mandag 27. februar 2012

Skumparty, cabrioletter, kiteing og andre dumme påfunn


Midtlivskrise.

Jeg er 41 år gammel, og jeg har hatt mistlivskrise.
Kvinner fordeler krisene sine litt sånn jevnt utover livet mens vi men samler alt opp i en jævlig stor smørje og tar det i midten før vi går videre.

Midtlivskrise er en helt naturlig reaksjon på at man i det ene øyeblikket var kjekkas med alle muligheter åpne, og var en attraktiv (forhåpentligvis) godbit på sjekkemarkedet, for plutselig i det neste øyeblikket sitte i bilkø i en trygg, driftsikker og dritkjedelig Toyota Yaris, med to unger som griser is og krangler i baksetet.

Samtidig er du i det stadiet i livet hvor kompisene dine begynner å skille seg, få unge damer som er sulten på absolutt ALT, hele døgnet, og som lever tilsynelatende verdens mest grisefete liv.

Og når du er midtlivskrisa blir plutselig ting som er helt unaturlig, veldig naturlig.
Jeg slutta fe.ks å reise til steder for å få sol og varme. Jeg reiste til steder får å  få fest og moro!

Jeg byttet ut Yarisen med en liten sportsbil. Den var så liten og trang at når jeg hadde pakka ned toalettmappa, så var det fult i bagasjerommet. Jeg sto seriøst å så på den å vurderte om jeg skulle sette på skiboks for å få plass til ungene. Jeg gjorde det ikke selvsagt. Det ser jo helt DUST ut med skiboks på en kabriolet.

Og så begynte jeg å reiste. Og jeg gjorde alt!! Slår dere opp ”midtlivskrise” på Wikipedia kommer det opp et bilde av Leikvoll på skumparty på Ibiza.
Men det er da du skjønner hvorfor voksne folk slutter å drikke i en uke i strekk. Fordi det er jævlig slitsomt!! Du blir dritsliten av det, faktisk! Man MÅ være 20 for å klare det. Etter ei uke kjente jeg at levra mi var så sliten at den vurderte å flytte ut og ta inn på et eget hotell.

Så da tok jeg pause. Og skulle lære meg å KITE! La meg si det med en gang; Det finnes ingen god grunn for at voksne menn skal lære seg å kite. Men jeg skulle det. Lære seg noe nytt, der altså.
Jeg lå en hel forbanna dag på ryggen i vannet og prøvde å få en jævla fallskjerm opp av vannet. Det er nesten klin umulig når du ikke kan det.

Men så klarte jeg det til slutt da. Og blei dratt opp av vannet og av gårde. På dette tidspunktet hadde jeg ligget så lenge i vannet at jeg hadde glemt at jeg hadde en planke festet på begge beina. Og det er omtrent samtidig at jeg kommer på at jeg heller ikke kan stå på brett: ikke på asfalt, ikke på snø, og i hvert fall ikke på vann.

Så jeg er på ibiza, hengende bak en fallskjerm i 67 km/t dratt bortover langs stranda med en planke spikra fast i beina, og med shortsen halveis ned over hoftene så stellet mitt er i ferd med å ta et siste farvel. Jeg ser den spanske kystvakta komme opp foran meg. Og det er da jeg husker jeg tenker: Yaris er ikke no dårlig bil heller egentlig. Fin og trygg og driftsikker.

Takk for seg






onsdag 15. februar 2012

Jeg reiser alene

Det blir noen flyturer rundt om i landet når man har sitt virke i underholdningsbransjen. Og det å reise har soleklare gleder og åpenbare ulemper.  Og visse observasjoner gjør man seg jo.

Det er kun mennesker som reiser lite som lar seg provosere av sikkerhetssjekken på flyplasser. Vi mer erfarne reisende lar oss mer provosere av de som reiser lite og som lager køl i sikkerhetssjekken. Jeg har dessverre svært begrenset tålmodighet i sikkerhetssjekken, og kjenner min indre trykkkoker når krisenivå hver gang jeg havner bak de som har "Dagen er din!" foran metallscanneren. De som har valgt å tro at instruksene på skjermene inn mot checkpoint gjaldt noen andre, og som i tillegg åpenbart må ha unngått å lese noe som helst i avisene de siste 10 år. Dere vet; de som blir overrasket over at ytterjakka må av, og så blir overrasket over at pc´n må ut, som så blir fryktelig overrasket over at de må gi fra seg alt flytende, og så blir forferdet over at samekniven må sendes separat, og for å ikke snakke om det uforståelige i at både belter, klokker og sko må scannes. Og som ikke går av veien for en inngående diskusjon med vakta på hver av de overnevnte punkter. DE MENNESKENE, irriterer meg.

På den annen side: Når du helt har slutta å pipe, vet du at du antagelig reiser litt for mye. Da blir det nesten som et lite forfriskende pust i hverdagen om du skulle bli trukket til side for å måtte forklare noe i sekken. For når man har reist litt har man alltid svaret på det meste, og det innbyr til potensiell moro å måtte svare på spørsmål. Jeg har f.eks et fast reisekit for korte turer. Et jeg vet ikke innbyr til nærmere undersøkelse. Det har vært med meg på adskillige reiser, så dette er jeg sikker på. 
Derfor var det med noe undring jeg blei stoppa på vei fra Stavanger sist lørdag. Securitasvakten var en ung mann som bar preg av at puberteten hadde kommet sent, og åpenbart varte ennå. 
Han ba om å få se toalettmappa mi. Den har vært med meg på alle turer med nøyaktig samme innhold så jeg var selvsagt spent på hva han hadde oppdaget.

Det viste seg å være min bittelille nese/ørehårs-saks. (Menn som begynner å nå min alder får av grunner kun Gud kjenner, økende grad av hårvekst nettopp i ører og nese. Men mindre på hodet. Forstå det den som kan) som var en trussel for flysikkerheten


Etter inngående granskning fikk jeg saksa tilbake. Jeg påpekte at vel og merke kan det være ubehagelig å fjerne hårene i nesa, men å kalle det terrorisme er noe overfølsomt. 
Han syntes ikke det var morsomt.

Jeg stusser (bokstavelig talt) selvsagt også litt over hvordan det er mulig at visse plagg piper på en flyplass, men ikke på en annen. Den på Flesland, Bergen f.eks er usedvanlig hissig på selv små små ting. Det kan jo selvsagt være at scannere reflekterer lynnet til befolkningen på stedet forøvig. 
Men da burde scanneren i Tromsø være langt mer oppfarende. Og dessuten bydd på en dram når den hadde roa seg ned.

For oss med barn er reising en evig kilde til dårlig samvittighet og mye logistikk. Mine barn går ikke av veien for litt følelsesmessig utpressing om de merker at jeg er på defensiven.  Min sønn (10) har f.eks fått ny mobil. Det gir muligheter. Som f.eks å la meg få vite at jeg har vært så lenge borte at han knapt vet hvem jeg er lenger. Hans meldinger er hvite. Mine svar er blå:


Men om han skulle føle jeg har vært ekstra mye borte går han selvsagt ikke av veien for å kutte ut det klissete føleriet rundt utpressingen, og over på ren økonomisk utpressing.


Takk for seg!