Inga Marte Thorkildsen utdeler tidenes ballespark

Jeg er heldig. Etter en, i den store sammenheng, udramatisk skilsmisse fikk jeg mitt ønske oppfylt og fikk lov til å ha mine barn hos meg 50% av tiden. Jeg sier "fikk lov" fordi det slettes ikke er en selvfølge at det blir slik. Hadde mor ikke ønsket det kunne hun forholdsvis enkelt hindret det. Heldigvis har jeg en smart og omsorgsfull eks-kone som vil våre felles barn det beste. Slik er det ikke for alle. Rundt meg har jeg en lang rekke fedre som ikke får lov til å være det. Og nå forsøker vår barne-, likestilling og omsorgsminister Inga Marte Thorkildsen i verdens minste regjeringsparti å gjøre livet til alle i den situasjonen enda verre. Nå vil hun gi alenemødrene ytterligere et livsfarlig og uhyre effektivt våpen i barnefordelingssaker.  Mor skal få nekte far samvær med barnet totalt uten lov og dom.

Sist fredag sende ministeren ut et lovforslag som at mor skal kunne nekte far samvær ”ved reell frykt for at barnet utsettes for vold og seksuelle overgrep”. Denne avgjørelsen er det med andre ord mor, og mor alene, som skal ta. Vi er i klartekst  i ferd med å få en lov som gjør det mulig å dømme noen uten lov og dom. I en moderne tid der man man burde ha kjempet for fars rett til å få kunne være det, gjør altså Thorkildsen det motsatte: Hun vil utstyre alle kvinner med et formidabelt ris bak speilet i saker der far ikke får tildelt den omsorgstid han har rett til.

Og det er i de fleste saker hvor det er en tvist om spørsmålet. For fremdeles er det slik at far står mer eller mindre uten rettigheter om ikke mor ønsker å dele omsorgen. Loven fastslår visstnok at man i utgangspunktet har rett til delt omsorg. I realiteten fungerer det ikke slik. I tvistesaker blir mor i 9 av 10 tilfeller tildelt hovedomsorgen. I de saker hvor far får hovedomsorg ligger det til grunn at mor har et betydelig rusproblem, funksjonshemning eller rett og slett har gått bort. Selvmordsraten blant menn som kjemper for omsorg er skyhøy sammenlignet med raten for menn generelt. Går forslaget igjennom vil den stige ytterligere. Ikke bare vil man nektes omsorg over sitt barn. Man vil også måtte leve med en mistanke om vold eller seksuell misbruk hengende over seg. Det er det mange som ikke kan leve med. At de eventuelt senere blir frikjent har stjålet både verdifulle tid av en oppvekst og gitt ubotelige sår på sjelen.

"Til barnets beste" - er argumentasjonen fra ministeren. Hun frykter at barn må leve for lenge med misbruk. En fin tanke. Men å gjøre mor til anklager og dommer er ikke løsningen i disse tilfellene. Da må man heller ta et oppgjør med den generelle rettsikkerheten til barn. For dette er et lovforslag som helt åpenbart kan, og vil, misbrukes. Inga Marte argumenterer til Aftenposten "Erfaringen og kunnskapen tilsier at man kvier seg lenge for å ta opp slike spørsmål". Inga Marte håper med andre ord at mødre med uærlige hensikter skal synes det er for flaut  å komme med anklagen og av den grunn lar det være. Det er i beste fall naivt. I verste tilfelle dødelig kunnskapsløst. Samlivsbrudd og kampen om omsorg er i mange tilfeller så hatefulle og vanskelige at det er ingen grunn til å stole på at forlegenhet vil stoppe noen fra å bruke det våpenet Inga Marte nå vil utstyre dem med.

Og hva rettferdiggjør "reel frykt"? Et blåmerke? Surmuling? Skitne truser i bagen? At far har fått ny kjæreste? Har mer penger enn mor? Når rettsapparatet får tatt tak i den reelle frykten mor måtte ha følt på et eller annet tidspunkt har mange tog gått, og mange sår er åpne og kan aldri lukkes.

Jeg hyller de mange alenemødre som hver eneste dag kjemper den motsatte kampen; Kampen for at deres barn skal få se mer av sin far. De som har skjønt at det beste for et barn er å se begge sine foreldre, og som klarer å legge til side egne følelser og behov til fordel for sine barn. Det er de som vil barnets beste. Inga Marte kan neppe forvente noen fremtidig takk for sin innsats, verken fra barn eller voksne.

Det er på tide å si i fra om det,

Takk for seg!

Hvordan velge Toastmaster?

En veldig god start!

Vi er utrolig stolte, Erling og jeg, av den nye versjonen av Toastmaster. (tilgjengelig fra Cappelen Damm)

I arbeidet med boka har vi selvsagt spurt og fått høre en rekke historier om både gode og dårlige toastmastere. I hovedsak det siste. For jeg har knapt møtt noen over 25 år som ikke kan fortelle om små eller store katastrofer fra fester de har vært på som har vært forårsaket, direkte eller indirekte, av en dårlig toastmaster. Årsaken er egentlig åpenbar. For altfor ofte velger brudepar eller festarrangører toastmaster utifra personens evne til å kunne underholde. Man ser altfor ofte på toastmasteren som det sikre kortet om taler og underholdning forøvrig skulle være under pari.

Men toastmastering er ikke først og fremst underholdning. Først og fremst er det prosjektstyring.
Men de fleste har altså en tendens til å velge den morsomste i gjengen. Den med de festligste historiene som han eller hun aldri er redd for å framføre i lystig lag. Og noen ganger i ikke fullt så lystige lag. Vi velger den kreative. Den som finner på sprell og hyss og liver opp. Det er forsåvidt ikke noe galt i det, og de fleste selskap både trenger og forventer en underholdende toastmaster. Men uten at jeg har vitenskapelig belegg for det, vil jeg påstå at de kreative menneskene ikke nødvendigvis er de som har mest struktur i det de driver med. Jeg er sikker på at det finnes en rekke kemnere og regnskapsførere landet rundt som kan bevitne dette. Og en god toastmaster trenger å ha kontroll og system om en fest skal bli vellykket. Om ikke vil man fort kunne oppleve at maten kommer for sent, for tidlig, blir servert kald, at festen varer i 5 timer og ikke 3, eller at mennesker som burde si noe ikke gjør det, mens de som absolutt ikke burde slippe til får tale i det uendelige. Alt dette kan unngås om toastmasteren er mer enn bare morsom.

Hvem skal man IKKE velge?

* De som lar seg beruse av sin egen veltalenhet, og som generelt er glad i å sole seg i oppmerksomhet.  Mang en toastmaster glemmer at dette ikke er deres dag, og plutselig har man et (dårlig) stanup-komiker og ikke en Toastmaster. Standup-komikere er det smartere å leie om det er det man ønskler.

* De som lar seg beruse i alminnelighet. Du ønsker ikke gjengens mest fest og drikke-glade venn som toastmaster. En toastmaster skal nyte festen (alkoholen og oppmerksomheten) etter middagen. Ikke før og under.

* Den tause. En toastmaster må kunne snakke, og snakke høyt. At de bare er gode til å organisere er ikke nok.

Hvem skal man velge?

* Kort oppsummert: En man stoler på. Pålitelighet og evnen til å kommunisere er som oftes det beste utgangspunkt. Alt annet kan læres.

Takk for seg!

Skumparty, cabrioletter, kiteing og andre dumme påfunn

Midtlivskrise.

Jeg er 41 år gammel, og jeg har hatt mistlivskrise.

Kvinner fordeler krisene sine litt sånn jevnt utover livet mens vi men samler alt opp i en jævlig stor smørje og tar det i midten før vi går videre.

Midtlivskrise er en helt naturlig reaksjon på at man i det ene øyeblikket var kjekkas med alle muligheter åpne, og var en attraktiv (forhåpentligvis) godbit på sjekkemarkedet, for plutselig i det neste øyeblikket sitte i bilkø i en trygg, driftsikker og dritkjedelig Toyota Yaris, med to unger som griser is og krangler i baksetet.

Samtidig er du i det stadiet i livet hvor kompisene dine begynner å skille seg, få unge damer som er sulten på absolutt ALT, hele døgnet, og som lever tilsynelatende verdens mest grisefete liv.

Og når du er midtlivskrisa blir plutselig ting som er helt unaturlig, veldig naturlig.

Jeg slutta fe.ks å reise til steder for å få sol og varme. Jeg reiste til steder får å  få fest og moro!

Jeg byttet ut Yarisen med en liten sportsbil. Den var så liten og trang at når jeg hadde pakka ned toalettmappa, så var det fult i bagasjerommet. Jeg sto seriøst å så på den å vurderte om jeg skulle sette på skiboks for å få plass til ungene. Jeg gjorde det ikke selvsagt. Det ser jo helt DUST ut med skiboks på en kabriolet.

Og så begynte jeg å reiste. Og jeg gjorde alt!! Slår dere opp ”midtlivskrise” på Wikipedia kommer det opp et bilde av Leikvoll på skumparty på Ibiza.

Men det er da du skjønner hvorfor voksne folk slutter å drikke i en uke i strekk. Fordi det er jævlig slitsomt!! Du blir dritsliten av det, faktisk! Man MÅ være 20 for å klare det. Etter ei uke kjente jeg at levra mi var så sliten at den vurderte å flytte ut og ta inn på et eget hotell.

Så da tok jeg pause. Og skulle lære meg å KITE! La meg si det med en gang; Det finnes ingen god grunn for at voksne menn skal lære seg å kite. Men jeg skulle det. Lære seg noe nytt, der altså.

Jeg lå en hel forbanna dag på ryggen i vannet og prøvde å få en jævla fallskjerm opp av vannet. Det er nesten klin umulig når du ikke kan det.

Men så klarte jeg det til slutt da. Og blei dratt opp av vannet og av gårde. På dette tidspunktet hadde jeg ligget så lenge i vannet at jeg hadde glemt at jeg hadde en planke festet på begge beina. Og det er omtrent samtidig at jeg kommer på at jeg heller ikke kan stå på brett: ikke på asfalt, ikke på snø, og i hvert fall ikke på vann.

Så jeg er på ibiza, hengende bak en fallskjerm i 67 km/t dratt bortover langs stranda med en planke spikra fast i beina, og med shortsen halveis ned over hoftene så stellet mitt er i ferd med å ta et siste farvel. Jeg ser den spanske kystvakta komme opp foran meg. Og det er da jeg husker jeg tenker: Yaris er ikke no dårlig bil heller egentlig. Fin og trygg og driftsikker.

Takk for seg

Jeg reiser alene

Det blir noen flyturer rundt om i landet når man har sitt virke i underholdningsbransjen. Og det å reise har soleklare gleder og åpenbare ulemper.  Og visse observasjoner gjør man seg jo.

Det er kun mennesker som reiser lite som lar seg provosere av sikkerhetssjekken på flyplasser. Vi mer erfarne reisende lar oss mer provosere av de som reiser lite og som lager køl i sikkerhetssjekken. Jeg har dessverre svært begrenset tålmodighet i sikkerhetssjekken, og kjenner min indre trykkkoker når krisenivå hver gang jeg havner bak de som har "Dagen er din!" foran metallscanneren. De som har valgt å tro at instruksene på skjermene inn mot checkpoint gjaldt noen andre, og som i tillegg åpenbart må ha unngått å lese noe som helst i avisene de siste 10 år. Dere vet; de som blir overrasket over at ytterjakka må av, og så blir overrasket over at pc´n må ut, som så blir fryktelig overrasket over at de må gi fra seg alt flytende, og så blir forferdet over at samekniven må sendes separat, og for å ikke snakke om det uforståelige i at både belter, klokker og sko må scannes. Og som ikke går av veien for en inngående diskusjon med vakta på hver av de overnevnte punkter. DE MENNESKENE, irriterer meg.

På den annen side: Når du helt har slutta å pipe, vet du at du antagelig reiser litt for mye. Da blir det nesten som et lite forfriskende pust i hverdagen om du skulle bli trukket til side for å måtte forklare noe i sekken. For når man har reist litt har man alltid svaret på det meste, og det innbyr til potensiell moro å måtte svare på spørsmål. Jeg har f.eks et fast reisekit for korte turer. Et jeg vet ikke innbyr til nærmere undersøkelse. Det har vært med meg på adskillige reiser, så dette er jeg sikker på. 

Derfor var det med noe undring jeg blei stoppa på vei fra Stavanger sist lørdag. Securitasvakten var en ung mann som bar preg av at puberteten hadde kommet sent, og åpenbart varte ennå. 

Han ba om å få se toalettmappa mi. Den har vært med meg på alle turer med nøyaktig samme innhold så jeg var selvsagt spent på hva han hadde oppdaget.

Det viste seg å være min bittelille nese/ørehårs-saks. (Menn som begynner å nå min alder får av grunner kun Gud kjenner, økende grad av hårvekst nettopp i ører og nese. Men mindre på hodet. Forstå det den som kan) som var en trussel for flysikkerheten

Etter inngående granskning fikk jeg saksa tilbake. Jeg påpekte at vel og merke kan det være ubehagelig å fjerne hårene i nesa, men å kalle det terrorisme er noe overfølsomt. 

Han syntes ikke det var morsomt.

Jeg stusser (bokstavelig talt) selvsagt også litt over hvordan det er mulig at visse plagg piper på en flyplass, men ikke på en annen. Den på Flesland, Bergen f.eks er usedvanlig hissig på selv små små ting. Det kan jo selvsagt være at scannere reflekterer lynnet til befolkningen på stedet forøvig. 

Men da burde scanneren i Tromsø være langt mer oppfarende. Og dessuten bydd på en dram når den hadde roa seg ned.

For oss med barn er reising en evig kilde til dårlig samvittighet og mye logistikk. Mine barn går ikke av veien for litt følelsesmessig utpressing om de merker at jeg er på defensiven.  Min sønn (10) har f.eks fått ny mobil. Det gir muligheter. Som f.eks å la meg få vite at jeg har vært så lenge borte at han knapt vet hvem jeg er lenger. Hans meldinger er hvite. Mine svar er blå:

Men om han skulle føle jeg har vært ekstra mye borte går han selvsagt ikke av veien for å kutte ut det klissete føleriet rundt utpressingen, og over på ren økonomisk utpressing.

Takk for seg!

Come fly with me...

Vi har vært ute og reist. Og for undertegnede var det et deilig gjensyn med mitt elskede London, som jeg kjenner forholdsvis godt fra før. Flyselskapet vi reiste med denne gang var imidlertid en ny opplevelse for min del. La meg fortelle om det, og la oss  av juridiske årsaker kalle dem for Bryanair.

Det finnes en rekke gode grunner for å reise med Bryanair:
1. Du synes du har det for godt i livet, og mener du fortjener og straffes litt for at du har det så fint.
2. Du er VELDIG glad i mennesker og liker å ha mange av dem tett på.
3. Du blir småkåt av at folk overser deg, og tenner på å bli behandlet som krøtter.
4. Du eier bare 4 ting i verden og har ikke behov for å ha med deg mer enn det.
5. Du vil betale minst mulig for å komme dit du skal.

I vårt tilfelle, var det grunn 5, og kun den, som gjaldt.

Men det er spennende å reise med Bryanair, det skal dem ha. Og spenninga begynner allerede når du skal booke reisen på internett. For gitt at du klarer å komme deg til siste og avgjørende side på nettbookingen uten å på veien ha kjøpt både handlebag, og/eller leiebil, forsikringer du ikke trenger eller muligheten til å gå nesten først ombord, skal det uhyre mengder konsentrasjon og tålmodighet til for å plotte inn riktig på de vitale fakta om hvem du er og hvor du skal. Og vær obs! Bommer du litt er det rett tilbake til start, og du må på nytt gå igjennom hinderløypa med Samsonite og Avis-leiebiler. Det er som å spille minigolf med en hyssing!

Vi klarte det til slutt. Vi sto i mot alle forsøk på å få flå  oss for ekstra euro i et innbitt forsøk på å faktisk betale det reisen var annonsert for. (Fra kr 79 og oppover) Vi klarte det nesten. Og det er vi fornøyd med. For det vise seg nemlig umulig å faktisk få noen reise til kr 79,- all den tid du alltid må betale 180,- for å sjekke inn på nett. (Skulle du ønske noen personlig service på flyplassen koster det ca 400,-) Morsomt når det overhode ikke finnes noe alternativ som gjør det gratis. I tillegg røyk det i siste fase på ca 500 spenn som vi aldri skjønte hvor kom fra. Men pytt pytt. Ut på tur osv...

Vi kom oss ombord. Min medbrakte 10 åring var strålende fornøyd. Og det er ikke så rart. Bryanair har nemlig spesialisert seg på flyseter som passer for alle 10 åringer, for alle de som ser ut som 10 åringer i størrelse og kroppsvekt, og for de tidligere nevnte selvpinere som liker den deilige smerten av gnissende kneskåler mot seterygg, og korsrygg ut av stilling. Vi andre, derimot, sleit litt.
Med unntak av dem som hadde betalt ekstra spenn for mer plass. Eller "seter ved nødutgang" som det i dette tilfelle egentlig er. Det morsomme  med denne ordningen er at de eneste som betaler for dette er de som ikke får plass i Bryanairs vanlige seter. De som er, skal vi si, litt røslige i kroppsfasong. (Eller har "kraftig benbygning" som var min mors ord for "Smellfeit") Hvilket som igjen for den litt festlige konsekvensen at i tilfelle en nødsituasjon ville alle vi andre, gitt at vi klarte å komme oss ut av våre egne seter, måtte kravle over berg av overvektige for å ha et håp om å slippe ut. Er det virkelig de tjukke vi vil ha foran den bittelille nødluka? Nuvel.

Du levnes uansett ikke rare sjansen for å overleve om noe skulle skje. Bryanair har av årsaker jeg ikke kjenner valgt å fjerne den lille lomma i flysete foran. Jeg antar at det er for å spare penger, skjønt jeg ser ikke helt hvordan det funker. Istedet står nødinstruksjonene på selve setet. Der sto det, som det gjør i alle fly, at man skulle bøye seg å putte hodet mellom bena i tilfelle nødlanding. Jeg tror jeg skal skrive et brev til Bryanair å fortelle dem at de nok har litt for høye forhåpninger til mykheten hos nordmenn generelt.
Jeg forsøkte flere ganger å få dette til, men skallet hver gang panna i toppen på setet foran. Hadde jeg kunnet legge ansiktet ned i skrittet på den tilmålte plassen Bryanair tilbyr, hadde jeg vært i stand til å gjøre øvelser jeg kun har lest om (og en gang sett) på visse shadye nettsider. Jeg hadde hatt en mer spennende ungdom, og sikkert vært ganske populær på nachspill.  Men moro at Bryanair har så høye forventninger til meg, da.

Jeg kunne sagt mye mer om denne flyturen. F.eks så kunne jeg sagt noe om det evindelige maset om å kjøpe lodd til inntekt for pleietrengende barn (Og sikkert litt til inntekt for flyselskapet og), eller noe om hvordan flyvertinnene i Bryanair minnet meg litt om livstrette kantinedamer i blå jakker som aldri så ut til å passe. Jeg kunne ha nevnt den lille fanfaren når vi landet som blei etterfulgt av at flyselskapet roste seg selv for at de fikk oss fram til rett tid. Jeg ante ikke at det skulle være en overraskelse.
Eller at Bryanair skryter av at de er det selskapet som mister minst bagasje. Noe som er forholdsvis enkelt å få til all den tid man ikke frakter noe bagasje utover det passasjerene selv må passe på å få med seg.

Og nåde den som tar med seg noe mer enn den tilmålte bagasjen ombord. Som f.eks en taxfreepose. Vi blei tvunget til å pakke om på gaten foran de øvrige passasjerer. Min ellers så stillferdige og forholdsvis beherskede samboer var like i ferd med å gjøre ting mot den smålubne iren i skranken som hadde kostet oss langt mer enn de 40 straffe euro han truet med. Ekstra overraskende for meg, som trodde jeg kjente henne, var at hun i noen setninger der snakka klokkerent irsk i ren forbannelse.

Nuvel. Vi kom dit, og vi kom hjem. Og det er poenget om du skulle føle deg fristet til å reise med Bryanair. For de får deg dit for (nesten) 79,- kroner. Det er det å få deg hjem igjen som koster.

Takk for seg!

Vis meg din pizza og jeg skal si deg hvem du er!

Jeg elsker pizza! Det er nesten litt flaut å si det, for det er jo ikke ansett for spesielt kultivert eller eksklusivt å digge brøddeig med fyll på. Men jeg gjør nå en gang det.
Nå skal det legges til at jeg ikke anser Grandiosa for å høre inn i kategorien. Jeg har stekt mine tilmålte mengder ferdigpizza (Grandiosa inkludert), men det har vært mer fordi jeg som så mange andre trenger noen kjappe veier ut av uføre når både ungenes og egen mage skriker etter mat, blodsukkeret har sunket lavere en gresk økonomi, og hodet er for fylt med for mye annen logistikk til at det klarer å spa opp noe sunnere, raskere og mer kreativt til middag. Men det skjer sjeldnere og sjeldnere.
Når det kommer til Pizza har jeg helt klare preferanser for hvordan jeg vil ha den; tynn, enkelt fyll med gode råvarer, og med gode oster.

Jeg lager jævlig gode pizzaer. Og jeg føler at min pizza sier noe om meg som menneske.
* At jeg liker lage god mat. Og jeg liker matlagingen like godt (og noen ganger mer) enn selve spisingen.
* At jeg liker kvalitet, men ikke nødvendigvis kvantitet.
* At jeg liker utfordringer. Hater å tape, og nyter når jeg når målet. (Jeg har brukt år på å lage den perfekte bunn i tykkelse, kombinasjonen mellom durum- og vanlig hvete, og ikke minst i stekemetode, tid og temperatur. Jeg er fremdeles ikke helt i mål. Men kanskje neste gang) Jeg blir sur om jeg mislykkes, og kjenner snev av absolutt lykke når jeg føler den sitter.

Og det er sikkert mer jeg kan trekke ut av denne pizza-psykoanalysen om jeg fortsetter.

Poenget er at jeg tror at måten du lager/liker din pizza kan si mye om hvem du er. Så tillat meg å for et øyeblikk velte meg i fordomsfulle betraktninger, og fortell meg så om jeg har rett.

Foretrekker du Grandis er du:
* Student/Singel/nyskilt
og/eller
* Mann
og/eller
* Glad i sport
og/eller
* Går sjeldent på restaurant (kebabsjappe, og Deli de Luca er ikke innkludert)
og/eller
* Hører på den musikken som spilles på radioen

Foretrekker du den klassiske lørdagspizzaen, stekt i langpanne med kjøttdeigblanding og (overdrevne) mengder Norvegia er du:

* Hjemme hos mor og far
og/eller
*Mor eller far selv
og/eller
* Glad i gode filmer, helst amerikanske og ihvertfall ikke noe sånn fransk eller dansk kunstfilmdrit.
og/eller
* helt klar på at Plumbo og DDE spiller bra musikk, men at Vamp kan bli litt mye fløyter og fele og sånn.
og/eller
* er stort sett innom Tusenfryd og/eller Dyreparken i Kristiansand en gang per sommer. 


Foretrekker du Peppes/Dollys eller annet levert på døra er du:
* Lat


Og la meg bare si det igjen: Jeg er/har vært innom alle typer pizza og stadier i livet. Og sannsynligvis kommer jeg tilbake dit jevnlig og. I mangel på annen moral har jeg bare denne: nyt din pizza og nyt livet, bare pass på å utfordre begge deler jevnlig innimellom.

EDIT:
Flere har spurt på mail og face om oppskriften på Arlecchino.
Denne pizzaen er en jeg smakte på pizzakjeden Olivia første gang. Jeg har prøvd å kopiere deres chillipasta, og det er veldig vellykket. Det er en fabelaktig god pizza, om du ønsker å prøve en pizza med noe annet enn tomatbasert saus på.

Men først deig;

Jeg er en "slumper" så dette er ca mål. Jeg får nesten skrive et eget innlegg om pizzabaking om vi skal gå i detalj. Here it goes:

Nok til ca 3/4 store posjonspizza

DEIG
6 dl durumhvete
3 dl hvetemel
halv pk tørrgjær
ca 6 dl vann

Bland det nesten alt det tørre (behold ca 1 dl mel) og tilfør vann gradvis til deigen først er litt for bløt. Tilsett mel til den er elastisk og ikke klissete. Elt i MINST 15 min.

Sett ovnen på så høy varme at ordet "Garantitid" blinker i skallen din gjentatte ganger.

Pizzastein i bunnen av ovnen

FYLL:
1. stor løk el 2 mellomstore.
1 grønn chilli
1 rød chilli
3 fedd hvitløk
kyllingfilet

Finhakk alt, unntatt kyllingfilet, og kjør det glatt med stavmikser mens du tilsetter litt olivenolje, salt og pepper.

Bak ut en bunn (så tynn du får den) smør på chilipasta.
Legg på syltynne skiver av (rå) kyllingfilet.
Legg på mozzarella og rasp over fersk peccorino,  parmesan, eller annen hard og salt ost.

Stek på pizzastein i ca 6-8 minutter.

Topp med ruccola, god olivenolje og fersk sitron til å ha over.

Smaker kanon!



Takk for seg....

Det er da forskjell på folk!

Som standup komiker skjer det rett som det er at man får spørsmålet om det er store forskjeller på humor i de ulike delene av landet. Ler folk mer av groviser høyt i nord, eller er sørlendinger tregere? Må man være skarpere på vestlandet, og er Oslofolk mer blaserte?

Jeg synes ikke det er noe forskjell. God humor ler alle av uavhengig av landsdel. Dårlige vitser er like dårlige i Lofoten som i Surnadal. Det eneste som egentlig skiller oss er språket. Og i språket kan det ligge masser av humor i seg selv.

Jeg er for tiden medforfatter på en bok, og i den forbindelse har jeg måtte dypdykke litt ned i  hva som er sant og usant om nordlendinger, vestlendinger og så videre. Det man vi finne da er at mytene opprettholdes av folk landsdelene selv. For sannheten er nemlig så kjedelig:

- Vestlendinger er verken mer eller mindre gniene enn andre.

- Nordlendinger banner ikke mer enn andre. (De bruker visstnok et litt annet ordforråd når det koker i pæra, men det meste av dette er ord de finner på selv, og kan ikke karakteriseres som banning)

- Det finnes Sørlendinger som snakker jævlig fort og som stresser voldsomt med alt de gjør.

- Det finnes en haug med trøndere som utelukkende hører på klassisk musikk, aldri drikker sprit og som barberer både bart og andre deler av ansiktet hver bidige dag.

- Du kan egentlig ikke kalle noen for Oslofolk. De aller fleste i Oslo kommer egentlig fra andre deler av landet (og verden for den sakens skyld)

Visste du f.eks at den gamle historien om at det før i tiden kunne stå "Ingen Nordlendinger" i boligannonsene er en urban myte? Ingen som har prøvd har til dags dato funnet en slik annonse i Aftenposten eller andre steder? Hvem var det som fortalte deg om denne historien? Jeg vedder på at du hørte det fra en nordlending....

Men i språket er det, gudsjelov, forskjeller. Jeg kom over denne på Internett og den er fornøyelig. Les og nyt språklig utfoldelse som er den egentlige forskjellen på menneskene i dett lille, hærlige landet.

Support-gakkgakka
Nordnorsk temperament i kombinasjon med moderne teknologi er en livsfarlig blanding.

Denne meldingen ble lagt inn på telefonsvareren hos Compaq kundeservice i Nord-Norge, etter at en kunde i tre dager hadde forsøkt å få svar på supporttelefonen, og bare mottatt beskjed om at han fortsatt sto i kø:

"Nu e æ førrbainna, altså. Fy faen, førr nokka skjit. Kem i hælvett e det som har fuinne opp det herre satans makkverket. Det går da fan-steiki-helvete ikkje ant å hoilde ......på å kuke med det here vekkesvis..

Main har da førr faen ainner ting å gjøre, einn å sette der å fettle og baille med den satans musejævelen. Kainn du innst inni grønnskodde tykjeræva førtelle ka som e vitsen med nokka jernskrammel som står der og gneill og hyle med en masse hælvetes lyda og blinke og blafre uta fan, og passord og ledninge og knotta som tyt ut som han tykjen overalt?

Æ måtte bærre ha fådd tak i en av dokker, dokker helvetes kuklæsta av nån support-gakkgakka, så skuill æ vel fansøkki ha rævkjørt dokker dit dokker høre heime, satans utvrengte fette av nån hæstkuka. Kom fan ikkje hit å lur mainnskit på folk, å førtælle ka æ skal trøkke, din satans gjeddpeis. Va det opp te mæ skulle dokker ha vært på ishave og ronka kobbekuk, førbainna søring, så kunne dokker ha sotte å konnfigurert dokker sjøl så utahælvettes langt opp i de utpulte ræven dokkers at dokker måtte sjite utav øran neste gang dokker måtte på dass, og når dokker va færdi me det, så sku æ pærsonli ha kommen å formatert trynan dokkers, å innstallert skanken oppi baillhånka dokkers sånn at dokker kom tel å pesse røde serienummer. Skulle det ennu spenne liv i dokker etter dette, så sku æ ha plugga og pløyd dokker så utavhælvettes langt inn i det største rævhållet æ har funne. Og da sku det ha lokta mainnskjit av dokker heilt te dokker daua.

Førr faen steike innst inn i det heiteste utsvidde hælvette for satan, la mæ få tak i omså bare en av dokker. Æ har da vel førr helvete slette hauet av hysjævla før. Æ kommer te å måkke heile den førbainna skiten i eska og sende ho i retur æ vil fan ikkje ha han. Så kan dokker te helvete sette der å ronke aleina i den helsikes telefon dokkers."

Brød og Sirkus

I mangel på et operette-bilde, og for å feire at 6 månedes bloggtørke er over, blei det dette bildet.

Det hender innimellom at jeg som representant for tv-bransjen, eventuelt en tv-kanal, må stå til rette for bransjens og kanalenes valg. Dette skjer gjerne i sosiale lag, og i de mest aggressive tilfellene er debattanten forbi alkoholgrensen for bilkjøring. (Og svært ofte forbi grensen for debatter og)


For en stund tilbake ble jeg f.eks ufrivillig sentrum for en TV3 seers indignasjon over at kanalen viste for få operetter. Det var så mye som skurra med akkurat denne problemstillingen:

1. Har man en interesse for Operetter bør man strengt tatt lete andre steder enn hos TV3.
2. Mannen brukte ordstillingen "for FÅ Operetter". Har Tv3 noensinne vist en Operette?
3. Hvorfor nettopp Operetter? Hva er galt med Opera? Slik jeg har skjønt det er Operetter for de som er glad i høy sang, men som ikke gidder å høre på mer enn ca 1 time av gangen. Men man skulle tro at om man først likte noe så godt at man startet en diskusjon om det ville man kanskje sett så mye som mulig, altså en hel Opera?

..... og det var en rekke logiske brister utover dette som jeg ikke skal komme innpå nå.

Det merkeligste er likevel dette: Til tross for at jeg verken jobber for/hos TV3 (Visstnok har jeg gjort det. En gang for leeeeenge siden), ei heller har noe brennende engasjement MOT operetter på tv, eller (kanskje viktigst av alt) ikke har den fjerneste påvirkningskraft på hva Tv3, eller andre kanaler sender.  tok jeg meg selv i å forsvare TV3 og kanalens motvilje mot Operetter.

Til tross for at dette er et høyt spesielt eksempel, er dette en diskusjon som dukker opp med jevne mellomrom. Så her kommer en kort innføring i "hvordan kommersiell tv fungerer for dummies." Eller: "Hvorfor viser tv-kanalene nettopp de programmene de viser" :

1. Alt som sendes på reklamefinansiert tv må i utgangspunktet være så populært at programmet går med overskudd. Aller helst bør det engasjere minst 3 generasjoner av husholdningen. Ihvertfall 2. (Som Idol feks)
Det betyr at de som feks er svært interessert i  tømmerfløting må gjøre dette til en altoppslukende interesse for svært mange nordmenn før de får se en serie tilegnet dette på en kommersiell kanal.

2. Programmet må treffe en unik masse med mennesker som er usedvanlig attraktive for visse bemidlede annonsører. Dvs at visse programmer ikke treffer så mange, men de treffer de rette seerne.

3. Av og til finnes det interessegrupper (ikke annonsører) som gjerne vil vises, og som dermed bidrar økonomisk til at programmer om deres felt får sendetid fordi prisen på programmet gjør det mulig for kanalen å tjene penger på det.

Kort og forenklet forklart. Dermed faller operetter og annet utenfor. For skal man gjøre en bra tv produksjon av en operette vil dette koste omtrent like mye som å produsere en episode av Idol, mens mengden potensielle seere er en tiendedel. Knapt.

Man kan like det, godta det, eller hate det. Men slik er det. Money talks osv...

På den annen side er jeg sikker på at dette er noe mange yrkesgrupper opplever. Jeg er f.eks sikker på at det finnes mange ansatte i helsevesenet som i sosiale lag har måttet forsvare lange sykehuskøer, barnehageansatte som har måttet stå til ansvar for barnehageplassene, eller bankfolk som har måttet tåle kjeft for høye gebyrer og tungvindte nettbanker.

Og kanskje er det en og annen Operettesanger som har måttet forsvare at det ikke sendes mer popmusikk på NRK 2. Hva vet vel jeg?

Takk for seg.