onsdag 20. oktober 2010

Singellivets gleder (eller sorger)




Mulig er det jeg som har en spesiell interesse for det, eller så er det store deler av befolkningen som har generelt en stor interesse for det, men det er veldig mye fokus på det å være singel om dagen. Enten det er vidunderlige Sigrid som søker kjæreste på NRK, eller prinsesser som sniksjekker på en annen kanal så er det åpenbart god underholdning å bivåne oss single i våre miserable liv utenfor A4 normen. Kulturavisen Dagbladet kunne f.eks fortelle over HELE førstesiden sist søndag at internett generelt, og Facebook spesielt, gjør det lettere å flørte. Du kødder?? Virkelig?? Lista for hva som er nyheter er usedvanlig lav i Dagbladet. Spesielt på søndager.

Men ja jeg er altså singel. Og har vært det en stund. Faktisk såpass lenge at jeg merker jeg begynner å se på meg selv som et forhold. Og det mistenker jeg er et aldri så lite faresignal.

- Om jeg er sur på meg selv kan jeg f.eks ikke snakke med meg selv på dagesvis. Og i den grad jeg svarer meg selv er det i korte setninger.

- Når jeg spør meg selv om hva som er galt, svarer jeg "Ingenting" mens jeg egentlig har masse jeg synes er feil med meg selv.

- Når jeg prøver å gjøre litt ekstra for meg selv; tenner lys, lager litt god mat, sjenker litt vin, og i det hele tatt legger litt innsats i det, kan jeg blir ordentlig irritert på meg selv fordi jeg føler jeg ikke verdsatte det nok, og heller så på tv under måltidet.

- Her om dagen kom jeg altfor sent hjem uten å gi meg selv beskjed om det. Da måtte jeg sove på sofaen.

- Da var det dårlig stemning i mange dager, og det var ikke sjans for at jeg skulle få ha noe sex med meg selv.

- Til slutt hadde jeg make-up sex med meg selv. Og da fikk jeg det endelige beviset på at forholdet med meg selv skranter. For mens jeg hadde sex med meg selv, merket jeg at det var ren rutine og uten innlevelse. Og jeg må innrømme at jeg tenkte på noen andre mens det sto på....

Takk for seg.

søndag 17. oktober 2010

Skyt de tykke!


Jeg bare elsker provoserende overskrifter!
Kari Jaquesson har skapt liv den siste tia ved å hevde at fedme ikke er en sykdom, men i hovedsak skyldes latskap. Nå har hun vel moderert den noe, men i alt i alt vil jeg vel si at hun har rett. Selvsagt er det enkelte som sliter med overvekt som skyldes stoffskifte, eller av genetiske årsaker. Men stort sett skyldes fedme at man lever usunt og beveger seg for lite. Nok om det. Det er en diskusjon som er for stor for meg, og jeg vet for lite om dette. Jeg har imidlertid tenkt på hvordan ting hadde vært OM fedme faktisk var en sykdom.

* Vi ville hatt egne parkeringsplasser for tykke. Litt bredere enn de vanlige, og merket med tegningen av en tykk strekmann.

* Hver vinter hadde de fleste blitt rammet av epidemi, og blitt liggende hjemme noen dager med omgangsfedme.

* Ambulanser ville vært adskillig bredere bak

* Folk som kom i rullestol på jobben ville fortelle at de hadde dratt på seg fedme på fotballtreninga.

* Og sist og ikke minst: Det hadde vært mulig å ringe jobben å si: Jeg kan desverre ikke komme på jobb. Jeg er så utrolig feit i dag.

Da min datter var ca 4 hadde hun en tendens til å si ting hun så veldig høyt. Hvilket som førte oss opp i en rekke pinlige situasjoner. Så etter at en rekke episoder hvor ukjente enten hadde fått høre at de hadde mye hår i ørene, eller at de var veldig små måtte vi fortelle henne at om man så mennesker man syntes var rare, var det greit å vente til vi var alene før vi snakket om dem. Noe hun også tok til seg. På trikken inn til byen en dag observerte vi en kvinne som var noe over gjennomsnittet stor. Da hun skulle av på Oslo S satt hele vognen å så på at hun stresset nedover midtgangen. Problemet var at hun hadde en slik størrelse at hun blei sittende fast mellom stolradene, og måte vrikke seg løs for hver rad. Hvilket som gjorde hennes kamp for å nå døra før den lukket seg både underholdende og spennende. Like før hun nådde fram sa avkommet høyt og klart, det alle på trikken tenkte: "Se på henne, pappa! Hun skal vi snakke om når vi blir alene!"

....og takk for seg.....

torsdag 14. oktober 2010

Nede på (Politi)stasjonen, tidlig en morgen


For en uke siden gjorde jeg noe jeg heldigvis sjeldent må: Jeg var hos politiet for å levere inn en anmeldelse. Det er en heller sær opplevelse å tilbringe noen timer på politivakta. Man får et nokså sjeldent innblikk i andre menneskers problemer og utfordringer. For hvor mye de enn prøver så er det forholdsvis umulig å fremføre sitt ærende på en diskret måte hos politiet. Man hører det meste for å si det sånn. Dessuten er det overraskende mange av de oppmøtte som slettes ikke har noe i mot forkynne hva som har skjedd, uavhengig av hvor privat affæren måtte være. Som en service til mine lesere har jeg her oppsummert ting jeg lærte disse timene til lærdom for de som aldri har vært der før, og til oppfriskning til de som måtte være fristet til å gå dit igjen.

* Politifolk som står bak luker og snakker i intercom med deg er forholdsvis imune mot spøk og kvikke kommentarer. De ser også overraskende ublidt på at man prøver å ta med seg pennen man fikk utdelt. Enten er det en forutsetning at man er humørløs og mangler humoristisk sans om man skal stå akkurat på post der, eller så er politifolk generelt forholdsvis lite lattermilde. Jeg antar det er det første som stemmer.

* Til deg som anmeldte kompisen din for å ha stjålet penger: Hvor lurt synes du idag det er å gå inn på en politistasjon å levere inn en anmeldelse uten å ha gyldig oppholdstillatelse selv? Ikke at jeg har noe med det altså, men det slår meg at om du har klart å ligge i skjul i dette landet så lenge at du snakker nokså perfekt norsk, må det da være usedvanlig klønete og frivillig gå i fella for å få tilbake en tusenlapp. Jeg tipper din svikefulle venn feirer med sjampis og bløtekake i dette øyeblikk.

* Kjære taxisjåfør: Alle som har blitt påkjørt av en kollega synes nok at det kan være irriterende. Jeg tror imidlertid at du hadde hjulpet din egen sak i mer positiv retning om du hadde ventet til den litt stramme kvinnen i uniform bak luka hadde fått snakket ferdig. Det er heller ikke vanlig å gi forklaringen din til den første du møter når du kommer inn døra. Det kan være greit å sjekke at personen er politi, og ikke som i dette tilfelle, en tilfeldig kar som meg som bare satt der å venta. At jeg ikke hadde uniform kunne f.eks vært et hint. At jeg ikke svarte deg kunne vært en annet. Men deg om det. Jeg ønsker lykke til.

* Jeg har også for min egen del merket meg at et avhør nok ikke er det mest passende stedet å sjekke opp jenter. Jeg fikk nemlig følelsen av at den usedvanlig vakre jenta som snakket med meg prøvde å gi meg et hint om det, iom at hun besvarte all min småprat med enstavelsessvar. Jeg fikk mailadressen hennes da. Men jeg tror kanskje hun mente jeg burde bruke den til annet enn flørt. Vi får se.

Takk for seg.....

søndag 10. oktober 2010

Ting man må gjøre før man dør



Jess....forholdsvis dramatisk overskrift der altså. Men det er ikke værre enn at jeg fører stadig ting opp på min liste over ting jeg veldig gjerne vil ha gjort før jeg blir for gammel for det. Eventuelt ting jeg burde ha gjort til nå.
En av disse tingene er å dykke med hai. Og i jula skal jeg nettopp det. og så kan jeg huke av en "CHECK" på det punktet. Jeg er dypt fasinert, litt skremt og veldig glad i haier. Ingen som så Haisommer (Jaws) som barn kan være upåvirket av dette fantastiske dyret. Min glede over å bade var sterkt redusert i årevis etter at jeg så filmen. Og selv et lite dypp i Vadsø Kommunale basseng innebar en større grad av spenning enn jeg satte pris på. Nå skal jeg se redselen i hvit(hai) øyet. Og jeg gleder meg!

Fra Koh Tao. Kjenner jeg blir glad og litt yr bare jeg ser bildet.


Reisen går også denne jula til Thailand. Og jeg har bestemt at første stopp på veien er Koh Tao. Et dykkeparadis. Av årsaker jeg helst ikke vil tenke så mye på reiser jeg også i år alene. Enten er jeg ansett for uskikket som reisefølge, eller så er jeg utrolig uheldig som ikke har noen venner som kan reise når jeg kan og vil. Svaret vil jeg i grunnen ikke vite. Men jeg gjorde det samme i fjor. Og med det fikk jeg også huket av en ting på lista mi. For et oversosialt vesen som meg er det absolutt å anbefale og prøve lykken alene. Man møter andre mennesker, på anderledes måter, og man bestemmer sin egen hverdag og tempo. Absolutt å anbefale, og ikke så trist som det kan høres ut som. Tvertimot.



På lista mi over ting jeg bør/må gjøre før jeg dør er det bla disse:

* Skrive en roman (eller flere).
* Synge med storband iført amerikansk tux, og en bourbon
* Skrive og gjøre et eget helaftens standup show.
* Eie en sportsbil, helst en klassisk Ford Mustang Cabriolet. Lyseblå....

....for å ta noen. Det er en del andre ting på lista og, men akkurat de føler jeg er upassende å ta i all offentlighet. Hva står på din liste forresten?

Lykkelig Thaibokser. Akkurat den sto forsåvidt IKKE på lista over ting jeg burde ha gjort. Men ganske kul å ha tatt med seg likevel. Den opplevelsen kan du lese om HER


Det er deilig å ha noe å glede seg til når det blir mørkt og vinter. Det eneste problemet er selvsagt mine barn som føler at jeg bedrar dem ved nok en gang å reise til Thailand uten dem. Som tidligere nevnt har min 8 åring både et språk og et tankesett som stemmer mer med en på 80. Da jeg lufta ideen sa han: "Pappa....nå føler jeg du svikter meg. Du må ta ansvar for at du har barn, vettdu" Så neida såh....

Takk for seg....