Lillebjørn Nilsen skapte forrige uke motvillig overskrifter da han måtte avbryte en konsert med Gitarkameratene i Grieghallen. Lillebjørn var i følge presse og tilskuere "ikke tilstede" under konserten, før han mot slutten falt over gitarer og omsider måtte geleides av scenen. I ettertid skyldte Nilsen på en mageinfeksjon forårsaket av at han spiste ananas.
Pressen har hatt en kraftig dekning av saken, og ulike kommenatorer og bloggere det samme. Det ingen skriver direkte, men som de fleste antyder, er at Lillebjørns tilstand skyldtes andre ting enn ananas og infeksjon. Jeg skal heller ikke bastant si hva andre heller ikke sier, men la meg heller kalle det "ananas" og "mageinfeksjon".
Det er en delikat situasjon når situasjoner som den i Grieghallen skal omtales. Åpenbart fordi hendelsen skyldes en privat tilstand, men i en svært offentlig sammenheng. Jeg setter meg ikke til doms over Nilsen og/eller hans øvrige Gitarkamerater. Jeg konstaterer at de øvrige kolleger har uttalt at det neppe blir aktuelt å samarbeide med Nilsen igjen. Jeg vil påstå at dette er en nokså hard reaksjon mot noen som har fått en mageinfeksjon, og antar det derfor skyldes en "mageinfeksjon" Spørsmålet er om ikke gitarkollegiet skulle ha reagert før.
Det er mange av oss som har opplevd å stå nært mennesker som har hatt et overforbruk av "ananas", og som stadighet både i større og mindre sammenhenger har møtt opp med "mageinfeskjon". Og for dem av oss som har sett og gjenomlevd hvor tung og vanskelig veien til å bli friskmeldt er, er det vanskelig å se hvordan visse kommentatorer og angripe pressens dekning, samt langt på vei rettferdiggjøre at en artist møter opp med "mageinfeksjon".
Hilde Sandvik skriver i en kommentar Bergens Tidene at Lillebjørn hadde en dårlig dag på jobben, men mener BTs journalist hadde en enda dårligere dag. "Det er noko djupt menneskelig i å bomme av og til" skriver hun, og kritiserer BTs beskrivelse av hendelsen. Hun peker på at Nilsen føyer seg inn i en lang rekke av artister som har møtt opp på konsert uten å være i forsvarlig tilstand. Hun har rett i det siste. Og skal du være prippen på artister som har nytt "ananas" eller sterkere frukter mens de utførte sin kunst kan du i prinsippet slette ca 70% av spillelista di (Og liker du musikk som er spilt inn før 1980 kan du i grunnen bare slette hele spillelista). Sandvik mener i prinsippet at vi skal overse hendelsen, og ihvertfall ikke omtale den. Men hvorfor?
Artister lever under et voldsomt press. Men at det fritar dem, eller deres nærmeste kolleger og venner, fra å påpeke og ta tak i et problem er jeg ikke med på. Til syvende og sist er også artistyrket kun en jobb. En jobb som visstnok har større slingringsmon mht hva man kan innta av tørt og vått under utførelsen, men likevel en jobb. Og som alle andre jobber er det en jobb hvor arbeidsgiveren (Publikum) bør ha forventninger om at du møter opp klar for å utføre jobben. Mennesker som sliter med "Mageinfeksjon" trenger også korreksjoner, samme hvor sterkt talentet er, og helt uavhengig av hvorvidt de har skrevet sanger som er en del av vår barndom og kulturarv. Det er en livsfarlig misforståelse om man tror deres talent unnskylder dem. Det er til syvende og sist en dødelig misforståelse.
Den ellers så utmerkede bloggeren Sven Henriksen skriver i et dramatisk innlegg på sin blogg "Hvor var media de tusenvis gangene han trosset livet og gikk på scenen og leverte?" Et raskt googlesøk viser at de gangene Lillebjørn er omtalt er det nesten utelukkende de gangene han har levert. Om han trosset livet mens han gjorde det står det ingenting om. Faktisk er overnevnte sak den eneste jeg finner hvor de faktisk skriver noe i retning av det man gjør her. Forøvrig er Nilsen mye omtalt gjennom de siste 30 år
Henriksen mener pressen bør skamme seg. Det kan godt være. Jeg synes det er andre som bør skamme seg mer. De som overså, unnlot å tak tak, og de som syntes det var helt greit fordi mannen er et norskt ikon. Veien til et friskt liv er ikke ettergivenhet, men beinhard kjærlighet.
Artister lever under et voldsomt press. Men at det fritar dem, eller deres nærmeste kolleger og venner, fra å påpeke og ta tak i et problem er jeg ikke med på. Til syvende og sist er også artistyrket kun en jobb. En jobb som visstnok har større slingringsmon mht hva man kan innta av tørt og vått under utførelsen, men likevel en jobb. Og som alle andre jobber er det en jobb hvor arbeidsgiveren (Publikum) bør ha forventninger om at du møter opp klar for å utføre jobben. Mennesker som sliter med "Mageinfeksjon" trenger også korreksjoner, samme hvor sterkt talentet er, og helt uavhengig av hvorvidt de har skrevet sanger som er en del av vår barndom og kulturarv. Det er en livsfarlig misforståelse om man tror deres talent unnskylder dem. Det er til syvende og sist en dødelig misforståelse.
Den ellers så utmerkede bloggeren Sven Henriksen skriver i et dramatisk innlegg på sin blogg "Hvor var media de tusenvis gangene han trosset livet og gikk på scenen og leverte?" Et raskt googlesøk viser at de gangene Lillebjørn er omtalt er det nesten utelukkende de gangene han har levert. Om han trosset livet mens han gjorde det står det ingenting om. Faktisk er overnevnte sak den eneste jeg finner hvor de faktisk skriver noe i retning av det man gjør her. Forøvrig er Nilsen mye omtalt gjennom de siste 30 år
Henriksen mener pressen bør skamme seg. Det kan godt være. Jeg synes det er andre som bør skamme seg mer. De som overså, unnlot å tak tak, og de som syntes det var helt greit fordi mannen er et norskt ikon. Veien til et friskt liv er ikke ettergivenhet, men beinhard kjærlighet.
