Vær-junkie

Når man bor i et land med 9 måneder vinter og 3 måneder med litt halvslapt skiføre er det lett å bli overfokusert på været. I sommermånedene blir jeg alltid en værjunkie. For mens jeg sjeldent er innom diverse værsider på vinterstid, klarer jeg meg knapt nok en time uten å sjekke værståa på nett nå når det er sommer. Ikke vet jeg hvorfor jeg plager meg selv slik heller.

For om det er bra vær kan jeg oppleve en mild depresjon dersom avisene skulle melde at det er dårlig vær på vei. På samme måte tar jeg gjerne en fest på forskudd om det meldes om godvær i vente. Hele sommeren er med andre ord en evig pendling mellom oppturer og nedturer. Og det på grunn av noe jeg likevel ikke får gjort noe med!

Jeg er nok typisk norsk. Fra april begynner tabloidavisene å spekulerer i hvilket sommervær vi får. "Drømmesommer" eller "Hetebølge i vente" er overskrifter som gir både VG og Dagbladets redaktører multiorgasmer. Og da er det ikke så nøye om kilden til overskriftene er en eller annen lokal Snåsamann som har sett tegn til storsommer i ei ku-ruke i februar en gang. dermed blir det full schizofreni i avisspaltene og. I forrige uke meldte VG om supersommer i vente de neste uker, mens Dagbladet kunne fortelle at det var kjølige dager i vente. Med andre ord det man ellers ville kalle "variabelt vær". Men det finnes ingen aviser som rydder førstesiden for overskriften "Variabelt vær i vente". Det må være enten eller.

Et annet festlig fenomen er at jo lenger nord man kommer, jo mer opptatt er de av været. Når jeg er hjemme i mitt elskede Vadsø på besøk dreier de fleste samtaler inn på været. Spesielt de samtaler man tar i farten på gata når man treffer gamle kjente. Samtalen er alltid lik, men med kun små variasjoner, som igjen er avhengig av hvordan været er akkurat når samtalen foregår. Samtalen høres slik ut:

- "Javel! E det den karen som e hjæmme?"

- "Joda. Æ e hjemme noen dager, ja"

Og så setningen som varieres etter vær:

- "Men du var nu heldig med været." (Om været er bra i snakkende stund)

ELLER

- "Men du var nu uheldig med været." (Om været er dårlig i snakkende stund)

....and thats about it....

Men jeg lurer på en ting: Er det bare oss nordmenn? Er det andre folkeslag som er like fanatisk opptatt av vær? Og hva med steder hvor det stort sett alltid er godt vær? Snakker folk i California om været hver dag? Jeg undrer.....

Når menn gråter...

Jeg diskuterte i morges med en kollega temaet "Menn og Gråt". Mitt inntrykk er nemlig det at menn gjerne blir mer sentimentale og følsomme med alder. F.eks kunne en venn av meg fortelle at hans tøffe håndverker far med årene var blitt så følsom at han fikk tårer i øynene når Fiskumkjosa (eller noen andre) vant 3. løp på Bjerke. Det til tross for at faren aldri hadde vært opptatt av trav. Selv merker jeg at jeg med årene kan bli noe tårevåt i bryllupp f. eks. Og det helt uavhengig av hvor godt jeg kjenner brudeparet. Er jeg fyllesyk og redd kan selv den amerikanske utgaven av Ekstrem Oppussing få det til å dirre i underleppa.

Min diskusjonskollega i morrest mente at kvinner (og andre menn forsåvidt) innerst inne finner menn som gråter ganske usexy. I hvertfall om det skjer offentlig. Følsomme menn i hjemmet er inntil en viss grense bra, men når man tar til tårene blant folk blir det usexy, mente han. Argumentasjonen var at kvinner innerst inne ønsker Alfa hannen. Han som utstråler trygghet, tøffhet og handling. Mao den mann som bærer de beste gener, og som kvinner helst vi insemineres av (for å si det litt teknisk). Er det sant, lurer jeg? Vil kvinner egentlig ha tøffingen? I livet mitt forøvrig mener jeg å ha belegg for å si at "slemme gutter" trekker damer. Og ikke så rent sjeldent damer jeg skulle tro visste bedre.

Eller er det sånn med kvinner som oss menn; at visse mennesker tar du hjem for å tilfredstilles av, og andre satser du langsiktig med? For jeg kan si at det finnes jenter som er både søte, hyggelige, og som definitivt tenner deg, men som de fleste menn aldri i livet ville vurdere en lengere framtid med. For å si det på en annen måte: På kortere turer reiser man gjerne turistklasse, men for den lange reisen vil jeg ha Vip-klasse. Er kvinner også slik?

Men tilbake til menn og gråt. I motsetning til min kollega mener jeg de fleste ting kan kombineres med å være ekte mann i begrepet "Mann"s mest klisjepregede betydning. Også gråt. For ser mann nærmere på de store øyeblikk i en manns liv blir den svært ofte avsluttet med tårer; da du fikk ditt første barn, da du vant pokalen, da du besteg Mt Everest (uten oksygen, hehe), osv osv. Og DA er tårer mandige..... men å felle tårer til Ekstrem Oppussing derimot.....men det er bare når jeg er fyllesyk dah....

D.D.E funker best med dop

Gruppa DDE er ute med ny plate igjen. Jeg har ikke hørt den, men utifra det jeg leser om den er det mye som tyder på at de heller ikke denne gangen kommer til å sette nye standarder for norsk musikkliv. Og det er greit. DDE har aldri hatt ambisjoner om det.

I VG hevder de imidlertid at de blir fornærmet over at anmeldere påstår at plata funker best på fyllefest. Det skjønner jeg ikke at det er mulig å bli fornærma over. Vi snakker altså om et band som konsekvent har profilert seg ved å vise ølmager, synge om rumpa mi, dagen derpå følelsen, Rai Rai og jeg vet ikke hva....Hva er det egentlig de forventer at vi skal forbinde dem med? Kulturkvelder og poesi? Sarte tanker og melankoli?

Videre er det jo slående å se at DDE er, som folk i fra bygda så ofte er, opptatt av å fortelle hvor mye sunnere og bedre de er sammenlignet med oss som har valgt å bo i storbyen. De sier: - "Mens andre litt lenger sør forgyller dop, velger jeg å framheve det sosiale og trivelige med å invitere folk inn på en liten pinne. " Hva i all verden?! Hvor mange "her sør" er det egentlig som forgyller dop?! Og vi som kommer i fra de grisgrente strøk har vel vært på nok bygdefester til å vite at det sjeldent er slik at man stopper etter å bare ha tatt "en liten pinni"? Jeg har sett nok slåssing og flatfyll til å være yderst skeptisk til om det er noe stor forskjell på "En pinni" og en rev. Rent bortsett fra at folk som har røkt seg litt jazztobakk er forholdsvis dårlige, og dertil uinteresserte, i å slåss.

Og før jeg blir beskyldt for å forherlige dop må jeg si at også jeg foretrekker en liten pinne. Men man trenger ikke sette seg på sin høye hest istedenfor å innrømme at man er et festband. Et bygdeband som går utmerket i lag med himkok, og blankt på colaflaske. Og iom at DDE trekker fulle hus hver gang de er i Oslo er det vel ikke unaturlig å tenke at den største bygda av dem aalle ligger i hovedstaden.

Jeg tror forøvrig det er et alderstegn at man etterhvert begynner å sette pris på artister som drar opp til fest framfor å hegne om kredibiliteten sin inntill det latterlige.

Jeg er kommet i en alder hvor jeg føler meg naken uten tøfler, bruker ord som "trekk" om vind, og synes DDE duger finfint på fest med en liten pinne innabords. Men er fremdeles så urban at uten en pinne finner du ikke DDE plater noen steder i nærheten av meg....men det er kanskje bare meg?