissen selv om man ikke skal ha sex?
- Nei, det er det ikke. Men det er liksom litt unødvendig.
- Puh. Det var godt du sa, ellers hadde jeg aldri turt å prøve en på ordentlig....

Jeg kan ikke annet enn å håpe at dette korte lille øyeblikket av overført kunnskap henger i noen år framover.

Takk for seg....

onsdag 30. mars 2011

Løgner!


Av alle de løgner vi serverer våre barn i et velmenende forsøk på å forklare noe uforklarlig, er ideen om Tannfeen kanskje en av de merkeligste. Vi prøver å selge en tanke om at det finnes en eller annen søt tjukkas som i nattens mulm og mørke kommer inn på rommene deres og bytter melketenner mot ren cash, som av uforståelige grunner MÅ ligge i et glass med vann.

Tannfe-entusiast


Hva er det egentlig vi lærer våre barn? Først av alt forteller vi våre barn at det finnes et enormt svartebørsmarked for løse tenner. Og at dette markedet åpenbart er så lyssky at alle transaksjoner må foregå på nattestid. Tannfeen er, om man skal følge resonnementet, slettes ingen liten lubben søtnos, men mer sannsynligvis en bola råtass som parkerer den styla SUVen sin nede i gata før han sniker seg inn og bytter stashet mot cash.

Min Elias er 9 år og har for lengst sluttet å tro på Tannfeen, om han noengang har kjøpt denne vannvittige ideen. Men siden han fremdeles feller en og annen melketann ser han helt klare økonomiske fordeler i å opprettholde illusjonen om at han er en sann troende.

Dermed er vi begge tvunget inn i et absurd spill:
Han later som han tror, og jeg later som jeg tror at han tror, mens han vet at jeg vet at han vet at jeg ikke tror på han. I det hele tatt er det veldig likt et dårlig ekteskap: Vi vet at opplegget i lengden er dødsdømt, men vi holder begge fasaden. For barnas skyld, liksom.

Så når gutten så innimellom mister en tann (Jeg mistenker at han nærmest trekker dem ut på egenhånd så snart han kjenner det minste snev av vingling i tanna) fyller han pliktskyldigst opp et glass med vann, legger tanna i og plasserer det på nattbordet ved siden av senga, mens han høylytt og gjentatte ganger repeterer at han har mistet en tann, samt hvor den er å finne.

Når faren så senere skal krype til køys kommer han på at tanna må byttes mot valuta. Og da kan du ta faen på at faren er tom for småmynt. Dermed er resultatet heller skralt og bestående av det som måtte være å oppdrive i lommer og kopper rundt om i huset.

Morgenen etter møter man en heller muggen 9-åring med klandrende blikk og hånda halvfull med fuktige kronestykker og femtiøringer. Og jeg kan se han tenker det han ikke tørr si høyt: "Er dette alt? Er du klar over hva den tanna kunne gitt meg på det åpne tannmarkedet"

Takk for seg....


tirsdag 15. mars 2011

På fest med Jenny Skavlan


I natt var jeg på en heidundrende fest med Jenny Skavlan. Men før noen får noen mistanker må jeg bare si at kjæresten hennes, Finger´n var der og, Og kompisen hans, Dansken. Og Jan Thomas. Dessuten var norsklæreren min fra ungdomsskolen der. Hun serverte cupcakes, og begynte å gråte da Dansken påsto de ikke smakte noe. Men så ble hun mer opptatt av å ødelegge Knausgaards bøker i en makuleringsmaskin hun av ukjente årsaker plutselig fikk tak i. Så kom ekskona til en kompis innom, men da dro jeg og Finger`n ut på togtur for å finne kebab.

Jeg kjenner verken, Jenny, Dansken, Finger´n eller Jan Thomas. Jeg drømte. Men det hadde vært en usedvanlig fet fest. Det er imidlertid merkelig hvordan man godtar det meste som normalt når man drømmer. I drømme stiller jeg ingen spørsmål ved hvordan jeg eventuelt har havna på fest med Jenny, eller hva i helvete norsklæreren min har der å gjøre. Jeg synes det er hverdagskost at jeg spiller kurong med Jan Thomas, og lurer ikke på hvordan det kan ha seg at toget til Fredrikstad stopper like utfor trappa til en fasjonabel Frogner-villa.

Jeg har hørt at drømmer betyr noe. At de sier noe om deg som menneske, dine redsler, ønsker lyster og så videre. Jeg tør ikke en gang begynne å analysere hva denne drømmen sier om meg. Jeg satser på at drømmen er et utspring av en litt for aktiv fantasi, kombinert med det faktum at jeg så det utmerkede programmet "Dansken og Finger`n" i går før jeg la meg. Eller så har det noe med hva man spiser før man legger seg. Biff for eksempel, skal gi våte drømmer. Bønner mareritt (og anseelige mengder gass, selvsagt)

Jeg husker sjeldent drømmer, og ihvertfall ikke i årevis etterpå. Men en drøm husker jeg fremdeles. I min studietid i Kristiansand, for ca 20 år siden våknet jeg en morgen og kunne med redsel fastslå at jeg hadde drømt å se en apekatt ta en elefant bakfra. I utgangspunktet et heller forstyrrende syn. At apekatten hadde en rød Postman Pat-lue på gjorde det ikke bedre. Fremdeles plager synet meg. Men mest av alt tanken på hva denne drømmen sier om mitt forkvaklede sinn. Jeg er overbevist om at jeg ikke vil ha svaret. Jeg holder i stedet min entusiasme for elefanter, aper og barne-tv figurer på behørig avstand, og velger ikke Dyreparken i Kristiansand som mitt reisemål nummer 1.

Sweet dreams og takk for seg.

mandag 7. mars 2011

Fyttefaen!


Det er ikke ofte, men det hender at jeg kan irritere meg over andre mennesker. I dag er det mandag og kanskje dagen man tradisjonelt irriterer seg mer enn andre dager.
Men så har jeg lært da, at det kan være greit å få alt ut på en gang. Rett og slett tømme seg for irritasjon for så å gå nyvasket og ubesudlet videre ut i uka. Derfor har jeg rett og slett oppsummert ting jeg har irritert meg over i det siste.

Forgive me father, for I have sinned.

Jeg er en tålmodig mann, stort sett. Men i butikken forventer jeg meg effektivitet. Det er ingen grunn til å stå lengere i kø enn man må. Det finnes INTET trivelig med å stå i kø. Det er ingen underholdning på veien av musesteg mot kassa. Defor vil jeg herved, som et bidrag til alle dere som synes køståing er noe av det mest spennende dere kan foreta dere og dermed trekker det ut i langdrag, komme med følgende ønsker.

- Ta fram lommeboka FØR dere får vite summen. Dere må nemlig betale noe uansett. Det er ikke som i Donald; at kunde nr 1 million får alle varene gratis og et hus i tillegg. Dere skal i hvertfall være ekstremt sikre på at dere ER kunde 1 million før dere lar være å vippe fram portemoneén.

- Nei, når du kun har en Cola zero og en Mandelstang på rullebåndet så rekker du ikke å springe tilbake gjennom hele butikken å bare hente en ting til før det er din tur.

- Mulig jeg er vanskelig her, men min soleklare mening er at har du betalt og dratt kortet og begynt å pakke ned varene dine, er det faktisk for seint å bare spørre om du kan få tatt ut litt kontanter også.

- Når det på displayet på kortleseren står teksten "Feil kode. Prøv igjen", så er det nettopp det det betyr. At man blir stående å se spørrende på kassapersonalet eller de bak, mens man stiller spørsmålet. "Hva skjer nå?" er bare irriterende, og ikke minst vanskelig for oss andre å svare på.

Det er ikke alle eldre som fortjener respekt for at de har bygd landet. De er i fåtall faktisk. I likhet med mennesker i andre aldersgrupper finnes det også blant eldre en jevnt fordelt andel av idioter, unnasluntrere og generelt usympatiske. Derfor:

- Slutt å bruke alderen som en unnskyldning til ikke å følge kølapp systemet i banker og på posten. Det er uhyre enkelt å trekke en lapp og så gå fram til riktig kasse når deres nummer lyser. Ikke tro at vi andre ikke skjønner at dere feiker et lite drypp når dere bare baner dere fram til en opptatt kasse. Grunnen til at vi ikke sier noe er at vi har en eller annen misforstått oppfatning om at det er greit å være en snik så lenge man er en snik på 70 + .

- At man spør 4 ganger hvor mye som står på konto gjør ikke summen større. Bare nevner det...

- Det heter ikke "svarting", "hottentott", "innfødt", og egentlig ikke "neger", heller. Men hva dere vil om norsk innvandringspolitikk, men vis den samme respekt dere selv forventer å få. 50-talls terminologi gjelder ikke lenger, og siden dere kan lese kryssordssidene med slik innlevelse, antar jeg dere klarer å lese resten av avisen også, og få med dere den generelle debatten.

Nåh...kjenner sinnet har lagt seg nå. Ei god uke venter...

Takk for seg.

onsdag 26. januar 2011

Standarden på Norsk Standup


NRK humorist Siri Kristiansen har uttalt seg til Klassekampen om manglende klasse i norsk standup. Dette gjør hun i forbindelse med den alternative standup festivalen "Crap åppå Park" som foregår nå i helga. Nå har jeg ikke brukt bloggen min til denne type meningsytringer før, men dette gir meg jo en kjærkommen anledning til å mene noe om mer universelle ting enn mitt eget tegneserieaktige liv. Så ha meg unnskyldt om du synes denne diskusjonen er litt vel nerdete for de som ikke er opptatt av standup.

Siri kommer ikke drassende med noen ny diskusjon. I prinsippet er dette nok et sleivspark til de som står på standup scenen uten å være samfunnsatirikere, eller å eksperimentere med formen. Et spark til de som tidvis snakker om underliv og kjønnsliv. Jeg er nok absolutt en av de standup komikere Siri er lei av.

Jeg er enig med Siri i at standup trenger et rom hvor vi kan fornye oss, og hvor man tørr å være en annerledes standup komiker. Jeg synes imidlertid Siri blir vasete når hun kategoriserer stand up publikummet som et "nyrikt publikum", og "menn fra konsulentbransjen med blåskjorter", eller "gjenger med vestkantfolk som nettopp har begynt å tjene penger". Det er en så flat og upresis beskrivelse at den plasserer Siri i den samme kategori som de komikere hun ønsker å ramme: de enkle og platte. Jeg vet ikke hvor Siri opptrådte i sine dager som aktiv standup komiker, men vi kan umulig ha opptrådt de samme steder. Jeg antar uttalelsen har som formål å gi oppmerksomhet til "Crap åppå Park". Men motivasjonen er i så tilfelle feil.

"Crap åppå Park" er et forfriskende og viktig bidrag til et tidvis seigt standup miljø. Derfor synes jeg det bare er trist å dra i gang en diskusjon om standup som form med å latterliggjøre publikummet på Latter med å beskrive dem som "så lei av å være korrekte, konsentrerte og stramme på jobb, at de ler høyest av det som er enkelt og på kanten".

Siri er opptatt av kredibilitet, åpenbart. Hun er bekymret for at: "Folk som følger med på hva som skjer og som liker å diskutere hva som er kult, ser på standup som lavmål." Er det viktig for oss at folk som "følger med" synes vi er kule?
Jeg har lyst at ALLE, uavhengig av hva de følger med på og uavhengig av hvem de er, synes det er kult. Om standup som form har slitt med noe, er det at vi litt for ofte og for lenge har vært et Oslo fenomen. Det har vært for vanskelig å skape komikere og gode miljøer i andre deler av landet. Bergen har fått et veldig oppsving, takket være ildsjeler, dyktige komikere og entusiaster der. Men fremdeles er det nokså dødt i deler av landet hvor det absolutt burde finnes rom for å finne nye anderledes komikere og humor. Det klarer vi ikke om vi skal være opptatt av at "folk som følger med" (hvem de nå enn måtte være) synes vi er kule. For jeg mistenker at disse menneskene holder til i Oslo.

Jeg er for særpreg. Jeg er for at komikere skal finne sin egenart, og skille seg ut i stil, innhold eller form. Jeg elsker det Dag Sørås gjør, og jeg synes Are Kalvø er helt fantastisk. Jeg har imidlertid ikke lyst å være som dem. Jeg har kun lyst til en eneste ting: Å være morsom. Jeg kjenner ingen komikere som ikke i bunn og grunn har dette som sitt fremste mål. Jeg har lyst å kunne snakke om samliv, samfunnsliv, hverdagsliv, og, ja, underliv. JEG har lyst å snakke om det JEG synes er morsomt, på en måte så flest mulig andre synes det er morsomt. Det kan jeg klare om jeg ferdes i et miljø som er levende, raust og i endring.

Jeg tror derfor ikke Siris meningsytring bidrar til bedre komikere. Og kategorisere noen komikere som det ene, og andre komikere som noe annet er verken levende eller raust. Det er bare litt unødvendig. Men jeg liker at hun forsøker.

Og til sist: Kom dere på "Crap åppå Park"! Vi trenger det;-)

Takk for seg

fredag 21. januar 2011

Ukas godbit, samt noen ord om kreativitet og mangelen på slikt...




I likhet til de fleste andre som bedriver blogging, føler også jeg at jeg skylder noen en unnskyldning når jeg har avstått fra å blogge i en lengere periode. Men i dag tenker jeg "Drit i det". Jeg har ingen betalende abonnenter, ingen hissige sponsorer, og jeg gjør vel dette først og fremst for å tilfredstille mitt eget behov for å skrive, og dernest med et lite håp om at andre også finner det litt underholdene. Sånn sett er jeg like skuffet over meg selv, som dere eventuelt er over mangelen på kreativitet.

Som de mest observante har fått med seg har jeg returnert fra Thailand for ikke så altfor lenge siden. En fantastisk ferie og noen uker med avslapping, lett ferierus og moro med både gamle og nye venner. Jeg hadde ingen andre mål for turen i grunnen, rent bortsett fra at jeg hadde et annonsert ønske om å kunne dykke med hai. Øya Koh Tao ble derfor valgt litt utifra at det angivelig skal være en fin tumleplass for hai av ulike størrelser og lynne.

Akkurat det var det flere enn meg som hadde fått med seg. For om du har en fetish for dykkere, våtdrakter eller oksygen i boksform har du en sammenhengende multiorgasme i vente om du besøker Koh Tao. Her er det MANGE dykkere. Ikke fullt så mange hai skulle det imidlertid vise seg.




Full av optimisme og skrekkblandet forventning suste jeg over øya på lasteplanet av en pick-up klokka 06 på morran for å dykke mitt første haidykk. Allerede her kjente jeg at forventninger var ikke det eneste jeg var full av. Så tidlig på morgenen hadde kroppen min nemlig ikke kommet i gang med sine daglige rutiner, og jeg kunne i mageregionen kjenne en ulmende følelse av gårsdagens middag, og generell feriemage. Det var imidlertid ikke så påtrengende at jeg følte det var nødvendig å gjøre noe med det.

Vi var ca 20 trøtte, men entusiastiske dykkere som tøffet ut til revet som skulle være et aldri så lite haimekka. Årsaken til at man reiser ut så ukristelig tidlig er selvsagt for å kunne få med seg de siste timene haien er i bevegelse på jakt etter mat. Og det slo meg der og da at det var noe spesielt å hoppe i vannet med hai akkurat på det tidspunkt de faktisk så etter noe å sette tennene i. Min tildelte dykkerkollega var imidlertid ei trinn lita frøken fra Nederland som het Naomi. Jeg vurderte det dermed dithen at hun nok framsto som en litt mer kjøttfull munnfull enn meg, og at jeg dermed skulle ha tid nok til å komme meg ut av vannet før haien eventuelt fikk bestemt seg for om han var fysen på noe snacks etter måltidet.

Men vel nede på ca 20 meter forandret dette scenarioet seg dramatisk. Nede på 20 meter utsettes kroppen for langt mer trykk enn på overflaten. Dette gjelder også magen viste det seg. På få minutter endret min sinnstilstand seg fra plaskende entusiasme, til kavende desperasjon. Med et økende trykk på magen så kroppen min nemlig ikke lenger noen grunn til å holde på festmåltidet fra gårdagen, og satte igang alle systemer for umiddelbar tømming. Hodet mitt, på den annen side, så utallige grunner til at jeg skulle knipe ballongstjerna sammen i minst 45 minutter til:

* Jeg skulle tilbringe adskillige flere timer både over og under vann. Jeg antok det ville bli noe spesiell stemning blant mine nye dykkervenner på båten om Leikvoll sendte brunbjørnene på svømmetrening rett i våtdrakta, få minutter ut i første dykk.

* Jeg har lest at haier har ekstremt god luktesans, og at man blant annet ikke bør haidykke med blødende sår. Jeg hadde ingen mulighet til å slå opp på Wikipedia der og da, men jeg antok at det samme gjaldt for andre kroppsvesker. Jeg ble med andre ord overbevist om at skulle jeg la uhellet skje, ville ikke Namoi lenger være den mest attraktive godbiten i vannet. Fremdeles føler jeg meg helt sikker på at haien heller ville valgt meg utifra filosofien; Den som lukter mest, smaker best.

Jeg skal ikke ta dere med på de neste ulidelig lange minuttene dette første dykket varte. Jeg klarte ikke konsentrere meg om noe av det vakre vi så og husker ikke særlig mye av det heller siden jeg konsentrerte meg om helt andre ting. Jeg skal nøye meg med å si at kaviarkrysset mitt fortjener en egen fortjenestemedalje i gull for den innsats det gjorde akkurat disse minuttene. Ikke så vi hai heller, og det kan alle takke meg for.

Siden blei det flere, og langt mer hyggelige, dykk. Men hai så jeg altså ikke. Og det får vel være greit nok.

I mangelen på egen kreativitet i det siste, skal jeg benytte anledningen til å hylle andre kreative mennesker. Gode venner har nemlig kommet opp med ideen www.bloggtryne.com. Dette er en side hvor vi som blogger (tidvis i det minste) kan markedsføre våre sider. Ta en titt! En kreativ og god idè som gjør det enklere for andre å finne nettopp din blogg. Og hiover du deg med nå, kan du si at du var blant de første, når det virkelig tar av.

Dessuten forplikter det vel aldri så lite. For nå MÅ jeg vel blogge oftere og. Pokker ta!

Takk for seg!