Ring of fire...søndagsmiddag fra Helvete

HJEMMETS LUNE VREDE
Søndagsmiddag i de tusen hjem er tradisjonelt forbundet med nær familiekos, traust norsk mat, og den gode samtalen over bordet. Dette er i allefall slik jeg anser at det bør være. Og jeg prøver stadig. Men denne søndagen, som alltid ellers gikk det ikke helt slik. Det som skulle bli en trivelig middagstund utviklet seg til et djevelsk inferno av hyl, skrik, klager og boikott som til syvende og sist førte til at jeg heller sitter her og blogger enn å føre nyttige og oppdragende samtaler med mine barn over middagen.

PÅ BUTIKKEN
Jeg tar selvkritikk. Feilen er utelukkende min. Det startet med at jeg brøt et av de hellige prinsipper for søndagsmiddager: Jeg valgte bort det norske. Jeg er ikke spesielt glad i seig stek, eller sunn fisk (Sushi her unntatt) , og ihvertfall ikke på søndager.Så på fredag da jeg var innom min lokale grønnsakshandler som kommer fra land langt lengere syd tok jeg avgjørelsen om at vi skulle ha indisk mat på søndag.Og på slike innvandrerbutikker (er det politisk ukorrekt å si det?) har de en mengde små, spennende glass egnet for slike måltid. Desverre er det ikke slik at norske oversettere har fått slippe til på disse glassene, så det er mulig at noe vital informasjon unnslapp meg da jeg bestemte meg for ett glass som så litt spennende ut.

PÅ KJØKKENET
Man kan kanskje si at jeg burde ha lukta lunta, bokstavelig talt, da det begynte å svi i øynene mens jeg stekte kjøttet i blandingen. Den lett brente lukten av noe som har ligget begravet lenge burde kanskje også ha gitt meg et hint om at innholdet i glasset ikke hørte søndager til. Men nei. I lys søndagsstemning falt ikke noe slikt meg inn. Nei, ikke før min datter lurte på om noen hadde sluppet en ante det meg at måltidet jeg tilberedte var noe utenom det vanlige.

VED MIDDAGSBORDET.
Jeg brukte vel ca 1 time på maten. Jeg sammenkalte vår lille familie på 3 til mat, og opplevde at munter lys stemning på minutter ble til forholdsvis utrivelig tirsdagsstemning. Jeg hadde nemlig skrytt måltidet opp i skyene på forhånd, så forventningene var store. Men i klokketro på egen kokekunst hadde jeg ikke smakt underveis. Jeg tror ikke det var ment som mat, det som var i glasset. Jeg tror det må være noe inderne bruker når de smører jetmotorer. SATAN DET VAR STERKT!!!!!
Min datter på 11 tåler sterk mat godt helt siden jeg innbilte henne at chilli ga godt syn en gang når hun var 3 år. Anledningen den gang var at jeg hadde smurt chilli i øynene hennes fordi jeg glemte å vaske meg mellom hakking og kos. ( jeg har forøvrig tatt chilli på tissen en gang og, da jeg glemte å vaske mellom hakking og tissing. Det var en ganske spesiell opplevelse det og. Vaska hendene etter tissing da, mind you) Min datter har klokketro på sin far, og mener han sjeldent eller aldri gjør feil. Hun holdt dermed inne med kritikken av måltidet. Min sønn derimot har en hang til melodrama, og tåler dessuten ikke sterk mat. Han hadde knapt vært borti kyllingen med tunga før han tok fullstendig av og gjorde en ganske troverdig imitasjon av et hjerteinnfark, med tilhørende gurglelyder og dødsralling. Siden forsvant han med et nanbrød mens han i klare ordelag gikk langt i å beskylde faren for barnemishandling. Min datter spurte deretter forsiktig og med svetteperler i panna på om hun kunne ta maten med ned å se tv. Der står den urørt fremdeles.

For å poengtere at barna overdrev spiste jeg resten.

Og her sitter jeg og gruer meg til jeg må på do. Har gusjelov noen isbiter i frysern som jeg kan tørke meg med.
Neste søndag blir det skinkestek.

Blogg- jenter og gutta som ser på

Er blogg en jenteting? Jeg spør fordi jeg nå etter litt aktivitet som blogger oppdager at det er jentene som blogger, leser blogger og de er i aller høyeste grad de som kommenterer hverandres blogger. Jeg setter ENORMT pris på de som tar seg bryderiet å kommentere bloggen min. For jeg er glad i damer, og ihvertfall smarte og initiativrike damer. Jeg bare lurer på hvor gutta er?
Jeg ser jo de er der ute. Og de er i aller høyeste grad representert på topplistene over populære blogger.....i kommentarfeltene. For hovedvekten av toppbloggerne er jenter (eller homser). Svært ofte pene jenter (og homser). Om man skal dømme utifra det man kan se på kommentarfeltene er det der du finner gutta (og homsene). Jeg begynner å ane hva som skal til for å lykkes som blogger, og jeg deler selvsagt denne informasjonen med andre. Her er ett styrtkurs i vellykket blogging

1. Legg ut mange bilder av deg selv (gitt at du er jente) hvor du stiller deg på badet, i kjelleren, i garasjen eller et annet sted hvor du kan få plass til pocketkamera ditt. Ta så mange bilder av deg selv i ulike utfordrende positurer med trutemunn, vått blikk og dyp utrigning. Kall gjerne innlegget "Min siste fotoshoot"

2. Skriv ofte at du har trent, spist grønnsaker og nøtter og andre ting best egnet for gnagere. Illustrer gjerne innleget med bilder av at du lager mat i undertøye eller litt gjennomsiktig pysjamas.

3. Samle sammen det du har av feriebilder og i hovedsak de hvor du kun har bikinien på. Legg dem ut med jevne mellomrom under overskriftene "Jentetur i Brasil", eller "Gleder meg til sommer" eller enda bedre "Min siste fotoshoot- idag: Bikini.

4. Skriv dritt om kjendiser, andre bloggere eller generelt mennesker du ikke kjenner eller har forutsetninger for å kjenne. Om de blir sure må du avise kritikken som misunnelse.

Jeg beklager å måtte meddele at jeg ikke har kroppslige forutsetninger for å innfri noen av disse kriteriene. Bildet ovenfor har jeg rappa, og jeg er redd at det nok blir sjelden vare på denne bloggen. Jeg liker pupper altså (er altså ikke homse) men jeg foretrekker dem andre steder enn på blogg. Jeg kan imidlertid varte opp med litt sex-prat innimellom (gutter er gutter, tross alt), men det blir ikke hele tiden det heller.

Men til all tid har det vært slik at der det er jenter, dit kommer guttene og. Så får vi håpe gutta kanskje blir lei av pupper etter en stund. Skjønt; sjansene for det er vel heller små.....

Hold kjeft, unge!

Jeg reiser, i likhet med en haug med andre, kollektivt til og fra jobb. Dessuten reiser jeg noenlunde jevnlig med fly, og noe sjeldnere med tog. Å reise i felleskap med andre er en utfordring. Dessuten er jeg så merkelig utstyrt at selv om jeg til vanlig er en sindig og rolig kar, vekkes det et udyr opp i meg hver gang jeg reiser med andre. Det begynner allerede i køen inn. Hvor gammel må man bli før man lærer at andre må UT, før du kan gå INN? Og hvorfor er det slik at når man har blitt gammel nok, kan man fint drite i å huske det, men bare brøyte seg mot strømmen med hissig bruk av stokk og håndveske? Og man kan gjenta i det uendelige at resten av verden praktiserer prinsippet med å STÅ til høyre, mens man GÅR til venstre. Bare ikke i Norge. Her er vi fremdeles opptatt av å finne vårt eget system. Vi har holdt på med det siden rulletrapper og -fortau kom for 50 år siden, og vi leter fremdeles.
Men for den som reiser uten følge er det største mareritt man kan komme ut for å bli fanget i en vogn/kabin med et barn som har slått seg vrang. Jeg trodde jeg skulle klare å takle denne utfordringen bedre etter at jeg selv ble far, men nei. Min irritasjon, fortvilelse og noen ganger desperasjon over å måtte høre på høyfrekvent hyling i 20 minutter eller mer, er like kraftig som min fortvilelse over å være faren til drittungen som hyler. Og hva gjør man om man er foreldre til det barnet samtlige andre passasjerer nærer et voksende hatforhold til? De første innskytelser har ofte vært å late som om han tilhører noen andre. Litt som man gjør når man slipper en promp i nærvær av andre: Se deg mistenksomt rundt og rist oppgitt på hodet. Bestikkelser hjelper også av og til, men medfører at man i tilegg til å være en foreldre med manglende kontroll også blir beskyldt for å være dårlig på oppdragelse. det er ingen gode løsninger. Man kan imidlertid håpe på hjelp. Og jeg skal vurdere det neste gang jeg reiser alene i selskap med en sliten mamma eller pappa med en skrikunge. For dette gjorde noen for meg da min sønn lot frustrasjonene flomme over. Mannen lente seg vennlig ned til poden, smilte og sa: "Hei...du gråter så utrolig flott. Om du fortsetter litt til så tar jeg deg med hjem..." så vart det stilt....

Ting du aldri må si til en mann....

Mulig jeg er litt enspora om dagen, men det får stå sin prøve. Jeg er mann.....det er sånn vi er.
Så altså: Kvinner er usedvanlig flinke til å spesifisere hva de finner usexy og lite opphissende ved en mann, og ikke rent sjelden, sin egen mann.Kvinner har en bemerkelsesverdig evne til å blande kortene. Hør; enten snakker vi sex eller så snakker vi ikke sex. Ikke bland inn temaer som ikke har noe med sengeaktiviteter å gjøre. Men joda, det gjør dere til stadighet. Uviktige detaljer som for lange tånegler, manglende evne til å ta oppvasken, overdrevet alkohol inntak, eller uskyldig sikling over utrigningen til venninna blir plutselig årsaken til at man ikke vil ha sex????
Menn derimot er som kjent enklere av natur. Det skal MYE til for at vi mister piffen eller lysta om vi først har fyrt opp motoren. Men mister vi først piffen er det med god grunn. Her er en kortfattet liste over ting dere ALDRI bør si om dere ønsker oss høyreiste og aktive. Evt ting dere absolutt bør si om dere ikke vil. Som når dere blander allmenntilstanden inn i sexlivet og har "vondt i hodet". Hva er problemet? Ta en paracet og ta av deg klærne....

Ting du ikke må si på soverommet:

"Jøss....blir den ikke større?"
"Du....vi må snakke sammen"
"Er det greit at jeg leser imens?"
"Eksen min pleide også å gjøre det der"

Dette var noen jeg fant på nå. De neste to er ekte vare, om enn nødvendigvis ikke selvopplevd. Jeg kan derfor med 100% sikkerhet gå god for at disse fungerer som av-knapp.

"I forrige uke hadde jeg den beste sexen jeg har hatt noensinne" - (Ung dame til herremann på første date)

"Du, altså...enten så får du komme eller så får vi legge oss, for dette gidder jeg ikke mer." - (Ung dame til ung herremann under one-night stand)

Noen som har noen værre?

Midtlivskrise og snasne ryper

Det er viktig å prøve nye ting, mener mange. Og menn som nærmer seg førti ser ut til å mene dette mer enn andre. Jeg er en av disse. Jeg innrømmer at jeg har tendenser til midtlivskrise. Slik jeg ser det blei jeg nemlig en gammel mann rundt 16 årsalderen, og siden har jeg bare blitt yngre. Til sinns da først og fremst. Jeg holder en åpning for at jeg er den eneste som ser det slik.

UNG MIDTLIVSKRISE.
Første gang jeg opplevde å gå inn i en midtlivskrise var jeg bare 28. Plutselig fikk jeg det for meg at motorsykkel-lappen var noe praktisk og viktig å ha. Det til tross for at jeg alltid tidligere har syntes at motorsykkelkjøring både var kaldt og forholdsvis livsfarlig. Men lappen skulle jeg ha, og brukte endeløse timer hver kveld på å surfe Finn.no etter tilbud på motorsykler. Men etter å ha sjekket rundt på kjøreskoler etter pris, og en rekke ganger uttalt ting som: "Er du syk? Følger det motorsykkel med til den prisen?", og "Du kan ta det fordømte sertifikatet og stappe det langt opp i den brune eksospipa!", fant jeg ut at det var rimeligere å ta golf-lappen, såkalt Grønt kort. Golf er noe mer sosialt enn motorsykkelkjøring, om enn marginalt. Golf er umulig å kombinere med familieliv, og om man bare vil ta en liten runde golf (9 hull) bruker man likevel ca 4 timer fra du går ut døra til du er hjemme igjen. Vel, jeg har fremdeles ikke lov til å kjøre motorsykkel og i kjelleren har jeg noen usedvanlig pent brukte golfkøller til salgs om noen skulle være interessert. I ettertid kan jeg se det jeg ikke så da.

I en alder av 28 skulle jeg bli far for første gang, og min plutselige interesse for ting menn gjør alene, eller i kameratslig selskap med andre menn, hang nok definitivt sammen med at jeg snart skulle gi slipp på min frihet og begynne å ta virkelig ansvar. Hadde du imidlertid prøvd å peke ut denne sammengengen for meg den gangen hadde jeg ledd deg opp i trynet og sagt at det ikke hadde NOE med den kommende barnefødsel å gjøre, men at jeg simpelten utelukkende hadde fått en interesse for selvmordsmaskiner på to hjul og sporter med snobbete fottøy.

NY KRISE
Sist høst gjorde jeg igjen noe som kan tyde på at det er en midtlivskrise på vei. Og klok av forrige erfaring må jeg nå gå inn i meg selv for å finne ut om hva denne midtlivskrisen bunner ut i. Ikke skal jeg bli far (så vidt jeg vet.....sikker kan man jo aldri være), og ikke har jeg fridd i fylla (ikke sånn i det siste ihvertfall). Enn så lenge har jeg både godt syn, god hørsel og en velfungerende prostata, så det er ikke fysiske tegn til alvorlig forfall. Ikke har jeg noen kone som gnager på meg dag ut og dag inn, og som jeg trenger å flykte fra.Så hvorfor har da denne tidligere ihuga pasifisten gått på jakt for første gang? Og hvorfor digget han det? Hva har fått denne fredsjele mannen til å til å få hjertebank av å skyte etter fugler som er både søte og definitivt ikke utgjør noen fare for verken familie eller hjem (som var den eneste gyldige årsak for en pasifist kunne ty til våpen den gang jeg var i militærnekteravhør). Jeg finner ingen logiske forklaringer. Ingenting som antyder en kommende midtlivskrise, ihvertfall.



NÅR MENN ER MENN
Så jeg har kommet fram til at det kanskje ikke handler om en midtlivskrise i det hele tatt. Kanskje jeg, en fraskilt to-barnsfar, rett og slett har behov for å være mann. Litt ur-mann, lissom. Den gode gamle jegeren som bringer mat på bordet (i dette tilfellet to ryper med en stykkpris på ca 4000 spenn om man regner med flyreise og hytteleie). Kanskje, tenker jeg, skulle det være lov å være litt cowboy i vakker natur for menn innimellom? Og kanskje skal vi kunne gjøre det uten dårlig samvittighet? For dere kvinner vil vel fremdeles ha oss som ekte, svette, råe og machoe menn innimellom? Så lenge vi går ut med søpla når dere spør, mener jeg....

PS: Forøvrig anbefaler jeg alle, kvinner som menn, å prøve å jakte. Personlig er jeg fremdeles så mye pasifist at jeg ikke skyter på dyr som har større øyne enn meg selv. Men naturopplevelsen, den fysiske treningen og ikke minst spenningen er unik. Vi reiste til Berlevåg i Finnmark hvor jeg har familie og røtter. Vi gikk i 4 dager uten å se folk, i et fantastisk vær, og enda mer fantastisk natur. Den eneste grunnen til at det bare blei 2 ryper er at gamle pasifister har en tendens til å skyte som fulle sjømenn. Sjekk www.bergly.org.

Mastrubatører, foren eder!!

Internett har uten tvil revolusjonert verden på godt og vondt på så mange områder. Et av de mest håndfaste bevis på det er at de fleste av oss har noen i vår omgangskrets som har funnet sine nåværende, eller tidligere, kjærester via kontaktannonser på internett. Og ikke et vondt ord om det. Men de fleste av dem som har prøvd kan utvilsomt fortelle om at kontaktsøking på nett også har sine feller. Kontaktannonser på nett bærer svært ofte preg av at den kjærlighetssyke presenterer seg selv i et usedvanlig rosenrødt skjær, både i bilde og tekst. Men i enda større grad tvinger nettet deg til å prøve å definere hvilket menneske du søker. Min erfaring er at kjærlighet nødvendigvis ikke er så enkelt. Det er ofte stor forskjell på hva man tror man vil ha, og det man faktisk faller for. Frk Spitznogel og andre eksperter kan nok gi et mer grundig svar på hvorfor, jeg bare stadfester et faktum. 

En god venn av meg, nå lykkelig samboende med sin nettdate, mener at man med erfaring kan lese sannheten ut av visse ord på i annonsene.

Eks: "Kresen" = betyr egentlig total og absolutt bindingsangst. "Et åpent sinn" = betyr at man tar det som byr seg og er like såret og overrasket når partneren fikk det han(som oftest en han, ja) var ute etter og forsvant igjen. "Normalt kroppsbygning" = noe overvektig, "litt lubben" = grovt overvektig. "søker noen med ordnet økonomi" = søker noen som er godt formuende....og sånn kan han holde deg gående lenge. Jeg kan ikke stå helt inne for det. Nettdating har ikke vært min greie, men jeg tviler ikke på at han har et poeng. Kontakt annonser kan imidlertid være stor underholdning, og jeg tror veldig mange som søker i annonser gjør det for underholdningens skyld. 

Jeg har sansen for de ærlige. De som uten blygsel (og i ly av nettets altomslukende anonymitet) forteller akkurat hva de er ute etter. I så måte er denne annonsen et godt eksempelt. Jeg fant den på et mer lugubert kontaktnettsted som jeg ikke vil reklamere for her. 

Her er et utdrag: 

Nick: Runker`n: "Hei! Jeg søker andre menn, og kvinner, som deler min interesse for runking (.....) Tenker å kanskje dra på turer sammen, leie bil eller buss, og dra på overnattinger. Meld meg om du deler min interesse."

Dette er en kar som har tatt de fulle konsekvenser av et langvarig singelliv og velger da å gjøre det beste ut av det. Og i utgangspunktet  skulle det jo potensielt være nok av mennesker som deler hans hobby. Det er imidlertid et par småting jeg henger meg opp i:

1. "Søker andre menn, og kvinner"...mulig jeg er petimeter her, men runking er strengt tatt forbeholdt bare menn.

2. "som deler min interesse"... hvor interessert er det mulig å bli av denne noe snevre aktiviteten? Det er da tross alt ikke så mange måter å gjøre det på?

3. "leie bil" ????????? Har ikke onanister egen bil? Bør jeg føle meg uvanlig om jeg er den sjeldne kombinasjonen av bilist og onanist?

4. "eller buss"??????!!!!!!!! Hva f....? Det er bussturen sin.... Kunne du tenkt deg å ta Ronkebussen til Strømstad f.eks? Men det forklarer selvsagt sangen "En buss-sjåfør, en buss-sjåfør, det er en mann med godt humør"...fan ikke rart han er i godt humør nei. 

Avslutningsvis vil jeg ønske alle nettdatere lykke til, og samtidig minne alle onanister om at man alltid skal ha to hender på rattet.

Nøttebarbering

Jeg må innrømme at jeg i min tid som gift ikke fulgte helt med. I mine år som ektemann gikk jeg f.eks glipp av visse trender. Så da jeg igjen var fri på markedet kom det som et aldri så lite sjokk at det var blitt trendy å kutte ned skogen i sørområdene, om dere skjønner hvor jeg vil. Og ikke bare litt sånn trimming for å stimulere ny vekst, neida, nå skulle alt kuttes vekk å levne bar og jomfruelig (?) mark. Men det var mer jeg misforsto. I starten trodde jeg dette kun gjaldt jenter. Men neida. Jeg har nå innsett at dette i høyeste grad også forventes av den meterofile mann at han stiller på jobb i soveromsavdelingen med glattraket kølle og pung, samt at også nærområdene har fått fjerna buskaset. Jeg er jo en moderne mann, og ønsker selvsagt å følge med i timen. Samtidig blir jeg vel ikke akkurat ansett for å være kinky om jeg innrømmer at jeg setter pris på jenter som trimmer plenen og kutter hekken innimellom, og da bør jeg vel være villig til å gjøre det samme. Okkesom; noen spørsmål har dukket opp, og det er vanskelig å finne svar på dem hos venner og bekjente. 

Eks:

Hvor langt bak er det nødvendig/vanlig å gå? Nå er i utgangspunktet kombinasjonen genitalier og knivskarpt barberblad litt som kombinasjonen bensintank og tent fyrstikk. Og jo lenger bak man kommer, jo mindre kontroll har man. Og det foresvever meg som smertefullt å være uheldig med et blødende rift like i nærheten av kaviarkrysset. Ikke kan man bruke plaster heller. Forventer jenter at vi tar alt helt bak til brunøye?

Hva er den beste stillingen for intimbarbering av nøtter og bakenforliggende områder? Er det normalt at man ligger på baderomsgulvet som en fødende kvinne mens man smører inn og raker vekk? Bør man bruke speil?

All den tid dette er blitt så vanlig blant menn, hvorfor finnes det ikke litt mer maskuline produkter tilegnet formålet? Jeg ønsker meg en barberskum som er litt tøffere: "Gilette Clean Tower" eller "RazorBalls", eller en litt mer avskrekkende høvel med navn som "Smooth Elegant Nuts". 

Kjæresten introduserte meg for et alternativ til barbering, nemlig en "Napper". Det er et redskap med et hjul som rett og slett RIVER hårene ut. Jeg prøvde den nettopp. FY FAEN!! Jeg vet ikke om den har vært brukt i avhørene på Guantanamo Bay, men tro meg den hadde funka. Etter to minutter med napping var jeg villig til å innrømme hva det skulle være.

Jeg har forresten fått med meg at det går ann å bruke voks? Går dette for ballene og? Pungen er jo som kjent svært elastisk. Jeg vet ikke om det er tilfelle, men jeg innbiller meg at den ville ha strukket seg svært langt før voksstripa eventuelt løsna. Noe som igjen gjør det umulig å utføre opperasjonen alene. Det betyr, tror jeg, at kjæresten min ville vært halveis nede ved Mix-kiosken før pung og voks skilte lag. Og det høres vondt ut. Men som man sier: Av smerte gror kjærlighet.....og stadig mer hår......

Things to do in Oslo when You`re Dad

Det er mange utfordringer ved det å være enslig far 50% av tiden. Og et av de mest tilbakevendende problem er hva man skal finne på sammen med unger. For det er lett å ty til de få sikre kort når man skal finne på noe ut av huset sammen med barna sine: Kino, gjerne etterfulgt av Peppes/McDonalds siden de er blant de få som har lekerom for ungene, badeland (Vanskelig når man er bare en voksen med to barn.....men det går), Museer (teknisk museum i all hovedsak...Prøvde Astrup Fearnly museet en gang, og det var heller mislykket, selv om min sønn fremdeles snakker om det store bildet hvor en dame sugde på tissen til en mann, så noe fikk han da ut av det.), eller ut på tur på strand eller skibakke avhengig av årstid. Men det må da finnes andre og mer varierte ting å gjøre? Og jeg har da også fordelen av å bo nær Oslo. Bor man på et mindre sted lenger unna kan man fint stryke halvparten av de ting jeg har nevnt her. 

Spørsmålet er: Finnes det mer kreative ting? Og helst ting som ikke ruinerer en. Man kan ikke reise på Tusenfryd hver helg om dere skjønner.

Jeg samler herved inn forslag. Her er ting jeg generelt ønsker meg mer av:

Steder og institusjoner hvor barn kan aktiviseres mer. Det MÅ da være kommersielt lønnsomt å satse på barneaktiviteter? Veggklatretimer for barn i helgene? Flere aktivitetssentere for unger, og hvor også foreldrene også kan finne fornuftige ting å ta seg til? Og ikke minst savner jeg flere restauranter som tar hensyn til at voksne (og barn) kan spise annet en junk, og hvor barn har et tilbud slik at de/den voksne kan bruke lengere tid på sitt måltid. 

Nuvel.... eventuelle gode forslag mottas med takk, og vil bli videredistribuert.

Mensen og andre mysterier

Jeg er en moderne mann. Jeg skifter bleier (jeg gjorde det ihvertfall den tid det var nødvendig) og jeg føler ingen skam ved å kjøpe bind i butikken om jeg blir spurt om det. Her om dagen fikk jeg et slikt hasteoppdrag i fanget. Oppdragsgiveren sa lite eller ingenting om verken type eller merke, så jeg antok at det var selvforklarende når jeg først nådde fram til riktig butikkhylle. Der tok jeg feil.

Jeg vil påstå at jeg svetter oftere enn en normal kvinne har sitt måndtelige. Det føles derfor noe urettferdig at jeg i hyllene på Meny har kun 5 forskjellige herredeodoranter å velge mellom, mens de ulike typer bind lett passerer 20-30 i antall. Nuvel. Jeg er ikke smålig og gjør ikke noe nummer av det. Det jeg derimot har tenkt å gjøre et nummer av er hvordan produsentene av damebind gjør det umulig for en lekMANN å finne fram til riktig bind. Hvorfor kan det ikke bare stå på hvor, når og evt i hvilken alder bindet er mest egnet? Neeeeida...her skal bruken pakkes inn i sneisne ord, symboler og fiffe farger.

Og ha meg unnskyldt om jeg nå blir frimodig i språk og tema. For hva er det med disse dråpe-symboler på bindet? Det er altså 6 stk dråper, hvorav noen er fylt i med blåfarge (skjønt rødt hadde vært mer ærlig). Nesten som et terningkast. Jeg antok at dette var for å vise hvor mye absorbering bindet var egnet for. Men ut av det kan jeg konkludere med at ingen kvinner menstruerer så mye at de trenger full pakke - altså 6 dråper. I allefall har ingen tatt seg bryet å lage et bind for dem. Ei heller finnes det kvinner som menstruerer svært lite. For ingen av pakkene hadde bare 1 dråpe. Hva er vitsen med disse dråpene da? Det er vel ingen vits å bruke en terning om du alikevel kun har tenkt å godta tallene mellom 2 og 4? Dessuten gikk det langsomt opp for meg at oppdragsgiveren ikke hadde nevnt noe om hvilke behov hun hadde på dette området.

Jeg forkastet altså dråpene og gikk over til å forholde meg til navn. Jeg ressonerte meg fram til at et bind bør føles behagelig. Det igjen er avhengig av hvor stort og/eller mykt det er. Men heller ikke dette kan produsenter av bind skrive i klartekst. Igjen ble jeg utelukkende forvirret. Betyr "Maxi" at bindet er meget stort? Og hvor behagelig er tilfelle det? Og betyr "Ultra" at det er Ultra-mykt, eller Ultra-behagelig, eller ultra-tynt? Og når er det riktig med usynlige, Invisible, bind? Og hvem i helvete har nytte av at de er satt inn med urter som kamille og Aloe Vera?!

Jeg tok en pakke med fine farger på og reiste hjem.

Siden fikk jeg beskjed om at jeg hadde kjøpt nattbind. Jeg ga beskjed om at temaet ikke var oppe til diskusjon. Like før jeg la meg kom jeg på et sitat jeg leste en gang:

"Å selge bind er som å selge våpen. Du skryter av effektiviteten, men du viser ikke blod"

PS: Til de kvinner som måtte føle behov for å opplyse meg om de ulike bind-begrepene etter å ha lest denne artikkelen: Ikke gjør det. Jeg trenger ingen forklaring. Jeg trenger en unnskyldning....

Barnefri dag

Et av vinterens festligste forslag kom fra foreningen for de frivillig barnløse. De ville nemlig gjerne ha en barnefrie dager på Narvisen, skøytebanen midt i Spikersuppa. Jeg fikk ikke med meg så mye av hvordan de begrunnet dette, men jeg antar at det er fordi de barnløse gjerne vil ha isen for seg selv innimellom, og på den måten unngå å snitte opp små, ustødige fireåringer med skøytebladene i jakten på den perfekte piruett. Jeg synes det er en glimrende idè. Og jeg synes vi skal ta det ennå lenger. Få barna vekk fra isen og la de som ikke vil ha barn få leke der innimellom de og. 

Her er andre forslag jeg synes vi bør vurdere:

* Jeg har ikke hund. Jeg synes derfor vi skal ha hundefrie dager i nordmarka. Hva har egentlig dyr i naturen å gjøre?

* Jeg har ikke semitrailer. Jeg synes vi skal ha semitrailer-frie veier. Spesielt i fellesferien.

* Jeg har ikke dårlig hjerte, ei heller er jeg dårlig til bens. Hva med noen eldrefrie dager på kjøpesenteret innimellom? Det er et helvette for oss benrappe å komme forbi disse stavrende saltstøttene som lager propper i trapper og foran kassene.

* Jeg har ikke langt hår og naglebelte. Hva å gjøre Metallica konserten fri for Metal-fans, slik at vi andre medgangs-supportere kan få nyte musikken uten fare for å måtte bli dratt inni noe utidig digging?

Og til slutt: Jeg håper at foreningen for frivillige barnløse fortsetter kampen. Det neste målet nå burde være å få gjort minst en av forestillingene til "Disneys Holiday on Ice" til en ren voksenforestilling. Det er jo klin umulig å høre hva Mikke sier gjennom all barnegleden....

Er det mulig?

Da jeg ble far for første gang var det nok en del av meg som tenkte at livet slik jeg hadde kjent det var over for godt. For nå kom ansvaret, pliktene og de søvnløse netter. Ikke det at man ikke hadde hatt søvnløse netter før det. Men det var søvnløse netter av den typen man velger selv. De nettene hvor man ikke sover fordi man drikker og fester istedet. Og det er noe annet. Det var den type netter det var slutt på nå, tenkte jeg. Men med tiden, etter som jeg vendte meg til min nye rolle som far, fant jeg ut at det går fint ann og være gutt, og mann, elsker, kjæreste og hurragutt ved siden av. Det må bare planlegges litt. 

Nå brenner jeg for at det er flere som skal godta at det å være far lar seg kombinere med å være mann. Visste du f.eks at det fremdeles i 2009 er slik at om to foreldre som går fra hverandre IKKE blir enige om barnefordelingen, er det kvinnen som vinner frem og får hovedomsorg om partene møtes i retten. Er ikke det rart? Burde man ikke i vår moderne tid si at utgangspunktet skal være en 50/50 fordeling så sant ikke noe spesielt tilsier noe annet? Trenger ikke alle barn to foreldre? Hvorfor er det fremdeles automatikk i at mor er best egnet? Og hvor er feministene nå? Det forventes av enhver oppvakt mann at han skal støtte kampen for likelønn og likestilling. Men jeg ser ikke mange kvinner som står opp for at barn også har krav på en tilstedeværende far. Tverimot; det applauderes ofte stille i krokene om en kvinne vinner over en mann i rettsalene. Ikke fordi det er rett, men fordi hun på vegne av alle har slått et slag for likestilling. 

Dette og langt lettere sider av og være mann tenkte jeg å skrive om her. Og siden det er stadig fler av oss vil nok mye handle om å være mann og far som ikke bor med mor. Men jeg ser gjerne at dette ikke er en ren manneblogg. For det er mange smarte jenter der ute, og intet ville gledet meg mer enn å høre fra dem og. Sånn.....dermed har jeg skrevet mitt første innlegg...