onsdag 25. november 2009

Ut på (tor)tur



Det er ingen jeg kjenner som liker å gå til tannlegen, og noen sågar hater det. I mitt tilfelle er det ikke så mye det tannlegen min gjør, som det hun sier som gjør tannlegebesøket til en (tann)pine. Min tannlege bruker nemlig store deler av min dyrkjøpte tid i stolen til å fortelle om alt hun og ungene hennes gjør på fritiden: teltturer, ski i Nordmarka, fiske i Altaelva og trugemarsj over Svartisen og jeg vet ikke hva. Gud vet at tannleger tjener nok, for mye jobbing kan det umulig bli tid til.

Resultatet er nå uansett at jeg stiger ut av tannlegekontoret proppfull av dårlig samvittighet for at det mest spennende jeg kommer på med mine barn er å steke pølser over en engangsgrill i skogholtet nedfor huset. Hva skal det bli av disse barna? Vil de i det hele tatt få et liv som fullverdige nordmenn? Kan man i det hele tatt kalle seg nordmann uten å ha pustet inn lufta av Jotunheimen, drukket vann av Tinnsjøen og spist småstein oppover Besseggen?


Etter siste Tannlegebesøk fant jeg samvittighetsnaget så påtrengende at jeg bare måtte finne på noe. Jeg pakket bilen full av det jeg fant av turutstyr og klær, og satte ungene oppå der. Så suste vi opp i Nordmarka (jajaja….Nordmarka er ikke helt Besseggen, men et sted må man tross alt starte) for å telte ved et vann, fiske og tenne bål og grille marshmallows slik man gjør i amerikanske familiefilmer.

Allerede mens vi traska innover mot nærmeste vann kunne 7 åringen kunngjøre at det var hull i den ene støvelen (i etterkant har jeg av erfarne turfolk lært at man da kan tre en plastpose nedi over sokken. Mer naturlig ville det selvsagt vært å sjekke støvlene for hull og eventuelt da kjøpe nye). Vel fremme fant vi ut at vårt lånte telt manglet et vesentlig antall teltplugger. Det førte igjen til at bardunene måtte improviseres fast i ulike røtter og trær på svært uegnede steder. Selv ikke Lars Monsen ville ha gjenkjent det vi satte opp som et telt. En erfaren kunstkritiker ville derimot ha brukt ord som ”innovativt og konseptuelt” om kreasjonen vi skulle overnatte i.


Si hva du vil om nødvendigheten av fyrstikker, men la oss være enige om at fyrstikker er avhengig av perfekte værforhold for å fungere optimalt. Regn for eksempel er ikke optimalt. Marshmallowsene ble inntatt våte og ugrillede. Takknemlige var vi uansett i og med at marshmallows var det eneste vi klarte å tilberede på turen. Jeg syntes f.eks at boksmaten Snurring var ekte turmat. Jeg glemte imidlertid at den krever mer enn varme. Den krever boksåpner også. Og siden vi verken hadde varme eller boksåpner tilbrakte vi resten av kvelden med å stirre lengselsfullt på den uåpnede boksen (omtrent som ei fuglebikkje stirrer på et stykke nystekt ørret).


Vel hjemme igjen var jeg likevel fylt med en viss form for selvtilfredstillelse. Vi hadde da tross alt vært på tur! Og med unntak av at teltet lakk vann og soveposene nok helst var beregnet for netter med tropevarme, hadde vi tross alt hatt en opplevelse sammen. Dessuten; ingen barn på 7 og 11 år vil være uenige i at marshmallows burde være en naturlig del av det daglige kosthold.

Svaret fikk jeg søndagen etter da vi igjen fyrte opp engangsgrillen i skogholtet vi ser fra verandaen. 7 åringen gumlet ettertenksomt på ei pølse, før han snudde seg med mot meg med bønn i blikket og sa: ”Jeg synes disse turene er fine, jeg”

Moralen er med andre ord: Det er ikke hvor du drar som teller. Men hvem du drar dit med. God tur!

mandag 23. november 2009

Reagerte med sjokk og vantro!

- Slo du deg?


Overskriften er kanskje en av de mest brukte sitater fra mennesker som i trykte sammenhenger ønsker å uttrykke at de er skikkelig, skikkelig overrasket. Det er en klisje, for ingen sier det i muntlig samtale.

- Du har fått parkeringsbot!
- Å nei, nå blei jeg skikkelig vantro....

...f.eks...

Min datter gjorde meg oppmerksom på andre ting vi faktisk muntlig sier, som egentlig er meningsløse. Som oftest er det spørsmål vi stiller, som i betydning er helt koko, om enn aldri ment å være det.

- Sitter det noen på denne stolen?
Åpenbart et forsøk på å forhøre seg om en stol er ledig. Men istedenfor å spørre om nettopp det, formulerer man seg altså som om man ikke er sikker på om man har synet i behold, eventuelt ikke helt tror på at de ting man ser er virkelige.
Jeg skal begynne å besvare dette spørsmålet slik: -Eh....jada....der sitter min usynlige venn å onanerer. La han gjøre seg ferdig, så forsvinner han alltid etterpå....

- Slo du deg?
Et spørsmål som alltid dukker opp rett etter at man i full offentlighet har påført seg selv usigelige mengder smerte. Spørsmålet er selvsagt alltid velmenende, det er ikke det. Som oftest svarer man da også nei, mens man bare lengter etter å komme alene å gråte sine sinte tårer for seg selv. De få ganger man svarer ja, er det fordi beinpipene som stikker ut av leggen ikke lar seg skjule sånn uten videre, eller fordi du trenger hjelp til å vri sykkelstyret ut av anus.
Neste gang jeg får spørsmålet skal jeg svare: - Slo meg?? Ha! Neida. Skulle bare sjekke om det var sant at brostein faktisk er hardere enn bakhodet mitt...

- Står du i kø?
Nok en gang velmenende nok, fra mennesker som er redde for å snike. Men selvsagt et nokså pussig spørsmål å stille et menneske som står bakerst i en rekke med andre mennesker på f.eks McDonalds. Neste gang har jeg bestemt meg for å svare: - Kø, nei! Vi bare står her å venter på at de kan starte musikken slik at vi kan begynne å danse Jenka.

- Hvor er du fra egentlig?
Et ikke uvanlig spørsmål å stille folk som snakker dialekt. Men hvorfor dette "egentlig" på slutten av spørsmålet? Hvorfor ikke bare begrense det til å spørre meg hvor jeg er fra? Det er som om man blir mistenkt for å juge om det, og at spørsmålsstilleren nå vil ha den geografiske sannhet på bordet. Likeledes opplever min usedvanlig høye kollega Øyvind Mund å bli spurt "Hvor høy er du egentlig?". Hvorpå han alltid har lyst å svare: - Pokker! Alle tror jeg er 1.96...men du har avslørt meg. Jeg er egentlig bare 1.76....

Nåh....takk for seg.....

søndag 15. november 2009

De 10 kjipeste ting man kan gjøre helt alene

Singellivet har definitivt sine positive sider. Det er derimot ikke til å komme i fra at søndager nødvendigvis ikke er alltid er favorittdagen til de single. Det er gjerne da man savner fordelene av å ha en kjæreste eller en hjertevenn. Man savner kanskje en å våkne med, noen å spise frorkost med, og det er ikke til å komme fra at det å gå på kino er forholdsvis stusselig å gjøre alene på en søndag. MEN når du er i ferd med å hengi deg til de blå følelsene er det viktig å huske at det er VÆRRE ting å gjøre helt alene. Så som en service til alle som tenker at livet suger batterisyre når man er ensom har jeg satt opp en liste over de 10 værste ting å gjøre alene. Vi rangerer i synkende rekkefølge fra KJIPT til GRISEKJIPT.

10 ting som er dødskjipt å gjøre alene

10: Guttetur - Det er nesten BARE Lars Monsen som kan digge å gjøre dette alene.

9. Gruppeterapi

8. Trekant - Det krever i tilfelle enorm fantasi og kroppslig elastisitet

7. Synge duett

6. Paintball

5. Være i Motorsykkelklubb

4. Hjemme alene fest

3. Arrangere swingers-party

2. Utdrikningslag

1. Bryllupsreise

Egen suksess er alltid deilig. Men av og til hjelper det også å tenke at det kunne vært værre. God søndag og takk for seg....

søndag 1. november 2009

Åpent brev til en idiot...

....det som gjør en til fullblods heterofil mann.......


Kjære mann på 50+ i baren i går.

Til tross for at min antipati mot deg skulle burde har vært åpenbar etter gårdagens samtale, tør jeg likevel ikke helt å stole på at det sank inn. Derfor tar jeg meg herved bryderiet med å oppsummere punktvis hvorfor jeg kalte deg en idiot, slik at du i ro og mak kan lese deg opp på de direkte årsakene til at jeg synes du bør styre unna alkohol og store folkemengder i framtiden. Jeg har selvsagt ingen garantier for at du kan lese, men visse sjanser får man ta.

* At jeg ikke drikker øl, eller er spesielt interessert i fotball, betyr ikke at jeg er homo. Det er i bunn og grunn en grov nedvurdering av både homser og heterofile. At du i en så langt fremskreden alder fremdeles har så stereotype klassifiseringer av mennesker gjør at jeg mister alt håp for at du har noe forbedringspotensiale overhode. Men etter magemålet ditt å dømme, kan jeg her og nå, og helt gratis, gi deg det råd at du kanskje i fremtiden bør drikke mindre øl, og spille mer fotball. Så har du i det minste en viss nytte av de to interessene som gjør deg til ekte mann.

* Jeg kan nøkternt sett være enig i at den unge jenta bak meg nok ikke hadde valgt rett kjole, og at hun kanskje hadde overdrevet sminken noen. Jeg beklager imidlertid ikke at jeg ikke kunne gi deg rett i at hun så ut som "ei russerhore". Jeg prøvde i korte setninger å forklare deg at jeg ikke klasifiserer jenter, eller gutter (iom at jeg er homo, mener jeg), på den måten. At du sa det så høyt at hun hørte det finner jeg bare avskyelig. Og nok en gang må det være rett av meg å påpeke at du på ingen måte framsto som et veltrent stil-ikon selv, og dermed er totalt uten injurerende kraft. Det tror jeg imidlertid ikke hun tenkte. Jeg tror bare hun ble svært såra, og at du ødela kvelden hennes.

* Nei, jeg tror ikke enslige mødre er "sikker fitte". Faktisk tviler jeg på at du har hatt noe fitte på veldig, veldig lenge. Mødre, enslige eller andre. Jeg kan ikke for mitt bare liv se for meg hvordan du, med din ekstreme anti-sjarm, skulle klare å komme i posisjon til å få deg et ligg i det hele tatt. Til det har jeg FOR stor tro på kvinners intuisjon og fornuft.

At du klarte å tilkjennegi så mange grumsete og menneskefiendtlige holdninger på de 8 minuttene jeg dessverre var tvunget til å stå ved siden av deg i baren mens jeg ventet på et glass vin, er egentlig en prestasjon. Og skulle jeg gjøre flere episoder av Guinness Rekord-TV ville jeg faktisk ha vurdert å ta deg med. For det var fanimeg godt gjort!

At du sa du var politimann tror jeg var loddrett løgn. Skulle det imidlertid være sant vurderer jeg å holde meg unna alkohol og store folkemengder en tid framover.

At du synes jeg var morsom på scenen er hyggelig sagt, men verdiløst som kompliment når det kommer fra deg.

Du sa du skulle lese bloggen min. Det håper jeg virkelig du gjør.....

søndag 25. oktober 2009

Rapport fra en reisende i komikk

Dette har vært en litt for vanlig søndagsutflukt i det siste....


Det har vært noen hektiske måneder i det siste. På den positive måten. Men idag kjente jeg at jeg begynner å bli litt lei av å tilbringe timer på flyplasser rundt om. Men alt kan vris til noe positivt og her er det jeg har lært av å reise rundt.

* Det spirer og gror i Kultur-Norge. Det må det gjøre. For overalt hvor jeg venter på et fly er det et band på vei til eller fra spillejobb. De er ganske like og. Alltid menn rundt 30+, bleke, livstrette og usunne med ustrøken skjorte. Det rare er at selv om jeg føler meg ganske oppdatert på norsk musikkliv kjenner jeg aldri igjen noen av disse bandene. Bortsett fra CC Cowboys som må tjene noe innihelvette mye penger om dagen. De har jeg møtt så ofte at vi er på nikk med hverandre. Hva de tror jeg driver med aner jeg ikke, men de tror enten jeg er en blodfan som følger dem rundt uten å noengang komme seg på konserten, eller så tror de jeg er en raring med hang til tilfeldig helgeflyvning.


Voksenfilmene på hotellrommene er heller ikke hva de en gang var....


* Jeg er blitt ekspert på å sove i oppreist stilling. Det er nesten sånn at jeg ikke får sove hjemme heller om ikke beina er i klem. Og følelsen av at noen dytter en serveringsvogn rett inn i kneet mitt begynner nesten å føles som et ømt kjærtegn.

* Hvordan er det mulig å ta 1000 spenn for en dressbag som knirker og piper så høyt at jeg knapt hører min egen stemme? Andre passasjerer må jo tro jeg har vært rundt å rappa småfugler! Samsonite, skjerp dere!!

* Til alle dere på byen der ute i landet: Jeg kan ikke vite hvor dere har sett meg før, så ikke still det spørsmålet. Det er hyggelig at dere har sett meg på tv, og sånn. Men la meg slippe å ramse opp hele cv`n min for dere, før dere sier "DER var det ja". Det tar veldig tid når man må gjøre det flere ganger per kveld. Dessuten blir det en evig påminnelse om at cv`n min godt kunne vært litt mer imponerende.

* Jenter: Jeg blir ikke smigret over kunngjøringen: "Venninna mi sier du er kjendis". Om det er tilfelle er det egentlig bedre at du sender over venninna di, for da har jeg mer lyst å snakke med henne.

* Hvordan i søkke helvete er det mulig at såååå mange, lager såååå dårlig kaffe rundtomkring? Jeg begynner å tro dette er en sammensvergelse. Det kan bare ikke være tilfeldig at en prosentvis så stor mengde av kafèdrivere ikke klarer det enkle kunststykke å sile varmt vann gjennom malte kaffebønner på en akseptabel måte.

* Bare fordi jeg reiser alene, betyr ikke det at jeg har lyst å sitte på et midtsete hver gang. Det er en diskriminering av single reisende!

Nåh....det var ukas surmuling. Takk for seg!

tirsdag 13. oktober 2009

Slik får du (og andre) en mer spennende hverdag...


Jeg kjeder meg litt. Og i mitt tilfelle betyr det at det snart kommer til å skje noe faenskap, for noen et sted, og til syvende og sist som oftest også med meg. Men da kjeder jeg meg ihvertfall ikke lengere. Jeg synes det er en mann (eller kvinnes) fordømte plikt å ta tak i hverdagen når den blir for stillestående. Derfor: Her er mine råd til hva du kan finne på for å få en litt mer innholdsrik hverdag, samtidig som du gjør hverdagen for ukjente medmennesker langt mer interessant.


* Når du skal blinke ut av en rundkjøring, bruk konsekvent nødblinkeren


* Når du er i Operaen: Syng med!


* Gå inn på kaffebar. Kjøp og betal en kaffe. Når de kommer med den sier du "Nei, takk. Jeg har hatt mer enn nok i dag allerede". Så går du.
(Prøvde denne i dag. Funker mye bedre enn du skulle tro)


* Gå inn i en klesbutikk. Plukke med deg noe undertøy som du krøller på vei bort til kassa. Når du betaler sier du uoppfordret at du ikke trenger å prøve den, i og med at du har brukt den en dag allerede.


* Ring et tilfeldig nummer og spør hvorfor de driver å ringer deg. Når de nekter sier du: "Dette får konsekvenser". Legg så på.


* I kø: Still deg med nesa motsatt vei av alle andre.


* Når du har sex med ukjente, begynn å snakke høyt i falsett like før de kommer.


* Når du går i 17 mai tog med barna dine si høyt og ofte at de må "sette opp farten sånn at far får kommet seg tilbake til spriten". Når de roper Hurra!, hysj på dem.


* Besvar alle påstander, store som små, med et snurt: "Enn du dah!"


* Ta på deg dyrt, moderne joggeutstyr og pulsmåler. Still deg på parkeringsplassen ved lysløypa og ni-røyk med en kartong sigaretter under armen.


Lykke til! Takk for seg....

tirsdag 6. oktober 2009

Et oppgjør med allment akseptert Bullshit


Det finnes visse ting folk ofte sier til deg for å trøste eller motivere. Såkalte munnhell som i kraft av en snerten rytme forteller deg hva du skal gjøre og hvordan du skal tenke. Problemet med slike ordtak er at de sies så ofte at vi slutter å tenke over betydningen av dem. For om du først gjør det vil du oppdage at de er rent tullball og uten verdi. Når livet herjer med deg er det IKKE disse ting du ønsker å høre. Her er et sinna oppgjør med 3 av dem.


1. Lev hver dag som om det var den siste.

Hvor innihelvettes slitsomt hadde ikke det vært? Om jeg nå skulle bestemme meg for å leve hver dag, hele uka, hver måned, som om det var den siste ville faktisk min siste dag ha kommet langt før den faktisk behøvde å gjøre det. For hva ville jeg ha gjort?

- Jeg hadde tatt tårevåte og traumatiske farvel med barn, familie venner og kolleger.

- Jeg hadde tømt alle bankkonti og solgt alle eiendeler for å øse ut penger på meg selv og de jeg var glad i.

- Gitt fan i å gått på jobb ihvertfall...

- Jeg hadde avsluttet dagen med å velte meg i kvinner, alkohol, mat og gode venner.


....og så må jeg gå på`n igjen dagen etterpå. Men denne gangen fyllesjuk, blakk, uten jobb og med venner og familie traumatisert og livredd for min mentale tillstand. No can do!


2. Det finnes ikke problemer, bare utfordringer!

Visst faen finnes det problemer! Det finnes en haug med problemer. Så når jeg synes problemene staker seg opp, vær vennlig å ikke bagateliser dem med å si at de bare er utfordringer. Jeg skjønner at dette ordtaket er ment for å kunne snu noe negativt, til å kunne bli noe positivt.
Men livet er nå ikke en gang sånn at alt lar seg løse. Noen problemer vil alltid bare være problemer, til de enten løser seg selv, eller at tiden gjør dem til en naturlig del av deg selv. Livet er ikke "Robinson ekspedisjonen", så hold utfordringene for deg selv.


3. Grip dagen

For et forventningspress det ligger i dette? Opp av senga som en unge på sukkerkick, og ut for å endre, utfordre og bringe videre alle ting ved dagen. Det er faktisk jævlig slitsomt. Og jeg har det ihvertfall mye bedre om jeg av og til får lov til å Slippe Dagen. Si til meg selv at: Denne dagen skal gå inn i mitt liv uten å bli husket i det hele tatt. Dette er en av de dagene som ikke kommer til å levne så mye som et komma i historien for min del. Prøv det. Det er ganske deilig det og. Og helt naturlig.


Sånn. Da var det blåst ut. Takk for seg.

PS: Jeg glemte den klassiske "Tiden leger alle sår". Den kan i og for seg stemme. Men vi kan vel alle være enige om at viss Tiden hadde vært medlem i Den Norske Legeforening, hadde han sannsynligvis blitt ekskludert for sin usedvanlig lange behandlingstid...

tirsdag 22. september 2009

Min pinligste kjendishistorie....eller da jeg definitivt ikke møtte Sissel.


For tiden jobber jeg iherdig med et nytt program for TV2. I særdeleshet bruker jeg i disse dager ekstremt mye tid på å få tak i kjendiser av ulike størrelser og valører. Det kan være en forholdsvis frustrerende jobb. Uten å plage dere med detaljene er f.eks bare det å få tak i telefonnummerene noe av det som tar mest tid. Men lykkeligvis har jeg vært såpass lenge i denne syke, syke bransjen at telefonlista mi etterhvert inneholder mange kjente navn med alt fra kongelige til pornostjerner (ingen sammenligning forøvrig)
Nesten øverst på telefonlista mi står kanskje en av de kjendiser jeg har kjent til lengst; Dan Børge Akerø. Eller "Akerø" som han heter på telefonen. (Her er vi ikke dus sånn helt uten videre må vite. "Goddag, Akerø" sier jeg alltid når jeg ringer. "Hvem pokker er dette?", svarer alltid han)
Nå er det gått så mange år at nå kan historien fortelles. Men tro meg; jeg rødmer ennå varmt om ørene mens jeg deler denne uhyre pinlige historien med dere.

For svært mange år siden var jeg tilstede på en Gullrutefest, forholdsvis bedugget og nokså nyskilt. Jeg var i det rastløse hjørnet og festen vi var på var så overbefengt med kjendiser langt større enn meg selv (skal ikke så mye til da), at jeg strengt tatt følte jeg fikk litt lite oppmerksomhet. Derfor satte jeg nesa mot en annen fest, med håp om at den ville ha mer å by på. Jeg luftet forslaget for min svirebror, uten å få gehør. Han trivdes der han var. Han var imidlertid åpen for at jeg gikk i forveien, og eventuelt sendte melding om neste fest skulle være bra.
Det var den. Mer øl, flere kvinner, og bare realitykjendiser som var stemt ut i første runde. Dermed sendte jeg melding til kompisen min. Den var skrevet akkurat så flåsete som unge, fulle (og nyskilte) menn gjør. Det sto: "Kom hit! Her er øl og fi**e" (nei, jeg er ikke stolt over ordvalget her, men sånn var det nå). Siden fortsatte festen uten at jeg fikk svar, noe som var litt overraskende, men nødvendigvis ikke spesielt trist. En natt gikk, og en morgen kom og vi kan for ordens skyld fastslå at det ble mer enn nok øl, men sørgelig lite av det andre. (Mye av det ene har jo gjerne en tendens til å medføre lite av det andre.)

Neste formiddag satt en litt mindre kjepphøy Leikvoll på flyet og ville for ordens skyld rekapitulere kvelden ved f.eks å gå igjennom mottatte og sendte tekstmeldinger. Til min store overraskelse oppdager jeg at jeg har sendt en melding til første mann på telefonlista, en viss Akerø. Jeg lurer på hva Herr Akerø tenkte der han satt i godstolen hjemme med sin Genever (eller noe), og mottok en melding fra en litt slitsom Tv2 reporter med den soleklare oppfordringen: "Kom hit! Her er Øl og fi**te". Det vet jeg ikke ennå. Men selv den dag i dag har jeg problemer med å se ham i øynene. Samtidig er jeg dypt takknemlig for at han ikke satte meg ytterligere i forlegenhet ved å nedverdige meg med et svar. En ekte hedersmann med andre ord.

Sånn. Katta ut av sekken. Takk for seg.

fredag 11. september 2009

Jeg drepte nesten naboen....Kort oppsummering av uka

Hjelm i bil er kanskje noe jeg skulle tenke på til hverdags og...


Når det først blir fredag kan det være nyttig for noen og enhver å oppsumere hvordan uka har vært. Visse ting skal jeg utelate, for jeg ønsker verken å kjede eller skremme dere med alt jeg tenker. Men andre opplevelser er definitivt verdt å ta opp til debatt. Og la oss begynne med overskriften.


Leikvoll med stomp gjenstand....


Jepp! Jeg drepte nesten naboen...

Det var ikke med vilje selvsagt. Men den gamle kroken var uforskammet nok til å spasere bak bilen min idet jeg skulle rygge ut tidlig på morgenen. Og i den tiden på døgnet er jeg verken spesielt oppmerksom eller hyggelig. Dessuten er synet mitt litt tåkete i utgangspunktet. Det gikk bra, selv om det var nære på. Men jeg tror vi kan fastslå at gubben nok fikk en litt vel spennende start på dagen, og en våt skvett i trusa.

Spørsmålene jeg sitter igjen med er dette:

OM jeg hadde tatt livet av ham, ville det blitt omtalt som "drap med stomp gjenstand"? Komikerkollega Glenn Erland Tosterud har alltid undret seg over hva slags objekter som får betegnelsen "stomp gjenstand". Og nå tror jeg at jeg har svaret. Jeg kan neppe tenke med noe i verden som er stompere enn min Jeep Cherokee.



En annen ting jeg lurer på er. Om jeg hadde skada bilen min når jeg kjørte over han, ville det da gått på min eller hans forsikring? Hadde det vært urimelig av meg å forvente at skadene dekkes av hans? Han trenger den jo tross alt ikke lenger.....


Mobiltelefonavlytting....





Leikvoll ute og går.....




For øyeblikket er det et vel høyt stressnivå i livet mitt. Og for å bøte litt på det har jeg begynt å gå lange turer hver dag for å lufte hode og sinn. På disse turene fant jeg plutselig ut at det er morsomt å tjuvlytte på andres mobilsamtaler. Folk du møter på gata snakker i mobilen i ett sett. Og med min heller syke fantasi blir det ekstra morsomt å prøve å tenke seg hva de snakker om og ikke så rent sjeldent hvem de snakker med. Og det er jo ekstra utfordrende all den tid du bare hører den ene part, og bare det lille bruddstykke av en setning i det du passerer dem.





Her er noen gullkorn fra ukas mobilavlytting:


"....du må vie ut for å få mer plass mellom spaltene...."
- hvem snakker mannen med? En snekker? En grafisk designer? En kirurg? Gyneokolog?



"...men herregud, Maria!! Hvem andre vil gjøre det med deg?"
- Bare innrøm det! Dere lurer også på hva noen gjør med Maria......


Også til ukens merkeligste. Hørte denne fra en mann jeg passerte i Karl Johansgate:

"...så putter du bare henne i en svart søppelpose"
Seriøst!!!
- Jeg skal innrømme at jeg ikke er helt sikker på om han sa "henne" eller "hendene", og det ene er litt værre enn det andre. Men begge deler er temmelig freaky uansett.

Men jeg leverer ikke inn noe politianmeldelse her...dette får andre ta seg av.



Så kort oppsumert en nokså spennende uke. Nå gjenstår det igjen å se hva helga har å by på....

onsdag 9. september 2009

Djevelske valg - om valg som er viktigere enn Stortingsvalget


Den absolutt kjipeste, og beste, delen med å bli voksen er å innse at man må velge. Og nå snakker jeg ikke om politikk. Jeg snakker om de valg vi tar i livet som har langt større konsekvenser enn om det er Jens eller Siv som skal hilse på Obama om han skulle finne på å slenge innom dette bittelille landet vårt.

Å bli moden eller voksen innebærer å innse at av og til gjør man gode valg, og av og til gjør man dårlige valg. Og ikke minst innser man at uansett hvilket valg man tar så får det konsekvenser. Og noen konsekvenser må man leve lenge med, mens andre slipper man langt billigere unna enn man fortjener.

Det finnes ulike kategorier av valg:

1. GALE VALG: Valg du gjør som både du og alle andre rundt deg ser er hårreisende gale.....men man gjør dem likevel. De type valg hvor man siden sier ting som: "Jeg vet ikke hva jeg tenkte på", eller "Jeg kan bare si som jeg sa forrige gang: Det skal aldri skje igjen"

2. RIKTIGE VALG: Valg som er åpenbart riktige og som gjør livet ditt bedre og mer berikende. Det merkelige med disse valgene er at man bruker tid på å ta dem og. Og i etterkant skjønner man ikke hva man tenkte så lenge på. Det er i sånne situasjoner man lærer at TVIL er en naturlig del av oss alle.

3. DEILIGE VALG: Det aller beste valget! De valg hvor alle andre mener du tar feil, men hvor du står på ditt og får rett. Det finnes ingen mer tilfredstillende måte å gi finger`n til livet på. Og selv om de færreste av oss ønsker å innrømme det så er det utroooooooolig deilig å få lov til å si "Hva var det jeg sa?"

Historien er proppfull av gale valg. Her er et knippe sitater:

"Nei hva sier du Tjostolv? Skulle vi har reist litt rundt i verdens farligste land med våpen og uniformer?" - Kongo 2009

"Denne gangen tror jeg at jeg dropper både turselskap og oksygen?" - Mount Everest 2009

"Normandie? Ha! Glem Normandie....de kommer til å angripe andre steder." - Tyskland, Mai 1944

"Hvem pokker vil lese om en guttunge med nerde-briller på trollmannskole? Det har overhode ikke noe kommersielt potensiale. Nei, jenta mi...dette kan du bare glemme å få gitt ut" - England 1996

Og det finnes utallige flere. Kom gjerne med forslag.

Et av mine favorittsitater er:

Det er ingen grunn til å ta sorgene på forskudd. Det er nemlig ingenting som tyder på at forskuddet blir trukket fra når hovedoppgjøret kommer.

Så selv lar jeg humla suse litt for tiden. Det er faktisk et valg det og.....

søndag 6. september 2009

Sunday Bloody Sunday!!!


Søndager er merkelige dager. Først og fremst fordi de jevnt over kommer kun i to valører: Lyse eller Grå. Dette er selvsagt beroende på så mye rart. Som f.eks hvor festlig lørdagen (eller helga forøvrig) har vært. Regelen er stort sett at jo lysere fredag og lørdag har vært, desto gråere blir søndagene.

Det er ofte en dårlig start på søndagen om man f.eks våkner opp et sted man ikke kjenner seg igjen, og kjeften kjennes som en blanding av lakkfjerner og Plumbo. Om man i tilegg skulle våkne uten klær, med et forholdsvis ukjent menneske ved siden av seg og et vagt minne om at noen sa "Gap opp" seint i går og du VET du ikke var hos tannlegen, ja da tegner det til å bli en helvettes dårlig søndag.

Men uavhengig av årsak er nok søndager slik de er fordi vi fremdeles trenger noen dager som ikke er fyllt av noe annet enn det du måtte ha i hodet. Og det kan sannelig være utfordrende nok.

Her er noen setninger jeg ALDRI sier på søndager:

- Skal vi spise Taco og Burger? Vi skal ikke heller bare lage en levergryte?

- Sex??? Nå??? Nei, takk.

- Nei kanskje man skulle jekke seg en flaske vodka og invitere over noen rasende festlige og støyende venner.

- Har noen sett joggeskoene og manualene mine? (Strengt tatt noe man burde si på søndager)

- Lurer på om jeg skal invitere alle barn i nabolaget hit på godteri, brus og selskapsleker, så får foreldrene deres slappe av litt.

Nei....idag går jeg for den klassiske søndagsaktiviteten: Kino....

God søndag og ha ei flott uke!

fredag 28. august 2009

10 Ting Jeg Synes Burde Være Åpenbart For Alle




1. Skihopp er ikke sport, og Skihoppere er ikke idrettsutøvere




2. Ringnes er kanskje verdens dårligste øl, og det er en skam at det er det vi drikker mest av i dette landet.




3. Facebook burde ha en "Legg til som Uvenn"-funksjon




4. Det burde ikke være uglesett å sovne rett etter sex, men tvert imot sett på som et kompliment til sin partner og et tegn på vel utført jobb




5. Norge trenger ikke flere dype portrettintervju med Pia Tjelta, Jan Fredrik Karlsen, Mira Craig og Jan Thomas på en stund nå.




6. Chillinøtter er IKKE snacks, og valmuefrø har ingenting på bakevarer å gjøre




7. Størrelsen teller....så slutt og jug.....




8. Skuespillere må slutte å si at barn er et utrolig kritisk publikum, bare for å forsvare ovenfor seg selv at de har takket ja til en drittrolle i f.eks Hakkebakkeskogen. Barn er overhode ikke kritisk til hva de blir underholdt av. De ler av prompelyder, for god`s sake!!!!




9. Stem hva dere vil, men vit at det ikke gjør noen alvorlig forskjell. De neste fire årene kommer til å bli nokså like de fire foregående uansett.




10. Når noen gjør det slutt med ordene "Det er ikke deg det er noe galt med, det er meg" mener de alltid at det er deg det er noe utrolig feil med.






....puh...godt å få det ut kjente jeg.

fredag 14. august 2009

Lær deg å gå på glamourfest


Leikvoll tar pose`n sin...

Et av noen litt ufortjente privilegium av å jobbe i tv bransjen, er at man fra tid til annen blir inviterte på noenlunde glamorøse arrangementer. I skrivende stund sitter jeg å vurderer om jeg skal benytte min billett til å se Moods of Norway-guttas visning i forbindelse med Fashion Week. Det kan jo være deilig med litt glæmm sånn etter en lang sommerferie.


Moods visningene er som oftest spektakulære og spreke, men generelt er denne type show like spennende som å slikke frimerker. Skulle du likevel havne på gjestelista til et slikt arrangement har jeg skrevet ned hva du har i vente, og hva du bør/ikke bør gjøre.


* Fra hva jeg har observert er det selvsagt viktig å kle seg bra. For de fleste av oss blir det stort sett å finne fram noe av det siste vi kjøpte, gjerne i kombinasjon med det dyreste vi har.

Vi du derimot vekke skikkelig oppmerksomhet kler du på deg ting som overhode ikke passer sammen, kombinert med å ta på seg ting som ikke en gang er definert som klær. Funker det for Surferosa Mariann (som f.eks hadde på seg kjæresten, Daniel Franks, sykkelshorts på åpningen...Og jeg som trodde det var snowboard han drev med. Men det finnes kanskje ikke Snowboard-shorts?) så funker det for deg.


SÅ: Ta en rimipose på hue, badedrakten til morra di, Cherox-sko, putt en daddel i hvert øre og heng en flaske vørter-øl rundt halsen, og du er garantert oppmerksomhet, og til og med berømmelse.


* Under visningen er det særs viktig at man virker uinteressert og prøv så langt det er mulig å gi inntrykk av at du kjeder deg. For guds skyld ikke gi utrykk for glede eller begeistring. Jeg har aldri prøvd, men jeg er overbevist om at klapping og heia-rop vil føre til en rask og effektiv utkastelse.

Når visningen er over kommer det noen mennesker ut på Catwalken. Dette er IKKE modeller som har kommet for sent på jobb, det er den/de som har designet klærne. Dem skal man visst klappe for, men prøv å gjør det med så lite innlevelse som mulig.


* Etterpå skal man mingle. Dvs man skal gå rundt å se ut som om man er akkurat der man hører hjemme, mens man føler seg usedvanlig langt hjemmefra.

Som sjekkearena er disse festene et minefelt for begge kjønn:

Er du jente vil du raskt oppdage at en stor andel av guttene ikke heier på ditt lag, men bare på sitt eget. Du er med andre ord nokså uaktuell som noe annet enn en "god venninne". De resterende gutter kan vel i og for seg være potensielle sengepartnere: Men når du har klart å skrape deg vei igjennom brunkrem, merkeklær, solbriller og pannebånd-kan det være at du oppdager at du har tatt med deg hjem en pysete liten reke. Eller for å si det på en annen måte: De fleste selger ofte mer enn de har, i både konkret og overført betydning


Som gutt vil du bli slått av hvor populært anoreksi og spiseproblemer har blitt. Radmagre, beinete jenter florerer. De glir rundt i mengden mens de gnager ettertenksomt på en reddik og nipper til tørr hvitvin (fordi den har lite så karbo). Personlig er ikke det min smak, og jeg hadde ikke en gang vurdert å få så mye som en bitteliten sugejobb fra noe slikt. Mest av alt fordi jeg blir vettskremt av tanken på å putte snoppen min inn i munnen på noen som ser SÅ sulten ut.


Men som sagt: Litt glæm i hverdagen er aldri å forakte, og som sosialstudie snakker vi om en gullgruve. God tur og lykke til.

tirsdag 11. august 2009

Når eldre mennesker helst burde holde kjeft.


Hva er det som skjer med oss når vi blir gamle? Hva i helvete er det som gjør at eldre mennesker plutselig fritt og uten blygsel kan legge kan legge til side allmenn dannelse, respekt og sunn fornuft. Vi går inn i en valgkamp hvor vi nok en gang skal høre på endeløs tværing om eldres rettigheter. MED UNNTAK av minstepensjonister, og eldres forhold på pleiehjem, synes jeg vi skal slutte å se på eldre som offer. For den største andelen eldre, de med rikholdig pengebok og reservert plass på et godt hjem, trenger ingen sympati eller flere penger. Men de er de fremste til å klage, likefullt.


Jeg tilbragte denne helga på rideferie med min datter og hennes venninne. Stedet skal jeg ikke nevne, for de var flinke og ga oss en fin helg. Klientellet, derimot, besto av feite, brautende og sytete mennesker på 65+. Til og med hyggepianisten var gammel . Jeg mistenker at han var den samme som spilte da Titanic sank. Reportuaret hans var i allefall fra den tiden.


I matkø, i baren (eller resepsjonen om man vil), i korridorer og på terassen tøyt denne usympatiske gruppen mette mennesker fram med den største selvfølge og totalt blottet for ethvert hensyn til andre. Det er kanskje noe man kan tillate seg når man snart skal dø.


Bare å stille seg i koldtbordkøen var en utfordring for mitt noe eksplosive temperament. Man skulle tro de ikke hadde spist før. Så snart de først hadde albuet seg plass i køen begynte klagingen på kvaliteten på maten. Enten var det for varmt, for lite, for eksotisk, for kaldt eller for dårlig stekt. Denne klagingen, kombinert med at de lasset på tallerkenene var i det hele tatt litt absurd. Ei eldre røy foran meg klarte å snu og vende på hver skive av steka mens hun gjentok "Nei, den er feil, den er feil, nei dette er feil". Problemet var at kokken hadde prøvd å gjøre jobben sin å ikke tørrsteke kjøttet. Men for en pensjonist visst eneste virkelige interessefelt er konistensen på egen avføring, ble selvsalgt det fremlagte kjøtt altfor lite stekt. (Eller "rått" som kjærringa kalte de tørrbrune skivene som lå der) Jeg var sekunder fra å stikke gaffelen i skinka hennes å skrike "Nei, DETTE er feil". Hadde noen av mine to 11-årige reisevenner oppført seg i nærheten av dette hadde de blitt sendt på rommet uten mat. Men som sagt; når man passerer 65 kan man åpenbart slippe slike tvangstrøyer.


Samtalen forøvrig var høylytt og uten noe hensyn til bordene rundt. Og her kommer jeg inn på det sjokkerende faktum nr. 2 Blir man senior trenger man ikke lenger å opprettholde noe nestekjærlighet eller åpent sinn. Da kan man fritt omtale negre, homser, eller innfødte slik man lyster og ønsker og tilkjennegi politiske synspunkter vi vanligvis forbinder med armyboots og raka skalle.


En 92 åring blei i forrige uke ranet utenfor sitt hjem i Oslo. I den forbindelse, og med en tabloid blodtørst for å ta makthaverne før valget, fikk dette uheldige ransoffer slippe til på nyhetene med sine politiske synspunkter. De var i korthet at "Storberget har ikke gjort noenting" og "Storberget og Stoltenberg bør ta sin hatt og gå". Ingen refleksjoner, begrunnelser ressonementer eller politisk underbygging. Enhver politisk motstander av de overnevnte ville aldri ha sluppet unna med så begrunnelsesløse påstander. Mene hva man vil om de to overnevnte politikere: NOE har de vel gjort? Og med forbehold om at det ikke var Knut eller Jens personlig som ranet denne damen, så er vel dette strengt tatt noe som kunne skjedd under en hvilkensomhelst regjering i dette landet? Hadde ikke denne damen vært 92 og i god form hadde hun aldri fått framføre noe slikt på tv.


Måten vi i media omtaler og bruker eldre mennesker er urtettferdig både ovenfor dem, og ovenfor alle andre. de er ikke en ensartet gruppe. Var du en idiot som ung er du det som gammel. Var du et godt og tenkende menneske da du var yngre, vil du fortsette å være det når du blir eldre og. Jeg håper jeg tilhører siste gruppe.


mandag 13. juli 2009

Hvem blir fremtidens helter?


Min Elias på 7 har kunngjort at han vil begynne i band. Et initiativ hans far med fartstid i ulike rockeband med ymse suksess setter pris på. Jeg spurte derfor om hva han ville spille i bandet og han svarte resolutt at han ønsket å være "Finalist". - Mener du gitarist? spurte jeg forvirret. - Nei, jeg vil være finalist....han som synger.

Så der har dere det. Idol-generasjonen er i ferd med å vokse opp. Og dette er ikke det eneste tegnet. Naboens sønn Nikolay kan ikke se et stykke musikk på tv-skjermen uten å stille det samme spørsmålet idet de siste toner klinger ut. "Gikk de videre?" spør han.

Jeg føler at mine barndomshelter er i ferd med å blekne alvorlig. For hva er vel Labbetuss opp mot Tone Damli, hvem er vel Pompel og Pilt målt opp mot Erik og Kriss, og hadde det ikke vært for den uendelige og meningsløse raljeringen til Lillebjørn Nilsen er det vel de færreste som hadde tatt feil av de Gamle gitarkameratene, og de Nye Gitarkameratene? Og, gudhjelpemeg, hvordan kan Vibeke Sæther konkurrere med Paradise Noor???

Det er et tegn på at man begynner å nå voksenlivet. Det forrige tegnet var da det gikk opp for meg at det ikke lenger fantes en landslagspiller i forball på min alder. Nå innser jeg at mine barn ikke har et eneste forbilde som er i nærheten av å være på min alder.

Dødsstøtet kom i går morges. Elias krøp inn til meg i sengen og jeg kunne formelig høre at han lå der å grunnet over noe. Denne i overkant følsomme gutten har for vane å veie sine ord på gullvekt, og nå var det åpenbart noe som krevde en alvorlig innveiing.

"Jeg sier ikke dette for å såre deg, Pappa", begynte han forsiktig og jeg ante at det var noe alvorlig på gang. "Men i natt drømte jeg at Aleksander Rybak var pappaen min. Og det var ganske kult"

....nå skal jeg beynne å spille fele.....og jeg skal fan i meg bli Finalist jeg og....

fredag 19. juni 2009

Vær-junkie


Når man bor i et land med 9 måneder vinter og 3 måneder med litt halvslapt skiføre er det lett å bli overfokusert på været. I sommermånedene blir jeg alltid en værjunkie. For mens jeg sjeldent er innom diverse værsider på vinterstid, klarer jeg meg knapt nok en time uten å sjekke værståa på nett nå når det er sommer. Ikke vet jeg hvorfor jeg plager meg selv slik heller.


For om det er bra vær kan jeg oppleve en mild depresjon dersom avisene skulle melde at det er dårlig vær på vei. På samme måte tar jeg gjerne en fest på forskudd om det meldes om godvær i vente. Hele sommeren er med andre ord en evig pendling mellom oppturer og nedturer. Og det på grunn av noe jeg likevel ikke får gjort noe med!


Jeg er nok typisk norsk. Fra april begynner tabloidavisene å spekulerer i hvilket sommervær vi får. "Drømmesommer" eller "Hetebølge i vente" er overskrifter som gir både VG og Dagbladets redaktører multiorgasmer. Og da er det ikke så nøye om kilden til overskriftene er en eller annen lokal Snåsamann som har sett tegn til storsommer i ei ku-ruke i februar en gang. dermed blir det full schizofreni i avisspaltene og. I forrige uke meldte VG om supersommer i vente de neste uker, mens Dagbladet kunne fortelle at det var kjølige dager i vente. Med andre ord det man ellers ville kalle "variabelt vær". Men det finnes ingen aviser som rydder førstesiden for overskriften "Variabelt vær i vente". Det må være enten eller.


Et annet festlig fenomen er at jo lenger nord man kommer, jo mer opptatt er de av været. Når jeg er hjemme i mitt elskede Vadsø på besøk dreier de fleste samtaler inn på været. Spesielt de samtaler man tar i farten på gata når man treffer gamle kjente. Samtalen er alltid lik, men med kun små variasjoner, som igjen er avhengig av hvordan været er akkurat når samtalen foregår. Samtalen høres slik ut:


- "Javel! E det den karen som e hjæmme?"


- "Joda. Æ e hjemme noen dager, ja"


Og så setningen som varieres etter vær:


- "Men du var nu heldig med været." (Om været er bra i snakkende stund)


ELLER


- "Men du var nu uheldig med været." (Om været er dårlig i snakkende stund)


....and thats about it....


Men jeg lurer på en ting: Er det bare oss nordmenn? Er det andre folkeslag som er like fanatisk opptatt av vær? Og hva med steder hvor det stort sett alltid er godt vær? Snakker folk i California om været hver dag? Jeg undrer.....

onsdag 10. juni 2009

Når menn gråter...


Jeg diskuterte i morges med en kollega temaet "Menn og Gråt". Mitt inntrykk er nemlig det at menn gjerne blir mer sentimentale og følsomme med alder. F.eks kunne en venn av meg fortelle at hans tøffe håndverker far med årene var blitt så følsom at han fikk tårer i øynene når Fiskumkjosa (eller noen andre) vant 3. løp på Bjerke. Det til tross for at faren aldri hadde vært opptatt av trav. Selv merker jeg at jeg med årene kan bli noe tårevåt i bryllupp f. eks. Og det helt uavhengig av hvor godt jeg kjenner brudeparet. Er jeg fyllesyk og redd kan selv den amerikanske utgaven av Ekstrem Oppussing få det til å dirre i underleppa.


Min diskusjonskollega i morrest mente at kvinner (og andre menn forsåvidt) innerst inne finner menn som gråter ganske usexy. I hvertfall om det skjer offentlig. Følsomme menn i hjemmet er inntil en viss grense bra, men når man tar til tårene blant folk blir det usexy, mente han. Argumentasjonen var at kvinner innerst inne ønsker Alfa hannen. Han som utstråler trygghet, tøffhet og handling. Mao den mann som bærer de beste gener, og som kvinner helst vi insemineres av (for å si det litt teknisk). Er det sant, lurer jeg? Vil kvinner egentlig ha tøffingen? I livet mitt forøvrig mener jeg å ha belegg for å si at "slemme gutter" trekker damer. Og ikke så rent sjeldent damer jeg skulle tro visste bedre.


Eller er det sånn med kvinner som oss menn; at visse mennesker tar du hjem for å tilfredstilles av, og andre satser du langsiktig med? For jeg kan si at det finnes jenter som er både søte, hyggelige, og som definitivt tenner deg, men som de fleste menn aldri i livet ville vurdere en lengere framtid med. For å si det på en annen måte: På kortere turer reiser man gjerne turistklasse, men for den lange reisen vil jeg ha Vip-klasse. Er kvinner også slik?


Men tilbake til menn og gråt. I motsetning til min kollega mener jeg de fleste ting kan kombineres med å være ekte mann i begrepet "Mann"s mest klisjepregede betydning. Også gråt. For ser mann nærmere på de store øyeblikk i en manns liv blir den svært ofte avsluttet med tårer; da du fikk ditt første barn, da du vant pokalen, da du besteg Mt Everest (uten oksygen, hehe), osv osv. Og DA er tårer mandige..... men å felle tårer til Ekstrem Oppussing derimot.....men det er bare når jeg er fyllesyk dah....

fredag 5. juni 2009

D.D.E funker best med dop


Gruppa DDE er ute med ny plate igjen. Jeg har ikke hørt den, men utifra det jeg leser om den er det mye som tyder på at de heller ikke denne gangen kommer til å sette nye standarder for norsk musikkliv. Og det er greit. DDE har aldri hatt ambisjoner om det.

I VG hevder de imidlertid at de blir fornærmet over at anmeldere påstår at plata funker best på fyllefest. Det skjønner jeg ikke at det er mulig å bli fornærma over. Vi snakker altså om et band som konsekvent har profilert seg ved å vise ølmager, synge om rumpa mi, dagen derpå følelsen, Rai Rai og jeg vet ikke hva....Hva er det egentlig de forventer at vi skal forbinde dem med? Kulturkvelder og poesi? Sarte tanker og melankoli?

Videre er det jo slående å se at DDE er, som folk i fra bygda så ofte er, opptatt av å fortelle hvor mye sunnere og bedre de er sammenlignet med oss som har valgt å bo i storbyen. De sier: - "Mens andre litt lenger sør forgyller dop, velger jeg å framheve det sosiale og trivelige med å invitere folk inn på en liten pinne. " Hva i all verden?! Hvor mange "her sør" er det egentlig som forgyller dop?! Og vi som kommer i fra de grisgrente strøk har vel vært på nok bygdefester til å vite at det sjeldent er slik at man stopper etter å bare ha tatt "en liten pinni"? Jeg har sett nok slåssing og flatfyll til å være yderst skeptisk til om det er noe stor forskjell på "En pinni" og en rev. Rent bortsett fra at folk som har røkt seg litt jazztobakk er forholdsvis dårlige, og dertil uinteresserte, i å slåss.

Og før jeg blir beskyldt for å forherlige dop må jeg si at også jeg foretrekker en liten pinne. Men man trenger ikke sette seg på sin høye hest istedenfor å innrømme at man er et festband. Et bygdeband som går utmerket i lag med himkok, og blankt på colaflaske. Og iom at DDE trekker fulle hus hver gang de er i Oslo er det vel ikke unaturlig å tenke at den største bygda av dem aalle ligger i hovedstaden.

Jeg tror forøvrig det er et alderstegn at man etterhvert begynner å sette pris på artister som drar opp til fest framfor å hegne om kredibiliteten sin inntill det latterlige.

Jeg er kommet i en alder hvor jeg føler meg naken uten tøfler, bruker ord som "trekk" om vind, og synes DDE duger finfint på fest med en liten pinne innabords. Men er fremdeles så urban at uten en pinne finner du ikke DDE plater noen steder i nærheten av meg....men det er kanskje bare meg?

torsdag 28. mai 2009

Tilfellet Jarle Trå


For eventuelt nye lesere referer dette innlegget til den diskusjonen som kom etter innlegget under. Temperaturen har vært høy og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri forventet at dette skulle avstedbringe så mye oppmerksomhet, diskusjon og engasjement.

Jeg synes diskusjonen har vært flott lenge, og at alle sider framførte gode argumenter for og i mot. Men på slutten har det vært få debatanter som har kastet retoriske snøballer og plumpe fornærmelser mot hverandre og med det dør også den saklige debatten. (Usedvanlig mange som er veldig sinte etter kl 01.00 på natten.....uten at jeg skal spekulere i hva det måtte skyldes)

Hva har jeg (eller vi) lært? Jeg har fått en større forståelse for hva som driver ekstremsportutøvere. Jeg er fremdeles helt uforstående til visse av de handlinger de foretar seg , og nøler ikke med å kalle mange (merk: MANGE og ikke ALLE) for egoister og hodeløse lykkejegere på jakt utelukkende etter egen lykke, uten hensyn til hvordan dette påvirker andres lykke og liv. Jarle Trås siste stunt sorterer herunder. Jeg godtar imidlertid at visse mennesker MÅ forfølge denne typen utfordringer, og har absolutt INGEN intensjoner eller ønsker om at de må stoppes. Tvertimot ligger friheten til å velge mitt hjerte nært. Men friheten til å velge å være uenig sorterer herunder.

Dernest har jeg lært at i visse situasjoner er et fargerikt (eller Rølpete, som pressetalsmann Olav Grotheim kalte det) språk til hinder for det du mener. Jeg står for alt jeg har skrevet, men ser at visse formuleringer avsporer debatten framfor å fremheve den. Det beklager jeg. Jeg vil alltid skrive friskt og klart, for blogg er informasjon, meninger så vel som underholdning. Min blogg skal være frisk og frekk, og ikke alltid like seriøs som dette. Olav Grotheim er en klok mann, og selv om vi to er uenig i mye synes jeg han har håndtert jobben sin veldig bra.

Til sist: Jeg håper jeg blir trodd når jeg sier jeg ønsker Jarle Trå alt vel. Jeg leser i Dagbladet i dag at han planlegger flere turer. Jeg leser samtidig at det i klatremiljøet også er ulike meninger om hvor klok han har vært. Mao er dette en diskusjon ekstremsportmiljøet trenger og godtar.
Jeg håper igjen at ekstremsportutøver og deres tilhengere godtar at det finnes andre som får sine adrenalinkick uten å satse livet.

Jeg ser på Jarle Trå som en ressurs. Derfor blir det så utrolig meningsløst om han skal frarøve seg selv, alle rundt ham og samfunnet forøvrig for denne ressursen ved å dø en ensom, nyttesløs og kald død på på toppen av verdens mektigste fjell. Det er, i mine øyne, idioti og det er grenseløs egoisme uavhengig av ideologi.

Takk for dansen så langt. Vi sees igjen!

tirsdag 26. mai 2009

Om å bestige Mount Everest og annen form for idiotisk egoisme.


La meg først si at det er hyggelig at Mount Everest klatreren Jarle Trå nå er på sykehus. Jeg ønsker ham god bedring. På mer enn en måte. Jeg håper han blir like frisk i hodet som han blir i kroppen. Jeg har nemlig ekstremt tungt for motivere noen sympati for mennesker som Trå. Mennesker som utsetter seg selv, og andre, for livsfare for å oppnå meningsløse mål utelukkende for sin egen lykkes skyld. De påfører sine nære og kjære i nærmest umenneskelige lidelser og bekymringer for å pleie sitt eget ego, og for å bevise at de er så seige og utholdende som de selv tror. Eller sagt på en annen måte: En ekstrem variant av menn som vil bevise hvem som har den største pikken.Mange av disse dør i forsøket. Jarle Trå var nær ved å følge dem.

Selvmord er den mest egoistiske handlingen av alle. Selvmord er meningsløs, men bevisst død som skader og levner dype sår i mennesker rundt. Folk som begår selvmord kan imidlertid som oftest unnskyldes med at de bar på så store psykiske plager og depresjoner at de var ute av stand til å vurdere konsekvensene av sine handlinger. Jarle Trå og hans kumpaner der oppe i fjellene er like egoistiske og selvsentrerte, men de har ingen diagnose å forklare det med. De er egoister fordi de velger å være det.

Jarle Trå`s mening med denne turen var altså å være den første som gikk til toppen av Mt Everest uten oksygentilførsel. Et mål og en plan så totalt uten logikk, ære eller mening at det blir vanskelig å se hva som avstedkom denne tanken. Det er omtrent som å bestemme seg i å være den første som hopper strikkhopp med syltetøystrikk.

Så vidt meg bekjent er det heller hitill ingen som har gått alene til Sydpolen kun iført sandaler. Det betyr imidlertid ikke at det ligger noen som helst praktisk betydning eller mening i å prøve. Bare iskald død.

Men det er altså denne typen utfordringer menn som Trå, og hans sverdsvinger pressetalsmann, Olav Grotheim, får til å framstå som heltedåder og viktige eventyr. Grotheim fikk, med rette, i går spørsmålet om hva han ville si til de som kritiserte denne typen lobotomert kreativitet. Han svarte at mennesker som kritiserte Trå ikke kunne vite hvilken trening og forberedelser som lå bak et slik forsøk. Merkelig uttalelse i grunnen. Dette sier han altså samtidig som han kamerat bæres ned fra fjellet med kroppstempratur på 30 grader og svever mellom liv og død. For da er det i grunnen åpenbart for alle at både trening og evner har vært mangelfulle.

Om noen uker, når Trå er på forfryste ben igjen, vil han fylle tv-program, avisportretter og magasiner med sin historie. Trå vil være helten som overlevde tross mot alle odds.

Jeg håper ikke det skjer. Jeg håper noen kan være kritiske ovenfor den håndfulle gjeng med egosentrikere som setter andres helse og penger på spill for det meningsløse. de oppdager ingenting nytt og de gjør ikke oppdagelser som beriker menneskeheten eller vitenskapen. De er ikke forbilder, og de er ikke helter. De er ikke noe mer uvanlig enn selvopptatte og tanketomme gutter. Og de trenger ingen overskrifter eller heltestatus.

tirsdag 12. mai 2009

Blir det no pulings?


Det skjer over alt i disse dager, og slik skal det være i noen måneder framover. Jeg kom til å tenke på det da jeg satt på terassen min i går kveld. "Nå er det mye puling på gang" tenkte jeg. For i trærne bakset og lekte det noen skjærer, i lufta holdt innsekter på med akten i stillinger vi bare kan drømme om (faktisk så har jeg drømt om et par av dem tidligere), og i hekken min hekkes det. Vårkåte dyr og småkryp rundt meg over alt. Det er mange vårkåte småkryp på to om dagen og. Eller Russ som de også kalles. Jeg har da vært russ jeg og, men jeg kan ikke huske at noen slo opp på forsiden av Dagbladet at vi hadde utrolig mye sex. Ikke kan jeg huske at jeg hadde no særlig sex heller. Men jeg kan selvsagt ikke utelukke at det var meg det var noe galt med.

Vi mennesker er de eneste som har oss utelukkende for fornøyelsens skyld, og ikke kun i forplantningsøyemed. Og selv om vi også har høysesong for denne aktiviteten på våren og sommeren, er det stort sett BARE da dyrene gjør det. Tenkt om de hadde gjort det hele året de og? Og tenk om også dyr hadde muligheten til å KUN gjøre det for fornøyelsens skyld? Jeg tror det hadde ødelagt samfunnet slik vi kjenner det. For da hadde også en Orrhane opplevd at fruen ikke ville fordi hun hadde litt vondt i hodet. Eller man kunne observert to rådyr i heftig make-up sex midt i skogen, og Sverre M Fjellstad kunne ha laget naturprogrammer som "Det blir ikke no på deg før du ber om unnskyldning - Ein dokumentar om Gaupe-paret i Hornindalen". Nei, det er nok best at dyrene begrenser seg til vårkåt forplantning.

Da hadde det kanskje gjort mindre skade om vi mennesker heller begrenset oss til å pule kun på våren. Du verden for en heftig 17. mai feireing det kunne blitt.

God pulings folkens.

søndag 3. mai 2009

Salige midtlivskrise!


I et innlegg tidligere på bloggen min skrev jeg om min nyvunnede interesse for rypejakt....og jeg snakker om den flyvende versjonen av ryper her. Innlegget startet en noe merkelig debatt på forumet til kvinneguiden.no. En debatt som etter svært kort tid dreide seg mer om menn som jager andre typer ryper enn de jeg beskrev. Det er på tide å ta et rammende oppgjør med det vi stadig i muntre ordelag beskriver som midtlivskrise.

Først av alt: en midtlivskrise er ikke noe som først og fremst rammer menn. Jeg kjenner til adskillige kvinner som midt i livet rammes av noe som kan kalles en slags krise. Der enkelte menn får behov for å jakte på noe (med eller uten vinger), kjøpe seg sportsbil eller begynne å kjøre motorsykkel, finnes det nok av eksempler på at noen kvinner plutselig får et behov for å utrykke seg som kunstner, bli fotterapeaut eller sjekke opp kelnere i spania.

Men hva skjer egentlig i en midtlivskrise? Det er vel mer en identitetskrise. Og det er vel heller ikke slik at den rammer et sted mellom 40 og 50 selv om det er det vanligste. Jeg kjenner både menn og kvinner som i starten av 30 åra plutselig begynner å lure på om noen av de mer forpliktende valg de har tatt kanskje har vært feil.

For det som egentlig skjer er vel ikke noe mer avansert enn at noen i større eller mindre grad kommer til et punkt i livet hvor man innser at det er visse ting man kanskje ikke for opplevd om man ikke gjør det nå. At man våkner opp en dag å tenker: Gud, kanskje jeg aldri får oppleve å reise på jordomseiling/ha gruppesex/kjøre motorsykkel ned Route 66/være forelska igjen osv osv. Og så er det noen igjen da, som i denne forvirringen tror at om man bytter ut ALT man har per dags dato, og erstatter det med det motsatte, DA kommer jeg til å bli lykkelig da....

Livet består, etter min erfaring, av en endeløs rekke med små og store kriser, vekselsvis plassert sammen med små og store triumfer. At den krisa som kommer midt i livet skulle være noe større eller mindre enn de andre har jeg ingen tro på som en absolutt regel. Jeg tror heller ingenting på at den først og fremst rammer menn. At det er menns midtlivskrise som omtales først og fremst er fordi den er så patetisk mye morsommere og synligere enn andre kriser blant kvinner.

Jeg TROR det var John Lennon som sa/skrev det, men jeg er ikke sikker. Sitatet er ihvertfall en grei konklusjon for oss alle:
Livet var det som skjedde mens jeg var opptatt med å planlegge noe annet.....

mandag 27. april 2009

Alvorlige konsekvenser av overdreven bruk av Spraytan


Chick Makes Same Dumb Face in Every Pic - Watch more Funny Videos

Jeg skal ikke legge ut filmsnuttter funnet på nett her så veldig ofte. Er mer fan av å skrive ting selv. Det er derfor jeg gjør dette.
Men denne filmsnutten falt jeg for. Den viser hvor livsfarlig det er å bruke for mye spraytan. Spesielt dere unge glamourmodellspirer må ta lærdom her. For bare se på videoen: Bruker man for mye kan man risikere at ansiktet låses fast i det samme idiotiske pose-utrykket på absolutt alle bilder.
Denne videoen blir bare morsommere og morsommere.... trust me!

PS: I tilfelle noen jenter der ute lurer: Denne poseringen tenner ingen normal gutt. Og de få gutter som faller for dette finner du på Paradise Hotell, eller på utestedet La Belle Sol i Oslo. Gå dit og la oss andre være i fred.

tirsdag 21. april 2009

La blogg utrette noe viktig. Grip sjansen!

17 år gamle Regines kamp mot kreften har engasjert mange. Jenta har blitt en del av det stadig voksende bloggmiljøet, og viser viser de at de kan skrive om annet enn sminke, moter og gutter. Støtt regines kamp mot kreften ved å kjøpe hennes egen kolleksjon av klær. Inntektene går uavkortet til fondet i hennes navn. Vis du bryr deg.

mandag 20. april 2009

En kur for fyllesyke, værsåsnill....


Det er egentlig utrolig. Man har de siste hundre år gjort utrolige fremskritt. Teknologisk, medisinsk og økonomisk. Menneskerasen har evnen til å alltid finne en løsning på ting som vi anser for problematiske. Når vi f.eks for noen tusen år siden blei lei av å rope til hverandre uten å få svar, begynte man å sende brev (eller steintavler, pergamentruller etc), når vi med tiden syntes post gikk for sakte, begynte vi å telegrafere, og når det igjen ble for stusselig fikk vi telefonen. Siden blei det litt vanskelig at telefonen bare sto på et sted hvor vi ikke nødvendigvis kunne høre den alltid, så da fant vi opp en vi kunne ta med oss....og vi har åpenbart ikke stoppa der. Det bare fortsetter. Jeg kunne brukt et utall av andre og enda mer spektakulære eksempler på hvordan vi forholdsvis raskt løser våre problemer. 
Så hvorfor i &&$#"#"#W!""#$%&//!!! har ingen funnet en effektiv kur mot fyllesyke???? Alkoholens ettervirkninger har forvoldt oss plager siden vi begynte å drikke veske som hadde gjæret sammen med sukker, og ENNÅ har ingen kommet opp mot en effektiv kur mot faenskapet. Det er i grunnen ganske så utrolig. Bare TENK hvilke penger som ligger i det for den som finner opp den magiske pillen??!!
Det slår meg nå etter helga at det finnes så mange forskjellige typer av fyllesyke. Kjenner du igjen noen av disse?

DØDEN = Total og absolutt smerte, kombinert med kvalme, rock ´n roll-mage, svimmelhet og tunnelsyn. En klassiker. Selve filmfyllesyken som kjennertegner det klassiske bildet av den fyllesyke. Den type fyllesyk man er når man faktisk har lyst å gjøre som i tegneseriene å legge et klede med isbiter på hodet. 
Klassiske ting man sier når man er truffet av denne type fyllesyke:
- "Jeg skal ALDRI drikke mer" 
- "Hva var det jeg drakk i går som gjorde meg så dårlig?" (og pussig nok stiller man aldri det mer betimelige spørsmålet "..hvor MYE drakk jeg i går som....")
- "Dette kan ikke bare være fyllesyke. Jeg tror jeg må ha fått no matforgiftning eller noe i tilegg" (Hvilket som selvsagt alltid er bare tull. Det er BARE fyllesyke)

ANGSTEN = Man slår opp øynene og blir nærmest umiddelbart truffet av en dyptgripende og gjennomgående angst som følger deg gjennom dagen. Inntreffer en gang etter fylte 25 år. Denne angsten gjør at man skvetter av ting som kommer plutselig på, som f.eks ektefeller og husdyr. Angsten har ikke nødvendigvis rot i noe konkret men bare en generell redsel for hva livet har å tilby som f.eks død, plutselig sykdom, krig, regninger, tidlig sædavgang, bomringer og latexallergi.
Typiske ting man sier når man er rammet av ANGSTEN:
- "Hva var det egentlig jeg sa til hun kjæresten til Martin i går?"
- "Hei! Tok ikke jeg ut 3000,- kroner i minibanken like før vi gikk hjem?"
- "Jeg synes jeg kjenner en kul like under huden her. Den har jeg ikke kjent før..."

LURINGEN: Du våkner frisk som en fisk og tenker: Dette har jeg sannelig ikke fortjent etter alt det jeg drakk i går. Du står opp og tenker at vårherre har et godt blikk til deg i dag. Du spiser en stor og god frokost, og planlegger alt du skal gjøre denne dagen. 
15 minutter etterpå ligger du på sofaen med dundrende hodepine,  lyset skrudd av og venter på at det snart skal bli mandag.

Det er et annet fenomen som rammer dagen derpå. Og her trenger jeg hjelp, for jeg har en teori om at dette i første rekke gjelder oss menn, er at....hvordan skal jeg si dette....vel...at libidoen er på topp. Som en venn av meg sa: "Det er to ting jeg har lyst på dagen derpå....og det andre er hamburger". Og det er vel nettopp poenget: Man har lyst på ALT som er godt. Enten det skal puttes i munnen eller andre steder. Hvorfor skjer dette? Er det noen som har noen gode teorier. For man kan være så dårlig og sjaber som bare det....men en runde i sengehalmen er man likevel absolutt klar for. En annen venn hadde en teori om at når menn, fortrinnsvis, er skikkelige fyllesyke, så tror vi som menn flest når de er syke,  at vi skal dø. Og når man skal dø tenker man at man må rekke og forplante seg før man går bort. Rett og slett er det instinktene som tar over og leder oss ut i kjødets lyst. Ikke vet jeg. Har en mistanke om at teorien ikke holder vann rent vitenskapelig. Jeg mottar gladelig andre tanker om fenomenet.

Uansett har jeg nå med alderen lagt merke til noe annet som også har en tendens til å skje de ganger natten har blitt for lang og for festlig. Sist søndag satt jeg å så på en reprise av en skikkelig dårlig romantisk komedie. Når finalen kom og de to fikk hverandre hørte jeg et høyt hulk. Jeg så meg forundret omkring all den tid jeg trodde jeg var alene. Det var jeg også. Hulket var mitt eget, og de salte tårer på mitt kinn like så....hva skjedde? Jeg er jo en av gutta??? Og tøffe gutter gråter ikke. Så sant de da ikke har drukket umåtelige mengder dagen før. Det skal aldri skje igjen. Jeg skal aldri drikke mer...ihvertfall ikke før til helga.

mandag 13. april 2009

Monster i skapet


Hva er du redd for? Hva skremmer deg når dag blir til natt og du ligger i sengen og ikke får sove? Min sønn satte meg på tanken i går kveld. For en tøff liten 7-åring kan fort bli liten og redd når han for alvor tror det er monstre i skapet. Når fantasien hans frembringer to røde lysende øyne innerst mellom nyvaska truser og sammenbretta treningstøy. "Det er så rart pappa", sa han, "På dagen er alt fint, men når jeg legger meg blir det Ugler i Mosen". 
Som foreldre finner man raskt ut at det ikke hjelper i argumentere med rene fakta som at monstre kun finnes i eventyr og lignende. Og man må jo ta dem på alvor. For når man først tror på noe, hjelper det ikke at andre sier at det du tror på ikke finnes.

Jeg tror ikke på monstre i skapet lenger. Men selv vi voksne har ting vi helst ikke vil ha i skapet. Jeg har satt opp min egen lille liste over hva jeg hadde vært skremt over å finne i skapet mitt:

1. Kemneren
2. B-gjengen (eller A-gjengen....eller en hvilken som helst gjeng i grunnen)
3. Avdøde slektninger (eller avdøde mennesker i det hele tatt)
4. Jan Thomas
5. Gitarister som bare kan begynnelsen på "Stairway to heaven"
6. Mennesker som synes "Mot i Brøstet" er det morsomste som har vært vist på tv.

Hva vil du helst slippe å finne i skapet ditt?

torsdag 9. april 2009

Drapsforsøket på Meny - en sann grøsser fra Påskehandelen


Å handle siste dag før en høytid er aldri en god idè. Men i år, som så mange år før klarte jeg det kunststykke å gjøre påskehandelen i løpet av de siste åpningstimer. At jeg aldri lærer! Å handle er i utgangspunktet noe jeg synes er trivelig. Gitt at jeg får gjøre det alene. Det får jeg svært sjeldent. Og i de siste timer før påske er begrepet "alene" nærmest som et vits å regne innimellom hyllene på min lokale Meny-butikk.
For min del kan man dele opp denne handleturen i 3 faser:

1. DEN OPTIMISTISKE FASEN
Med lette steg og en nyskreven handleliste i lomma går jeg inn. Handlelista har jeg kosa meg med, og for mitt indre øye sett for meg de lekre påskeretter som lista ville avstedkomme. Jeg utstyrer meg med dertil egnet stor handlevogn i.o.m at jeg har bestemt meg for ikke å spare på noe. Vel innenfor portene blir gleden kort avbrutt av plutselig smerte idet en eldre dame i rød jakke kjører vognen sin rett inn den bløte delen mellom hælen og leggen min, også kalt akillesen. Damen smiler lett forvirret og sier unnskyld. 
Jeg svelger smerten og vender tilbake til handlingen (i både konkret og overført betydning). Påskelammet jeg har tenkt å lage påskeaften har førsteprioritet. Et lite nederlag er det derfor at ded kun har frosne lår igjen og ikke den ferdigsurra jeg ville ha. Men jeg er ingen snobb og tenker pytt pytt. Et langt større nederlag er det at de er tomme for Rosemarin. Lam kan lages på så mange måter, men alle måter krever rosemaring og hvitløk. SÅ HVORFOR I HELVETTE HAR DE IKKE TATT INN MER EN TO KURVER ROSEMARIN???? Det begynner så smått å irritere meg at folk til stadighet dytter i vognen min og sender meg stygge blikk hver gang jeg stopper opp. Et sted må jeg jo stå! Værst er det når man forlater vognen for en stakket stund og noen bare flytter den, og med det sender meg ut på en lang jakt for å gjenkjenne min vogn blant hundrevis av andre vogner med et tilfeldig antall varer i.

2. OPPHETNINGSFASEN
Idet jeg bestemmer meg for å la årets lam få en smak av timian (framfor den manglende Rosemarin) finner kjærringa med den røde jakka det for godt å nok en gang kjøre vogna si inn i akillesen min med en kraft som ville gitt henne gult kort på en fotballbane. Denne gangen mumler hun unnskyld, men jeg kan helt klart se av blikket hennes at hun ikke mener det. Jeg kan se at hun nå tenker at jeg må slutte å plassere akillesene min skjødesløst rundt om i butikken. 
Jeg har begynt å svette. Jeg jager rundt i butikken uten noen logisk plan, og med handlelista som eneste kart. På veien registrerer jeg par som høylytt krangler om hvem som har glemt hva og hva ungene egentlig skal få i påskeegget. Og jeg tenker at det kanskje er like greit at jeg ikke skal krangle med noen i bil 4 timer i kø ut på påskefjellet. 
ER DET MULIG??? Tomme for Corona???? Greit nok at det kommer helt fra Mexico, men dere har jo for helvette 10 000 andre ølsorter det er plenty igjen av her. Hvorfor er det akkurat mitt øl som er utsolgt??? Og hvorfor må mennesker stille seg opp for å snakke sammen side om side med enorme handlevogner mitt der alle skal gå??? Idioter. I det jeg runder hylla med Påskekaffe (Yeah right! Som om det ikke er akkurat den samme kaffen i posen som resten av året!!) gjør hurpa med den latterlige, altfor røde, jakken et nytt forsøk. Hun bommer på akillesen, men treffer meg spot-on på den kulen på ankelen. Denne gangen sier hun ingenting, men jeg ser på henne at hun jubler innvendig.

3. PANIKKFASEN
Inni meg begynner det nå å blinke en rød lampe som sier at jeg snart er i ferd med å gå tom for positiv energi. Som en rodeorytter rir jeg nå vogna så febrilsk rundt i butikken at jeg er til fare for både meg selv og andre. Nesten framme ved kassene kommer jeg på at jeg har glemt kjøttdeig. Og uten kjøttdeig, ingen taco (Og hvorfor er det ikke noe som heter påske-taco? En med kylling i f.eks...) Kjøttdeigen er selvsagt plassert helt ved inngangen. Kort vurderer jeg å droppe det, siden det i et kort øyeblikk er nesten ingen kø foran kassene. Men jeg finner ut at det er ikke mulig å finne tilgivelse for uteblitt taco hos mine barn og kaster dermed vogna til side, beinflyr og henter kjøttdeig, for å konstatere at køen definitivt er lang kø ved samtlige kasser når jeg er tilbake 3 minutter senere. 
Men så ser det ut som om Gud elsker meg litt likevel. Akkurat da kommer en ung spirrevipp og åpner en ny kasse. Jeg hiver meg fram og er nesten inne i porten da vognen min brutalt støtes ut av bane av en annen vogn. Og hvem andre enn den gamle fi**a med den røde loppemarked-jakka på? 
Hun gjør ingen forsøk på å skjule sin triumf der hun tar plassen foran meg. Jeg vet; her burde jeg vist storhet og benyttet anledningen til å vise at jeg er et bedre og mer besinnet menneske. Men hvem tjener på det? Istedenfor skyver jeg vogna mi inn i akkillesen hennes. Jeg sier "Unnskyld" så syrlig og sarkastisk jeg bare kan, vel vitende om at hun kommer til å kjenne den når hun snører skiene på i morgen.

Vel hjemme oppdager jeg at jeg har glemt shampo, do-papir og poteter. Jeg må med andre ord ut å handle de 3 timene det er åpent påskeaften....... Den som kjenner sitt eget beste holder seg hjemme.


søndag 5. april 2009

Mafiamote


Dette bildet sto i VG i uka som gikk. Nestkommanderende i den Mexicanske Mafiaen ble arrestert mens han trente, for så å bli vist fram for pressen. Det var et eller annet med bilde jeg stusset på. Var det at Nestkommanderende blant Mexicos farligste kriminelle så ut som en blanding mellom en B I-student og Daniel, svenskeprinsessens forlovede? Eller var det det noe absurde i at Nestkommanderende så ut til å være ca 10 år yngre enn meg, og at jeg derfor burde føle at jeg har fått litt lite ut av livet mitt? Jeg har ikke noe narkokartell å lede. Jeg får ikke en gang lede fotballlaget til sønnen min. Nei det var ingenting av det. Det var genseren hans. Den hvite han åpenbart har hatt på mens han trente. Jeg har akkurat en slik en, som jeg trener i. Den er kjøpt på HM. Og ikke et vondt ord om dem, men det er merkelig at narkobaroner må kjøpe treningsklærne sine på HM. Man forventer kanskje at de skulle ha litt bedre råd enn som så. Er det stusselige tider i narkobransjen og? Når finanskrisa rammer narkosjefer i Mexico har det virkelig gått for langt. 
For min egen del er jeg i grunnen kjempefornøyd. Blant alle de tøffe gutta på treningssenteret er jeg nå den tøffeste. Nå gjenstår det bare å finne ut hvordan man smulger dop....