Lykke!

Det hører med til sjeldenhetene å finne vise ord på en do-vegg.
Den informasjonen man vanligvis får der dreier seg i hovedsak om hvem som er ei hore, hvilket nummer du kan ringe om du ønsker å bli sugd, og almanakkoppføringer om hvem som har gjort sitt fornødne på samme do-ring som deg, etterfulgt av hvilken dato og år dette skjedde.

Men ingen regel uten unntak. Julebordstiden er naturlig nok høysesong for oss som frister skjebnen som Stand-up komikere. Noe som byr på et mangfoldig reiseliv rundt i det ganske land. Og det var altså i Stavanger jeg fant noe som lett kunne vært en livsfilosofi på en do-vegg:

"Enten går det bra, eller så går det over"

For jeg har glemt det innimellom, men så enkelt er det faktisk. Det er nemlig bare de to alternativene i alle valg og avgjørelser. Det som ikke går bra, kommer til å gå over.
Det kan være greit å tenke på når du står ovenfor valg, eller vegrer ta en sjanse.

Lykke er ganske flyktig. Og jeg vet strengt tatt ikke om jeg hadde orket å gå rundt å være lykkelig hele tiden. Det virker forholdsvis kjedelig. Men jeg prøver å bli flinkere til å omfavne øyeblikk med lykke. Og akkurat nå kommer de tett. Så kanskje jeg bør si det høyt når det først skjer: Jeg er lykkelig.



- Jeg blir lykkelig av at det er harmoni mellom de ting jeg liker å gjøre for min egen del, og når jeg får tid til å være en bra pappa. Noe som absolutt ikke er noen selvfølge. Å bli foreldre er en livstidsdom, uten noen håp om benådning sånn med det første. Premien er en gedigen pakke med ca 18 år med forholdsvis dårlig samvittighet for det meste, og enorme mengder tvil. Derfor føler jeg enorm lykke over å ha tid til pepperkakebaking, lek og tegning....uten at jeg har dårlig samvittighet over at jeg ikke er noe annet sted.




- Jeg blir lykkelig av at det åpner seg nye muligheter, og av at jobbene jeg blir tilbudt er interessante og spennende. For det er ihvertfall ingen selvfølge i denne bransjen. Men akkurat nå skjer det. Og gud vet det kan være musestille i januar igjen, så jeg får nyte det nå...



- Jeg blir lykkelig av venner. Nye venner og de gamle vennene. Og å ha tid til venner. Enten vi nyter noen glass vin, en større middag, eller en doven kveld i sofaen med CSI eller noe annet som ikke krever mye av høyre hjernehalvdel. Et ordtak sier at en god venn er en som vet alt om deg og liker deg uansett. Det er mulig det, men jeg tar gjerne noen venner jeg bare vet litt om, men aner potensialet i og jeg. Man må ha variasjon. Jeg tror på trikset til talkshowverten Jay Leno: "Om du vil vite hvem som er dine venner; ring alle du kjenner og spør om de kan kjøre deg til flyplassen. De som svarer ja er dine sanne venner. De andre er ikke kjipe. De er bare bekjente." Uten å ha testa teorien, tror jeg har forholdsvis mange som vil kjøre meg til Gardermoen.



- Jeg er lykkelig når jeg sitter en tidlig morgen med en kaffe og litt egg foran fantastiske natur i Lofoten. Jeg tenker at jeg er priviligert som får lov å reise rundt å se og oppleve steder og mennesker, og i tillegg får betalt for det.



- Jeg blir lykkelig av tanken på at jeg skal ut å reise om kort tid. Alene. Men sammen med andre spennende mennesker. Noen jeg kjenner fra før, og en hel haug jeg ikke har møtt før.



- Det er snart jul. Det er lykke.

Enten går det bra, eller så blir det bedre. Enkelt og greit.

Takk for seg...

Sjekking....

Oki.
Jeg skal gladelig innrømme at menn nødvendigvis ikke vinner i klassen for subtil sjekking. Vi kan til tider være klønete, ondskapsfulle og ensporede. Men tidvis også sjarmerende vil jeg håpe.

Men jenter har sine lyter når det kommer til sjekking de og. Til informasjon og kanskje til hjelp skal jeg ta for meg noen observasjoner jeg har gjort, utelukkende på eget initiativ.


1. Den overlegne

Det er godt mulig at det finnes gutter som blir gira av en kald skulder. Jeg kjenner ingen. Om jeg får en kjølig mottagelse til en høflig invitt til konversasjon kommer jeg ikke tilbake. Når du da forteller venninnen din at du synes jeg var overlegen tyder på at din selvinnsikt er så totalt lite tilstedeværende, at det neppe hadde blitt oss to alikevel.

2. Den Uvitende

Det er helt greit for meg om du innrømmer at du har sett meg på tv. Jeg tillegger deg ingen dårlige egenskaper eller tenker at du er kjendisstalker av den grunn. Det er derimot littegranne usjarmerende at du prøver å late som om du aldri har sett meg før, for siden å kunne ramse opp alle program jeg har vært med i. Sjekkelinja "Venninna mi sier at du er kjendis" er også noe gjennomsiktig....

Jeg er tross alt ikke mye til kjendis. Derfor blir jeg heller ikke fornærmet, såret eller vonbråten om du aldri har sett meg før. Det er tilfelle med de fleste nye mennesker man møter, så det må jeg også tåle. Det er derfor ikke nødvendig å unnskylde deg. Og ihvertfall ikke 4 ganger i timen.

3. Den som vil bedre

Jeg blir ikke kåt, tent eller interessert når du litt ut i samtalen lurer på om jeg har nummeret til Kristian Ødegård. Like lite som du ville blitt spesielt fornøyd om jeg spurte om den grisefine venninna di er singel.

4. IQ baben

Det kan være vanskelig å skrive ned mobil nummer. Det er derfor jeg foreslår å ringe deg på ditt slik at du får mitt. Man utelukker imidlertid seg selv som fremtidig partner når du i det jeg ringer sier: "Unnskyld meg. Nå ringer det fra et nummer jeg ikke har lagret her. Vent litt, jeg må bare ta den...."

Takk for seg....

Du må ta dop om du skal skjønne barnesanger..

Jeg er forsåvidt ferdig med å synge for mine barn. I allefall barnesanger. I den grad vi synger nå er det Bruno Mars, eller Lady Gaga vi synger. Og godt er det. For da jeg utifra ren nostalgisk nysgjerrighet bestemte meg for å bla litt i en gammel sangbok, slo det meg med ett at man enten må være tungt medisinert, eller forholdsvis ond for å kunne skrive, og/eller skjønne barnesanger.

Siden det nærmer seg jul la meg begynne med sangen "Nisser og dverger". En ganske så søt tittel, om man velger å se bortifra det politisk ukorrekte i å omtale folk som dverger, og ikke Kortvokste, som man skal nå.
Men begynner du å lese teksten blir det enda mer makabert. For forfatteren av denne sangen har åpenbart noen ekstreme horn i siden på de nevnte nisser og dverger. Første vers.

Nisser og dverge bygger i berge; men vi skal mine dem alle her ut. Ti mens vi synger muntre i klynger, sprenger vi berget i lufta med krutt.

Ikke bare skal vi sprenge jævlene til himmels, men vi skal synge muntert mens vi gjør det. Vi snakker et formidabelt blodbad her. Hva i all verden er det denne forfatteren har imot folk med røde toppluer, og mindre fysiske handikap? Og bare av ren forundring hvordan er det mulig å "Ti (være stille) MENS vi synger..."?

En annen sang som av andre årsaker kan få en til å lure er hjulene på bussen. For hvem i helvete er det som henger seg så opp i detaljer? Takk gud for at denne personen har begrenset seg til beskrive bare bussturen. Her er et utdrag:

Hjulene på bussen de går rundt, rundt, rundt, rundt, rundt, rundt, rundt, rundt, rundt. Hjulene på bussen de går rundt, rundt, rundt, gjennom hele byen. Dørene på bussen de går opp og igjen, opp og igjen, opp og igjen. Dørene på bussen de går opp og igjen, gjennom hele byen. Beibi''ne på bussen sier æ, æ, æ, æ, æ, æ, æ, æ, æ. Beibi''ne på bussen sier æ, æ, æ, gjennom hele byen.

Tenk deg om denne fyren fortsetter sånn når han kommer på jobb....eller hjemme?

Dørene på jobben sier knirk knirk knirk....

eller

Telefonene på pulten sier ring ring ring...

Eller

Senga når vi puler sier skveek skveek skveek....

Det er ikke tvil. Dette er en mental-case...

Mikkel rev er min favoritt. For her snakker vi TOTALT uforståelig tekst:

Mikkel Rev
Satt og skrev
På ei lita tavle
Tavla sprakk
Mikkel skvatt
Oppi pappas flosshatt

Flosshatt??? Virkelig??? For det er vanlig i revekretser?

Mikkel Rev
Skrev et brev
Sendte det til månen
Månen sa
Hipp hurra
Sendte det til Afrika

Hadde jeg i noen som helst offentlig sammenheng fremført dette verset i fullt alvor hadde jeg blitt tildelt et lite trangt rom og en jakke med armene feil vei...

Afrika Afrika
Ville ikke ha det
Afrika Afrika
Sendte det tilbake
Med ei bløtekake

Jeg mener på ingen måte å framstå som fordomsfull. Men det er vel liten tvil om at det sjeldent eller aldri skjer at vi får ting vi sender til Afrika i retur. Og det ville være den totale idioti om Afrika sendte mat tilbake til OSS??? Skal man skrive sanger om Rev, bør man prøve å unngå å røyke så mange av dem mens man holder på...

Takk for seg!

Jeg håper du klemmer ballene fast mellom en trikk og en ambolt..

...du som stjal min nye iPhone 4 G


Den NYE iPhone 4 har ALT!


Jeg har jo alltid vært en stor Apple- entusiast. (Og om DU ikke er det så driter jeg i det, og ber deg eventuelt ta den diskusjonen på ett eller annet nerdeforum.) Men et eller annet galt må jeg ha gjort i det siste for gud straffer meg der det gjør mest vondt: Nemlig ved å frata meg mine Apple dingser. Først forsvant iPad`en min under høyst mystiske omstendigheter, og sist fredag ble min nye iPhone 4 stjålet.

Jeg kan ikke en gang begynne å forklare hvor inderlig jeg forakter mennesker som tar andres ting. Det er til en viss grad forståelig at mennesker på randen av fattigdom og nød ser på tyveri som eneste mulighet. De har ikke noe valg.

Jeg befant meg imidlertid ikke ved Plata, eller i slummen i Bombay. Mine ting ble ikke stjålet av slike mennesker. Mine ting blei tatt av mennesker som ser ut som deg og meg på utsiden, men som på innsiden skiller seg fra oss andre ved at de mangler moral, etiske standarer og empati. Jeg klarer ikke for mitt bare liv å sette meg inn i tankegangen til mennesker som synes andres ting kan beslaglegges og stjeles. De er små, små mennesker som, i en rettferdig verden, alltid vil få sin straff. Min eneste sorg er at jeg aldri får vite når eller hvor slik at jeg kan være der å nyte det.

Puh...godt å få det ut...

Nå til de du møter ETTER å ha blitt frastjålet ting: Forsikringsselskapet. Jeg har nettopp fylt ut et skadeskjema, og vil gjerne dele noen tanker om det med dere.

Starten er helt grei. Rent bortsett fra at når jeg printer ut skjemaet fra Mine Sider på nett, føles det forholdsvis unødvendig å måtte fylle ut forsikringsnummer, personnummer, navn og adresse selv, all den tid dette er informasjon jeg måtte oppgi for i det hele tatt å få skjemaet ut...men men...jeg er en raus kar så jeg lar det bli....

Her er det jeg forøvrig har fyllt ut:

Hvor skjedde skaden?
Jo nå skal dere høre: Den skjedde på et møkkasted som heter Bar og som ligger på Tjuvholmen, i Oslo. Og la meg gjøre oppmerksom på at jeg ser det ironiske i adressen. Jeg er bare ikke i stand til å le av det. Jeg vil derfor sette pris på at heller ikke dere gjør det, ikke nå, ikke siden, og ihvertfall ikke når jeg hører på. På forhånd takk.

Når skjedde skaden?
Forholdsvis seint må jeg innrømme. Men om dere på noe som helst tidspunkt, og jeg vil tro dere finner et slikt tidspunkt, våger å antyde at dette skyldes at jeg var tilslasket av forfriskninger (Og jeg kan jo ikke godt nekte på at dette var et utested alle den tid drittstedet heter BAR) kan jeg gjøre oppmerksom på at selv ikke det hadde jeg rukket på denne kvelden som i all hovedsak var en nokså bustete aften. Det sto imidlertid en haug av våre nye landsmenn, svenskene, i baren som kan bekrefte at undertegnede ikke hadde rukket å kjøpe noe ennå. Jeg er sikker på de husker det iom at de så ut til å være mest interessert i hva folk la igjen i tips på disken. Jeg rakk ikke legge noe, og er sikker på at de husker det.


Hvor oppholdt du deg i denne perioden, og hvilke aktiviteter ble gjennomført? Mulig jeg er litt i overkant paranoid her, men dette spørsmålet bærer veldig preg av å være en beskyldning. Dessuten føler jeg at jeg mater litt inn med teskje nå, men la gå: JEG-VAR-PÅ-DRITTHØLET-"BAR"-OG-JEG-HADDE-LYST-Å-BRUKE-TELEFONEN-MIN.


La du merke til noe spesielt som kan ha med tapet å gjøre?
Tja...hva skal jeg si til dette? Jeg la først merke til at telefonen min virket fryktelig lett. Dernest merket jeg at den var vanskelig å få øye på. Når jeg så verken klarte høre, kjenne eller se den, tenkte jeg "hmmmmmm.....er den borte tro?" Dernest konkluderte jeg med at dette nok kan ha noe å gjøre med at den er tapt. Flere andre der var enige med meg, så da skjønte jeg at det var riktig....

På hvilken måte tror du tapet kan ha skjedd?
Nå er ikke jeg noen etterforsker, men jeg tar en vill sjanse her og tipper på at det har skjedd på den måten at noen har stjålet den. Det er i hvertfall derfor jeg fyller ut dette skjemaet som heter "Tyveri av eiendom".

Nå må jeg vente 3 uker på at de forteller meg at jeg kan gå å suge meg selv, fordi jeg har opptrått uaktsomt, all den tid jeg ikke limte mobilen til penis, og derfor kan se langt etter de 5999,- kronene de skylder meg.

Noen som har en billig iPhone 4 til salgs?

Takk for seg.....

Singellivets gleder (eller sorger)

Mulig er det jeg som har en spesiell interesse for det, eller så er det store deler av befolkningen som har generelt en stor interesse for det, men det er veldig mye fokus på det å være singel om dagen. Enten det er vidunderlige Sigrid som søker kjæreste på NRK, eller prinsesser som sniksjekker på en annen kanal så er det åpenbart god underholdning å bivåne oss single i våre miserable liv utenfor A4 normen. Kulturavisen Dagbladet kunne f.eks fortelle over HELE førstesiden sist søndag at internett generelt, og Facebook spesielt, gjør det lettere å flørte. Du kødder?? Virkelig?? Lista for hva som er nyheter er usedvanlig lav i Dagbladet. Spesielt på søndager.

Men ja jeg er altså singel. Og har vært det en stund. Faktisk såpass lenge at jeg merker jeg begynner å se på meg selv som et forhold. Og det mistenker jeg er et aldri så lite faresignal.

- Om jeg er sur på meg selv kan jeg f.eks ikke snakke med meg selv på dagesvis. Og i den grad jeg svarer meg selv er det i korte setninger.

- Når jeg spør meg selv om hva som er galt, svarer jeg "Ingenting" mens jeg egentlig har masse jeg synes er feil med meg selv.

- Når jeg prøver å gjøre litt ekstra for meg selv; tenner lys, lager litt god mat, sjenker litt vin, og i det hele tatt legger litt innsats i det, kan jeg blir ordentlig irritert på meg selv fordi jeg føler jeg ikke verdsatte det nok, og heller så på tv under måltidet.

- Her om dagen kom jeg altfor sent hjem uten å gi meg selv beskjed om det. Da måtte jeg sove på sofaen.

- Da var det dårlig stemning i mange dager, og det var ikke sjans for at jeg skulle få ha noe sex med meg selv.

- Til slutt hadde jeg make-up sex med meg selv. Og da fikk jeg det endelige beviset på at forholdet med meg selv skranter. For mens jeg hadde sex med meg selv, merket jeg at det var ren rutine og uten innlevelse. Og jeg må innrømme at jeg tenkte på noen andre mens det sto på....

Takk for seg.

Skyt de tykke!

Jeg bare elsker provoserende overskrifter!
Kari Jaquesson har skapt liv den siste tia ved å hevde at fedme ikke er en sykdom, men i hovedsak skyldes latskap. Nå har hun vel moderert den noe, men i alt i alt vil jeg vel si at hun har rett. Selvsagt er det enkelte som sliter med overvekt som skyldes stoffskifte, eller av genetiske årsaker. Men stort sett skyldes fedme at man lever usunt og beveger seg for lite. Nok om det. Det er en diskusjon som er for stor for meg, og jeg vet for lite om dette. Jeg har imidlertid tenkt på hvordan ting hadde vært OM fedme faktisk var en sykdom.

* Vi ville hatt egne parkeringsplasser for tykke. Litt bredere enn de vanlige, og merket med tegningen av en tykk strekmann.

* Hver vinter hadde de fleste blitt rammet av epidemi, og blitt liggende hjemme noen dager med omgangsfedme.

* Ambulanser ville vært adskillig bredere bak

* Folk som kom i rullestol på jobben ville fortelle at de hadde dratt på seg fedme på fotballtreninga.

* Og sist og ikke minst: Det hadde vært mulig å ringe jobben å si: Jeg kan desverre ikke komme på jobb. Jeg er så utrolig feit i dag.

Da min datter var ca 4 hadde hun en tendens til å si ting hun så veldig høyt. Hvilket som førte oss opp i en rekke pinlige situasjoner. Så etter at en rekke episoder hvor ukjente enten hadde fått høre at de hadde mye hår i ørene, eller at de var veldig små måtte vi fortelle henne at om man så mennesker man syntes var rare, var det greit å vente til vi var alene før vi snakket om dem. Noe hun også tok til seg. På trikken inn til byen en dag observerte vi en kvinne som var noe over gjennomsnittet stor. Da hun skulle av på Oslo S satt hele vognen å så på at hun stresset nedover midtgangen. Problemet var at hun hadde en slik størrelse at hun blei sittende fast mellom stolradene, og måte vrikke seg løs for hver rad. Hvilket som gjorde hennes kamp for å nå døra før den lukket seg både underholdende og spennende. Like før hun nådde fram sa avkommet høyt og klart, det alle på trikken tenkte: "Se på henne, pappa! Hun skal vi snakke om når vi blir alene!"

....og takk for seg.....

Nede på (Politi)stasjonen, tidlig en morgen

For en uke siden gjorde jeg noe jeg heldigvis sjeldent må: Jeg var hos politiet for å levere inn en anmeldelse. Det er en heller sær opplevelse å tilbringe noen timer på politivakta. Man får et nokså sjeldent innblikk i andre menneskers problemer og utfordringer. For hvor mye de enn prøver så er det forholdsvis umulig å fremføre sitt ærende på en diskret måte hos politiet. Man hører det meste for å si det sånn. Dessuten er det overraskende mange av de oppmøtte som slettes ikke har noe i mot forkynne hva som har skjedd, uavhengig av hvor privat affæren måtte være. Som en service til mine lesere har jeg her oppsummert ting jeg lærte disse timene til lærdom for de som aldri har vært der før, og til oppfriskning til de som måtte være fristet til å gå dit igjen.

* Politifolk som står bak luker og snakker i intercom med deg er forholdsvis imune mot spøk og kvikke kommentarer. De ser også overraskende ublidt på at man prøver å ta med seg pennen man fikk utdelt. Enten er det en forutsetning at man er humørløs og mangler humoristisk sans om man skal stå akkurat på post der, eller så er politifolk generelt forholdsvis lite lattermilde. Jeg antar det er det første som stemmer.

* Til deg som anmeldte kompisen din for å ha stjålet penger: Hvor lurt synes du idag det er å gå inn på en politistasjon å levere inn en anmeldelse uten å ha gyldig oppholdstillatelse selv? Ikke at jeg har noe med det altså, men det slår meg at om du har klart å ligge i skjul i dette landet så lenge at du snakker nokså perfekt norsk, må det da være usedvanlig klønete og frivillig gå i fella for å få tilbake en tusenlapp. Jeg tipper din svikefulle venn feirer med sjampis og bløtekake i dette øyeblikk.

* Kjære taxisjåfør: Alle som har blitt påkjørt av en kollega synes nok at det kan være irriterende. Jeg tror imidlertid at du hadde hjulpet din egen sak i mer positiv retning om du hadde ventet til den litt stramme kvinnen i uniform bak luka hadde fått snakket ferdig. Det er heller ikke vanlig å gi forklaringen din til den første du møter når du kommer inn døra. Det kan være greit å sjekke at personen er politi, og ikke som i dette tilfelle, en tilfeldig kar som meg som bare satt der å venta. At jeg ikke hadde uniform kunne f.eks vært et hint. At jeg ikke svarte deg kunne vært en annet. Men deg om det. Jeg ønsker lykke til.

* Jeg har også for min egen del merket meg at et avhør nok ikke er det mest passende stedet å sjekke opp jenter. Jeg fikk nemlig følelsen av at den usedvanlig vakre jenta som snakket med meg prøvde å gi meg et hint om det, iom at hun besvarte all min småprat med enstavelsessvar. Jeg fikk mailadressen hennes da. Men jeg tror kanskje hun mente jeg burde bruke den til annet enn flørt. Vi får se.

Takk for seg.....

Ting man må gjøre før man dør

Jess....forholdsvis dramatisk overskrift der altså. Men det er ikke værre enn at jeg fører stadig ting opp på min liste over ting jeg veldig gjerne vil ha gjort før jeg blir for gammel for det. Eventuelt ting jeg burde ha gjort til nå.
En av disse tingene er å dykke med hai. Og i jula skal jeg nettopp det. og så kan jeg huke av en "CHECK" på det punktet. Jeg er dypt fasinert, litt skremt og veldig glad i haier. Ingen som så Haisommer (Jaws) som barn kan være upåvirket av dette fantastiske dyret. Min glede over å bade var sterkt redusert i årevis etter at jeg så filmen. Og selv et lite dypp i Vadsø Kommunale basseng innebar en større grad av spenning enn jeg satte pris på. Nå skal jeg se redselen i hvit(hai) øyet. Og jeg gleder meg!

Fra Koh Tao. Kjenner jeg blir glad og litt yr bare jeg ser bildet.


Reisen går også denne jula til Thailand. Og jeg har bestemt at første stopp på veien er Koh Tao. Et dykkeparadis. Av årsaker jeg helst ikke vil tenke så mye på reiser jeg også i år alene. Enten er jeg ansett for uskikket som reisefølge, eller så er jeg utrolig uheldig som ikke har noen venner som kan reise når jeg kan og vil. Svaret vil jeg i grunnen ikke vite. Men jeg gjorde det samme i fjor. Og med det fikk jeg også huket av en ting på lista mi. For et oversosialt vesen som meg er det absolutt å anbefale og prøve lykken alene. Man møter andre mennesker, på anderledes måter, og man bestemmer sin egen hverdag og tempo. Absolutt å anbefale, og ikke så trist som det kan høres ut som. Tvertimot.



På lista mi over ting jeg bør/må gjøre før jeg dør er det bla disse:

* Skrive en roman (eller flere).
* Synge med storband iført amerikansk tux, og en bourbon
* Skrive og gjøre et eget helaftens standup show.
* Eie en sportsbil, helst en klassisk Ford Mustang Cabriolet. Lyseblå....

....for å ta noen. Det er en del andre ting på lista og, men akkurat de føler jeg er upassende å ta i all offentlighet. Hva står på din liste forresten?

Lykkelig Thaibokser. Akkurat den sto forsåvidt IKKE på lista over ting jeg burde ha gjort. Men ganske kul å ha tatt med seg likevel. Den opplevelsen kan du lese om HER


Det er deilig å ha noe å glede seg til når det blir mørkt og vinter. Det eneste problemet er selvsagt mine barn som føler at jeg bedrar dem ved nok en gang å reise til Thailand uten dem. Som tidligere nevnt har min 8 åring både et språk og et tankesett som stemmer mer med en på 80. Da jeg lufta ideen sa han: "Pappa....nå føler jeg du svikter meg. Du må ta ansvar for at du har barn, vettdu" Så neida såh....

Takk for seg....

Facebooksjekking!

La meg først bare innrømme at jeg nok ikke er den mest kritiske til hvem jeg legger til som venn på FB. Med 1290 venner er det forholdsvis åpenbart at jeg har noen fler enn bare mine nærmeste og kjæreste bekjente. (Det er visstnok stadig noen som faller fra uten at jeg vet hvem de er eller hvorfor de plutselig vil gjøre det slutt på vårt inderlige FB-forhold. Men dem om det)

I den grad jeg skal prøve å forsvare dette Facebook-horeriet, må det være at jeg innimellom er litt avhengig av et rikt kontaktnett i den jobben jeg har. Dernest er FB et greit sted å annonsere for show eller behov (innenfor sømmelighetens grenser selvsagt). Så langt har jeg f.eks fått dobbeltseng, stekeovn, leilighet, oppvaskmaskin og vaskemaskin enten gratis eller billig. (Jadda, jeg veit....jeg er en gnien jævel....min litt miljøvennlig og, dah) Så noe godt har det da kommet ut av det.

Men innimellom oppdager jeg at jeg i vanvare har lagt til mennesker som i beste tilfelle kan betegnes som bunnfallet i den skandinaviske genpoolen. Her om kvelden dukket en slik en opp på chat´en min. Denne blonde, litt enfoldige, unge frøkna hadde prøvde gang på gang å få meg i tale, og etter 6. forsøk så jeg meg nødt til å svare. Her er samtalen slik den forløp. Helt uten sensur:

22:44Lisa

Vil bli kjent med deg;-D

22:45Meg
Javel? Beskriv deg selv med fire ord.

22:45Lisa

Just meeee, :D

22:47Meg

Det var bare to ord. Du har to igjen

22:47Lisa er frakoblet.

22:48Lisa er pålogget.

(Hva som skjedde her er jeg litt usikker på. Tipper harddisken krasja. Og ikke den i maskinen hennes altså.)

22:48Lisa

Partygirl, lever livet. åååh , må ikke stille så vanskelige spørsmål :D

.................."Fjern fra Venner".......................

Her sitter jeg altså time etter time, uke etter uke å prøver å komme på noe morsomt å si på standup scenen. Jeg svetter. Gråter. Lider. Jeg ringer venner og andre komikere i sene kveldstimer og prøver å fraliste dem en bitteliten vits. En ørliten latter.

Og utifra det store intet dukker det opp slike talenter som helt uanstrengt klarer å være 100 ganger morsommere enn meg bare på noen få tastetrykk. Faen!

PS: "Personal memo to myself: Slutt å legge til ræl på facebook!!!!!"

Takk for seg....

Kaffetanker

Joa, jeg vet det! Jeg har forlatt bloggen lenge nå. Latt den seile sin egen sjø og behandlet den som en frafallen Jehovas vitne. Det beklager jeg. Men så langt jeg har kunnet registrere så er det ingen som har lidd overlast, og mengden rasende innlegg og mail har uteblitt. Likevel er jeg så selvopptatt at jeg tror noen fremdeles kan tenke seg å lese litt av det jeg har på hjertet. Men for å unngå migrene og epilesianfall starter jeg forsiktig. Dette er noen enkle kaffetanker jeg har hatt i løpet av sommeren:

- Er det virkelig klin umulig å lage bobiler som kan kjøre like fort som andre biler? Hva med å kutte ut flatskjerm og dvd spiller, og heller putte penga i flere hestekrefter? Pga av en helvetes tysker (og hva er det med tyskere og bobiler???!! Har de ikke egne hjem i Tyskland?) i en bobil ble Lindesnes fyr nesten det siste jeg så før jeg forlot denne jammerdal.

- Hvor mange bimboer finnes det i dette landet? Mens det blir stadig vanskeligere for de store talentshowene å finne duganes sangere/dansere/entertainere, ser det ikke ut til å være noen grense for hvor mange reality bimboer som finnes. Et eller annet sted finnes en utømmelig kilde jenter som aldri har åpnet annet enn en pekebok, med foreldre som er uten bekymringer for at datteren blir beisa av en spraytan-gul gutt for åpent kamera, og hvor de som kan svare på hvem som er Norges nåværende statsminister anses for å være for smarte til å passe inn i gjengen.







- La oss ha det klinkende klart, jenter: Det er fullt mulig for oss gutter å tenke på "ingenting"! Så når dere spør hva vi tenker på så er det sannheten når vi svarer "ingenting". Og om vi juger, og svarer ingenting mens vi egentlig tenker på noe, så er det fordi det vi tenker på er så absurd og rart at dere ville ha ansett oss for mentalt syke om vi virkelig sa at det vi egentlig tenkte: Som f.eks at vi satt å lurte på om det er mulig å få hele Oboy boksen inn i kjeften uten å bruke hendene....

OBS: Gjennomgang av sommerens mobilbilder avslører at jeg har en hang til å ta bilder av føttene mine. Her i et beskjedent utvalg.

Takk for seg!

Ctrl, Alt, Delete.....

Jeg får neppe noen gang prisen for "Norges Mest Aktive Blogger", og jeg beklager at det er lenge siden sist.

Forklaringen er enkel. Det har vært noen hektiske uker med flytting, kokkekamp, standup og diverse annet fjas som opptar tid og tankekapasitet. Og det var nå i etterdønningene etter dette at jeg kom til å tenke på at livet burde ha flere av de samme funksjoner som man finner på datamaskinen sin.

* Jeg skulle f.eks ønske meg at det i visse situasjoner var noen som på en formell måte fortalte meg: "Du er i ferd med å utføre en ulovlig operasjon". Det hadde holdt meg unna mye trøbbel tror jeg.

* Når ting jeg vet jeg kan, som f.eks å lage mat, går skikkelig til helvete, tross alle gode intensjoner hender det at jeg tenker: "Hvorfor gjorde jeg ikke bare sånn som jeg gjorde det sist?". Og da er det umulig å ikke ønske at man hadde en copy/paste funksjon i livet sitt og.

* Hvorfor er det ikke noen som oftere spør meg: "Er du sikker på at du ønsker å slette dette?"

* De kvelder jeg går på byen og drikker på meg hareskår hender det at jeg våkner og gjerne skulle skru av alle minner jeg husker fra foregående natt. Andre ganger har man hatt fantastiske dager eller kvelder og skulle ønske minnet om dem forble like sterke og følelsen man har aldri gikk bort. Livet burde med andre ord ha begge mulighetene; Både Lagre og Avslutt, eller noen ganger bare Avslutt.

* Og når ting går dritt, når du ikke ser noen umiddelbare løsninger, men bare en haug med problemer, når positive mennesker irriterer deg, og det å ligge i fosterstilling i sofaen høres ut som det eneste valgbare alternativ, da, ja da skulle man ønske man kunne trykke Ctrl, Alt, Delete...Restarte alt og begynne helt på nytt uten virus.

Men det er jo ikke sånn da. Og selvsagt skal vi alle være glade for det. For når livets hardisk kræsjer, dokumenter forsvinner og prossesorer jobber sakte...det er da man ikke kan ringe IT, men rett og slett fikse dritten selv. Og det er den eneste måten å finne ut av hvordan man skal løse problemene neste gang.

Takk for seg...

PS: Men litt trøst er det mulig å finne i tekniske dubbeditter. Min elskede iPhone har en tendens til jevnlig å vise meg meldingen: "Du har ingenting å angre". Da blir jeg litt glad og litt letta hver gang....

SMÅKRYP!!

Hjemme hos oss kryr det av småkryp. Den største av dem er ei 12 år gammel jente som er min datter. Hun er den direkte årsaken til at det så langt har vært 2 marsvin og hele 6 kaniner innom husstanden. 12 åringen elsker alt som har fire ben og varm pels. Hun er i den alderen hvor det ikke finnes nyanser, for øvrig. Enten elsker hun noe. Og om hun ikke elsker noe så hater hun det. Som f.eks lillebroren sin.

Nå skal det sies at det i skrivende stund ikke er mer enn 2 kaniner i hus. (To gutter i følge jenta i butikken. Jeg håper hun har rett. Det vil i tilfelle vise seg forholdsvis fort.)
Årsaken til dette enorme forbruket av gnagere er at vi som amatører på dyrehold har hatt forholdsvis stort svinn i starten.

Det begynte med Buster. Marsvinet som var redd for det meste som beveget seg, og som foretrakk å leve livet med baken presset inn i hjørnet av buret sitt i konstant angst for hva disse store menneskene på utsiden ville ham. Av årsaker jeg ikke kjenner lærte han aldri at vår tilstedeværelse i buret hans betydde positive ting som nytt gress, mat, rent vann eller kos. Han brukte alltid adskillige minutter på å slå seg til ro med at vi ikke var der for å knekke nakken hans, før han tillot seg å nyte mat og kos. Dagen etter var han imidlertid like livredd for hva vi ville. Et marsvinliv virker usedvanlig nervepirrende. Ikke rart de dør unge. Buster var enda mer uheldig, og gikk før tiden. En dag klarte han ikke å bruke bakbena, og veterinæren kunne konstatere at Buster var blitt lam. Buster ble gitt ei sprøyte og fikk omsider bekrefta at de store menneskene faktisk ønsket han dø. Ungene gråt og det var mye trøst som måtte deles ut i de følgende uker. Jeg hadde et mer nøkternt forhold til det hele og irriterte meg mer over at regninga fra veterinæren kunne kjøpt oss 6 nye marsvin med velfungerende bakben.

Så er det historien om Happy da. Kaninen med dette positive navnet fikk et kort og heller mismodig liv. Etter noen uker bestemte jeg at vi, i frykt for å få flere kaniner enn jeg trengte, skulle kastrere Happy. Operasjonen fikk fint, og veterinæren utførte det som må karakteriseres som mikrokirurgi med lett hånd både med kniven og fakturaen, og vi returnerte hjem den nøtteløse Happy. Happy ble i de neste timer overøst med kjærlighet og omsorg. Og kanskje var dette den direkte årsaken til at noen glemte å lukke døra til buret i hagen ordentlig. Plutselig var Happy borte. Til gjengjeldt vandret en stappmett katte rundt like utenfor hagen vår. Denne gangen var sorgen om mulig enda større, og mange tårer ble grått, og katter var i en periode det eneste dyr min datter ikke ville ha noe med å gjøre. Selv i dag nevnes Happy med jevne mellomrom. Sjeldent har et dyrenavn vært mer ironisk.

Tross vårt noe svertede rulleblad som dyreeiere må jeg motvillig innrømme at det alt i alt har vært positivt. Jeg tenker at barn tross alt lærer noe om naturens gang og det skjøre forholdet mellom liv og død. At det å vise omsorg og ansvar tidlig i livet er en fin ting. Og at det er godt å komme hjem til noen som alltid er glad for å se deg. (Eller, i noen tilfeller, livredd for å se deg.) I alle tilfeller: det er god læring å få muighet til å dele ut uforbeholden kjærlighet. Vi burde prøve det oftere alle sammen.

Potteplanter og annen uhygge

Det skal ikke være lett. Som alenefar dukker det stadig opp utfordringer man må takle som mann. Når våren kommer snikende på meg i år igjen ser jeg på min forholdsvis romslige terrasse og føler at noe er galt. At det er noe som mangler. En kvinne?, spør du kanskje. Jo. Ja....kanskje det og, men det er i tilfelle et savn uavhengig av årstider. Nei, da er det mer en kvinnes øye og hånd jeg savner. En kvinne som kan fortelle meg hva jeg må gjøre for å få det til å spire og gro litt rundt meg på terrassen. For når jeg begynner å se meg om blir jeg smertelig klar over at terrassen min er en terrasse av og for menn: Ryddig, olja og solid, med moderne og velfungerende terrassemøbler og en grill som kan ses fra satelitt (og som passende nok ligner litt på en UFO). Men totalt uten innslag av spirende liv. Og det føles feil.

Jeg har prøvd før. I fjor fant jeg for eksempel ut at jeg skulle plante grønnsaker i steinbedet nede i hagen. "Det er jo praktisk", tenkte jeg, "Nyttig, økologisk og noenlunde estetisk på samme tid". Jeg plantet reddiker, salater av ulike slag og urter som jeg i min naivitet tenkte skulle bidra som grønne alibi sammen med grillkjøttet utover sommeren. Ikke før hadde jeg begynt å se antydninger til salathodet nede i jorda, så hadde rådyrene vært å forsynt seg så grovt at det ikke var mulig å se antydninger til at det noen gang hadde blitt bedrevet jordbruk på mine en ganger en meter med blomsterjord. Og like greit var det. For hadde ikke rådyrene tatt dem hadde Iberia-sneglene gjort det. Nå vet ikke jeg hvor lang tid forskningen vil bruke på å lære rådyr å like Iberia-snegler framfor grønt, men jeg går ut fra at de ikke har rukket det til denne sommeren. Det var med andre ord uaktuelt å plante noe i hagen i år igjen.

En liten stund vurderte jeg i ren hevnlyst å plante cannabisplanter i steinbedet. Bare for å gi rådyrene en lærepenge, eventuelt gi dem en skikkelig avslappet sommer. Jeg konkluderte imidlertid raskt med at lovverket ikke åpner for en god spøk, så den siste latteren ville neppe bli min, men heller på min bekostning.

Så det endte altså opp med det jeg fryktet mest. Potteplanter. Bare ordet lukter kamferdrops, grått hår, bingo og en konstant frykt for trekk. Gammelt og støvete, med andre ord. Og for en som ikke frivillig gir slipp på sin ungdom er det ensbetydende med at man selv har blitt gammel. Men etter to dager med ompotting, jord, gjødsel og kniping av skudd, synes jeg allerede at jeg har fått det skikkelig trivelig her. Og med skam måtte jeg innrømme at jeg syntes det var litt tøft. Ja, akkurat så grisete og tungt at det grenset til macho (i min lille urbane verden). Og da jeg i tilegg en grytidlig morgen observerte et ungt rådyr stå i hagen min å snuse forventningsfullt i retning av terrassen uten noen som helst mulighet til å nå fram til godsakene, hadde jeg fått den ultimate hevn.

Og det virker nå tross alt ganske naturlig. Når man starter med potte tidlig i livet er det på ingen måte unaturlig at man på et eller annet tidspunkt tar potta tilbake.

God vår og takk for seg!

Hva skal du bli når du blir stor?

Min kjære farmor er en av klodens mest skeptiske mennesker. Hun er proppfull av pessimistiske fremtidsvyer, og blir av den grunn som oftest alltid positivt overrasket. Og det må jo være en fin hverdag det og.

Men hun spør meg fremdeles om hva jeg skal bli når jeg blir stor. Etter å ha vært 16 år i tv bransjen nekter hun fremdeles å annerkjenne det jeg gjør som et ordentlig yrke. Og strengt tatt har hun vel rett. Vi driver jo bare med tull og tøys, og får betalt for det. Men det er jo moro da.Og så lenge ingen avslører meg på det skal jeg fortsette.

Farmor vil fremdeles gjerne at jeg tar en jobb i staten. Så har jeg "noe å falle tilbake på". Jeg ser ikke for meg at det noen gang skal skje. Men for ordens skyld (og litt for hennes skyld) satte jeg opp en liste over yrker jeg har tenkt på, vurdert og eventuelt aldri vurdert opp gjennom livet.

Musiker: Ungdomsdrømmen. Jeg skulle reise rundt i landet å bli beundret og hyllet. Vi skulle gi ut plater og signere cover. Men realitetene innhentet meg. Jeg innså plutselig at gode gitarister har tilbragt de beste årene av sin ungdom på gutterommet med en forsterker og en gitar, eller i en mugginnfestet kjeller sammen med andre gutter. De sikler mer over produktkatalogen fra Musikkhuset, enn de gjør over nakne kropper på internet. Det var ikke meg. Jeg ville ha det gratis: Ingen øving, og rask suksess...

Reklamemann (eller kvinne): Når jeg ser hva denne bransjen fakturerer for tjenestene sine må jeg ærlig innrømme at jeg vurderer det fremdeles. På den annen side slår reklamebransjen meg i det hele tatt som en noe snobbete gjeng med hang til designerbriller og minimalistiske hjem de aldri får vært i siden de jobber så mye. Ikke fordi de må, men fordi den som slukker lyset på kontoret når han går er den som per definisjon er mest vellykka.

Skuespiller: Det eneste yrket jeg fremdeles drømmer litt om fra tid til annen. Men jeg hadde nok vært ordentlig dårlig på det. Jeg er av den type skuespiller som antagelig langt på vei alltid ville vært Pinnsvinet i Hakkebakkeskogen, Resepsjonist i Hotell Cæsar, og fra tid til annen dukka opp i rulleteksten på film eller drama serie som "Politimann 2" eller "Sinna mann".

Politimann: Den store guttedrømmen for mange. Har i grunnen aldri vært det for meg. Greit nok: Det er litt fett med den uniformen, og utvilsomt en fordel å slippe å tenke på hva man skal ha på seg når man går på jobb. Og innimellom må jeg innrømme at jeg også i min jobb skulle ønske jeg kunne få lov til å dele ut litt bank og sperre folk inne.
Men en politimann sitter igjen med nok penger til 4 pakker Dent og en cola etter at regningene er betalt. Og når man ser på hva de gjør for denne luselønna, er det selvsagt en skam. Jeg er ikke så edel. Vil jeg krangle med partysvensker eller bli spydd på tar jeg meg heller en tur på Aker Brygge en lørdagskveld. Til gjengjeld gjør jeg det gratis.

Lege: Det er ikke til å komme bortifra at det er moro å få leke Gud innimellom. Det er en gave å få anledning til å hjelpe mennesker i nød, og innimellom løse problemer. Det er sikkert både frustrerende og inspirerende på samme tid å være til stede i andre mennesker viktigste livsfaser. Men for det første var jeg verdens dårligste student. Og lege tar en innihelvetes lang tid å bli. Dessuten er det ikke til å komme bortifra at vi her snakker, på generell basis, om landets mest selvhøytidelige yrkesgruppe (en bi-virkning av å leke Gud så ofte, antar jeg). Som noen en gang sa: Hadde munnen vært lege, hadde vi ikke hatt noen Underleppe. Vi hadde hatt en Assisterende overleppe.

Så kjære Farmor. La meg si dette klart en gang for alle. Sjansene for at jeg blir i denne tøysebransjen en stund til er overhengende stor. Innskild....

Takk for seg....

Kjære Vinmonopolet

Nesodden, 14 mars, 2010

Kjære Vinmonopolet.
Jeg skriver til Dere fordi jeg har lenge hatt en mistanke om at det kan være nødvendig for dere å gjennomgå produktene deres en ekstra gang. Jeg føler meg overbevist om at dere da vil finne at det må være feil og mangler, eventuelt udokumenterte stoffer, i produktene Deres som nok ikke skal være der. Jeg har ingen konkrete bevis for min påstand, men mener å kunne føre ganske overbevisende argumentasjon for at så er tilfelle.

Her er eksempler:

1.
Jeg har gang på gang opplevd at deler av handlingsforløp og tidsaspekter, sågar hele helger har vært slettet fra hukommelsen etter å ha inntatt produkter solgt av dere.
Av de ting jeg husker etter å ha konsumert drikke fra deres varelager, er det påfallende ofte minner jeg helst skulle vært foruten. F.eks skulle jeg gjerne ha glemt at jeg sto i bar overkropp på bardisken til en Lesbe-bar og sang Robbie Williams "Feel" til et karaokeanlegg som var avslått. Derimot er detaljer jeg gjerne kunne hatt bruk for, som feks i hvilken bar jeg la kortet mitt, hva navnet på overnattingsgjesten var, og hvem som tegnet snurrebart på meg, borte.
Dette kan da umulig være meningen?

2.
Det har ved enkelte tilfeller skjedd at jeg, etter å i lengere tid ha forfrisket meg på produkter fra Deres sortiment, har funnet det for godt å kle meg naken sammen med mennesker jeg ikke kjenner, ei heller har møtt før. Ikke mange samtidig naturligvis, men en og en. Og like påfallende ofte har det i ettertid vist seg at det var åpenbare grunner til at jeg ikke kjente disse fra før, i og med at de jeg velger å bli kjent med uten påvirkning fra deres produkter er hyggelige mennesker.
(Her vil jeg påstå at det må inngås en skylddeling. De utesteder jeg frekventerer har også et visst ansvar for ikke å slippe inn hva som helst. Og kvinner med bart og en ånde som kan av-ise en fryseboks har selvsagt ingenting på slike steder å gjøre)

Det ser også ut til å være slik at jeg av uforståelige årsaker får et pussig behov for å ringe og/eller sende tekstmeldinger til mennesker jeg i hverdagen har brukt fryktelig mye tid og energi på å miste kontakten med. Noe som igjen fører til at jeg ofte tilbringer store deler av mandagen med å prøve å miste kontakten med dem igjen. Og det er temmelig energikrevende. Her synes jeg en kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste burde være betimelig.

3.
Det er også, i mine øyne, et soleklart bevis på at det må være brudd i Deres kvalitetsrutiner, når stort inntak av leskende drikke fra Deres varelager fører til at jeg nesten hver gang får det for meg at kjøttmasse med batterisyre og mais fyllt opp i et pitabrød må være godt!??

4.
Jeg begynner svært ofte å innbille meg ting mens jeg nyter dråper importert av Deres utmerkede bedrift. Som f.eks at jeg kan spille gitar, at jeg har altfor mye penger på konto, eller at det er naturlig å reise til Gardermoen å hoppe på første og beste fly til syden. Finnes det virkelig hallusinogener i produktene deres, og i så tilfelle har dere sjekket om dette er lovlig?

5.
Til sist vil jeg også fortelle at jeg i dagene etter å ha nytt produkter fra Deres utmerkede katalog får en allergisk reaksjon. Symptomene er like hver gang: Melankoli, redsel for regninger, en overbevisning om at jeg er det eneste menneske i verden, ekstrem sug etter hamburger og sex, samt at jeg tar til tårene for den minste ting. Som feks at værprognosene for påska ikke så så aller værst ut.

Jeg håper dette kan være oppklarende for dere, og at min lille innsats kan bidra til at Vinmonopolet også i framtiden kan være et hyggelig sted å besøke.

PS: Vedlagt ligger kvitteringer for de siste 4 ukers forbruk, samt renseriregninger. Jeg hadde satt pris på at dere kunne fått refundert dette så snart det lar seg gjøre.

Hengiven hilsen

Thomas Leikvoll


....takk for seg....

Vil du være kjæresten min?

På rød løper UTEN følge


La oss bare ta det med en gang: Spørsmålet er retorisk. Jeg søker ikke kjæreste. Og om jeg så gjorde ville jeg ikke gjort det på en blogg. Ferdig snakka!

Men i den voksne verden er det ikke til å komme utenom at mange gjør nettopp det. Og at mange av og til finner det vanskelig å finne en, og kanskje enda vanskeligere å forbli sammen med en.

Da var det enklere før. I vår barndom hvor man sendte over en kompis for å spørre ukens utvalgte om hun ville "gå i lag med" deg (det var ihvertfall det vi kalte det). Svarte hun ja var det fritt fram til å holde hender, samt et og annet trutemunnkyss fra tid til annen. Svarte hun nei, svarte kompisen "Fint! Jeg bare kødda." Dermed gikk alle ut av fadesen med æren i behold.

Disse første forholdene var herlig ukompliserte. Det var ingen diskusjoner om felles interesser, ingen som spurte "Er du sur?", og den andre svarte "Nei!" til tross for at det var klinkende åpenbart at man var dritsur. Det var ingen samtaler om Mine følelser og Dine følelser og heller ingen nattlige tunge samtaler om at "Vi snakker ikke sammen lenger". Og i den grad det var noe som kunne minne om en krangel var det at vi kløp henne. Og da var det mest for å få oppmerksomhet.

Systemet med å få andre til å spørre for deg hadde sine åpenbare mangler. Ikke rent sjeldent ble det krøll i kommunikasjonslinjene, noe som lett førte til at for eksempel bare den ene parten var klar over forholdet, mens den andre levde i lykkelig uvitenhet om at han/hun ikke var singel lenger. Og en sjelden gang hendte det at ikke noen av partene var klar over forholdet.

Bruddene var også ukompliserte den gang. For da sendte man på nytt bare over en kompis for å kunngjøre den litt kjipe beskjeden om at man i løpet av uka hadde vokst fra hverandre, og at forholdet nå var et saga blott.

Jeg husker faktisk første gang. Jeg var hodestups forelska i ei jente, la oss kalle henne Kari (i og med at det er det hun heter) I noen uker fulgte jeg etter henne på min Apache-sykkel (et livsfarlig framkomstmiddel som ble tatt ut av produksjon ganske fort. Men du verden så tøff den var. Gir på stanga, chopperratt og langt sete. Fy f.... den var fet. Helt til onkelen min rygga over den) Sjekketriks på tidlig 80-tall....................




Jeg stalka jenta i dagevis, sykla forbi huset hennes i håp om å få et glimt av henne, fulgte etter henne hjem fra skolen der jeg diskret som en brannbil holdt en avstand på ca 3 meter lata som om jeg bare var på spasertur i samme retning. I det hele tatt ville det, hadde jeg vært voksen, vært mer enn nok til å ta ut en vanntett tiltale for trakkasering.

Til slutt tok jeg motet til meg å sendte over en kompis for å "popp the question". Kari brukte skuffende kort betenkningstid for hun avviste forslaget. Begrunnelsen var at jeg hadde RØD Catalina-jakke. Gutter skulle ha BLÅ. Jeg brukte aldri den jakka igjen.

Jakke i RIKTIG farge....

Det siste jeg hørte om Kari var at hun var gift med en svær, mørk mann. Det var i grunnen greit for da kan jeg omsider slå meg til ro med at det nok var andre kvaliteter enn fargen på jakka mi jeg mangla....

Siden blir man voksen og alt blir adskillig mer komplisert. Og jeg kan ta meg selv i å drømme tilbake til de dager man kunne sende bort en kompis. Men rett skal være rett. Visse likheter finnes fremdeles.

- Det er kanskje ikke så mange som sender bort en tredjeperson for å starte et forhold. Det er imidlertid ikke uvanlig å bruke tredjepersoner for å avslutte forhold. De kalles da gjerne advokater.

- Det hender fremdeles at bare en av partene er klar over forholdet, mens den andre ser på seg selv som singel.

- Og av til er det faktisk ennå sånn at et forhold avsluttes ene og alene fordi fargen var feil, i konkret eller overført betydning.

Takk for seg....

Tydelige tegn på midtlivskrise....

Det er et faktum jeg daglig prøver å fortrenge. Men det lar seg ikke benekte at jeg nærmer med 40 faretruende. Og man kan si i det uendelige at "Alder er bare et tall", "Man er ikke eldre enn man føler seg" og "Ung i sjelen, ung i sinnet", så knaker tallet 40 likefullt i bakhue. Og selv om jeg for alltid vil føle meg rundt ca 26 i hodet, innser jeg at det er nødvendigvis ikke det andre ser når de ser på meg.

Personlig overkompenserer jeg med å leve i en konstant midtlivskrise.

Jeg tatoverer meg.

(Og ikke gi meg den leksa om at det blir så stygt når man blir gammel. Denne kroppen blir uansett ikke noe penere med tia. Når jeg sitter på gamlehjem med bleie og spisesmekke, er det ingen som kommer til å si "Du verden den mannen hadde vært kjekk, om han bare ikke hadde hatt den tatoveringa")

Jeg lever et tidvis utsvevende uteliv. (Utsevende i dette tilfelle er å henge i baren å prøve å se cool ut så lenge som mulig, helt til jeg innser at jeg antagelig må gjøre en innsats for å komme i kontakt med folk. Da er det som oftest for sent, og jeg tar taxi hjem og setter over en grandiosa som jeg sovner i fra)

Jeg kler meg altfor ungt. (Det var en spretten lita ei på en klesbutikk som klarte å si til meg at jeg burde prøve en bukse fordi "....det var favorittbuksa til faren hennes...." Jeg spår henne en kort karriere som klesselger.)

...enn så lenge har jeg klart å styre unna sportsbil og/eller motorsykkel. Men det er utelukkende fordi økonomien min ikke tillater det.

Dette til tross. Jeg kommer ikke forbi at det er tydelige tegn på alderdom på vei. Dette er tegnene du bør være obs på:

* Hver gang du resier deg opp utstøter du lyden "åhhh..." mens du tar deg lett til ryggen...

* Du føler deg naken uten tøfler....

* Du føler at slagordet "Musikk fra de siste 4 tiår" er en knakende god idè....

* Du trodde lenge at Donkeyboy var et Playstation-spill

* Du leser tekstmeldinger på telefonen på en armlengdes avstand....

* Du får en økende interesse for avføring; form, farge og hvor ofte. Du finner det helt naturlig å spørre andre om hvordan deres mage fungerer.

* Å gå på fylla 2 dager på rad føles stadig oftere mer som et offer, enn en glede....

Enn så lenge har jeg imidlertid klart å styre unna lysten på kamferdrops. Det er da alltids noe....

Takk for seg! ;-)

Porno til folket!

I mangel på et mer illustrerende bilde, måtte jeg velge et med klær på.


Det sies at det mest brukte søkeord på nett er ordet "Porno" (Min usedvanlig morsomme stand up kollega Andrè Jerman hevder at det nest mest brukte er "prono", og det tror jeg sannelig han kan ha rett i. Det er ikke lett å stave riktig når man er kåt)

Mange har meninger om prono, eller porno om man vil, og jeg skal ikke kaste meg inni en debatt om utnyttelse av kvinnekropp og sexfiksering osv. Jeg bare konstaterer at porno er blitt mer vanlig, og kanskje også mer aktivt brukt både blant kvinner som menn.

Med internett har imidlertid pornoen endret seg. Da jeg ble kjønnsmoden, og dermed begynte å fatte en interesse for porno, var det VHS filmene som rådet. De var som oftest smuglet inn fra en kjøtttur i Sverige, eller hadde på ulike vis krøpet over grensa uten at norske myndigheter hadde fått ferten i at det var kjønnsorganer i aktivitet innvolvert i pakkene som kom.

Filmene var svært ofte preget av å være velbrukte, gjerne med en flimrete linje nederst på skjermen som gjerne oppsto på filmer som var blitt sett noen ganger. Mistenkelig var det også at denne flimringen avtok mot slutten av filmen (som gjerne varte 1, 5 timer), høyst sannsynligvis fordi de som så på ikke var påtrengende opptatt av å få meg seg slutten og mest sannsynlig hadde nådd et høydepunkt sånn cirka midtveis.

Den største forskjellen på porno da og nå er at i dag slipper du noen handling i filmene du ser på nett. På internett går man rett på action tilpasset dine ønsker og behov. På de gamle pornofilmene derimot, prøvde de seg på å lage en slags handling som til en viss grad skulle rettferdigjøre at de innvolverte fikk seg no.

Det var alltid en pine å se aktørene prøve å spille skuespill. Alle hadde de et følelsesregister på linje med en krølltang. Det var åpenbart for alle at det ikke var størrelsen på skuespillertalentet som hadde gitt dem rollen.

Det skal imidlertid være sagt at det som var av handling i disse filmene sjeldent varte plagsomt lenge. Skulle man være ukonsentrert i noen minutter (slik man gjerne er når man ser på porno) var det fort gjort å gå glipp av handlingen:

1. Pizzabud ringer på døren til to jenter som av uforståelige årsaker skal spise pizza kun iført undetøy og høyhælte sko.

2. Jentene har ikke råd til å betale. (Noe man strengt tatt bør vite før man bestiller pizzaen)

3. Jentene lurer på om de kan få betale med noe annet.

4. Pizzabudet blir kjempeoverrasket. (En reaksjon som skuespillermessig lå milevidt utenfor det talentet aktøren hadde) Men finner forbausende fort ut at han godt kan få noe annet i betaling.

5. De har sex.

Sånn i ettertid undres jeg over om ikke Peppes Pizza ufrivillig har fått rekrutert unge menn som pizzabud på noe feilaktig grunnlag....

Det er et evig argument mot porno at unge mennesker får et forvrengt bilde av seksuell samkvem mellom mennesker, om de bruker porno som lærebok. Det kan godt være mange gode grunner for ikke å se for mye porno, men jeg synes ikke dette er en av dem. For hadde dette vært sant hadde virkelighete sett anderledes ut:

* Barnefødsler hadde gått ned. Av den enkle grunn at norske unge menn ikke hadde plassert sine gylne dråper der de er ment å være, men utover mager, ansikter, rumper og pupper.

* Jeg har svært sjeldent gått til sengs med jenter som har beholdt de høyhælede sko på. Det er mulig jeg har gått glipp av noe her, men jeg kan med hånda på hjerte si at det i hvertfall ikke har vært noe voldsomt savn. (Sånn rent nøkternt vurdert synes jeg det virker utrolig klønete å få det til. Er det virkelig noen som først tar av sko, så bukser, strømper og undertøy. For så å ta på seg skoene igjen?)

* Hadde porno fungert som lærebok hadde det vært adskillig mer sex på arbeidsplassene rundt om. Og salget av hornbriller og trange sekretær-skjørt hadde vært lang mer blomstrende enn det er.

* Menn hadde i langt større grad brukt tafsing, og "hånda rett ned i trusa"-taktikk når de skulle ha seg noe. Og kvinner hadde vært langt mer mottagelig og positivt innstilt ovenfor denne sjarmerende måten til tilnærming. (Jeg er klar over at finnes en del menn som tyr til denne taktikken. Spesielt i beduggede kveldstimer. Men så langt jeg har kunne observere så langt er det sjeldent det har fungert slik de har ønsket det)

* Rekruteringen til håndverkeryrker hadde vært langt større, og kvinner hadde i større grad brukt litt pussige setninger som "La meg se på den store pumpetangen din" og "Jeg lurer på om du kan stake opp noen hull".

Og det finnes sikkert mer.

Vel. Nyt dagen. Jeg blir sittende her å vente til truslene fra kvinnegruppa Ottar ruller in....

Takk for seg.

Ting man er glad man gjorde, men aldri gjør igjen...

Bilde er tatt FØR kampen.....

Julen i år tilbragte jeg på reise alene rundt i Thailand. En ny opplevelse begge deler, og utelukkende en god erfaring. Kanskje var det varmen, nye venner, det iskalde ølet eller bare følelsen av frihet som gjorde det, men i et tilfelle av forbigående sinnsykdom bestemte jeg meg for å å entre Thaibokseringen foran et stort og ganske så beruset publikum.

La meg si med en gang: Jeg har næremest aldri slåss. Først og fremst fordi ejg ikke er noen stor fan av å bli slått på. Det gjør vondt, og det er sjeldent man får betalt for det. Jeg slåss en gang i russetiden med en kar som ikke likte trynet mitt. (Som forøvrig er den vanligste grunnen til å ville slåss, har jeg skjønt. Men i bunn og grunn en nokså urettferdig. Trynet mitt er tross alt en av de få ting jeg ikke får gjort så mye med, og man føler seg forholdsvis uskyldig i hvordan det er satt sammen. På den annen side; Når jeg ser bilde av meg selv fra tiden 1987-88 SER jeg jo at det trynet kunne virke provoserende på noen. Så på en måte er han vel tilgitt)

Kampen endte forholdsvis fort, og jeg gikk seirende ut av den. Ikke fordi jeg var god til å slåss, men fordi kameraten hadde gjort en grundig jobb med alkoholinntaket, at knock outen kom på en måte av seg selv uten at min innsats var påkrevd. Mer eller mindre walk-over med andre ord.

Det var under en hyggelig middag at jeg og en av mine nyervervede venner, Jørgen, fikk det for oss at vi skulle bokse mot hverandre. Begge så vi for oss en liten boksering og kun de øvrige i selskapet som tilskuere. Ikke på noe tidspunkt foresvevet det oss et øyeblikk at det kunne finnes andre som ville ha interesse av å se oss. Vi tok feil. Her er mine notater fra kampen.

Før kampstart:

Ved ankomst arenaen kan vi konstatere at lokalet er fullt. Det er som klippet ut av en vietnamfilm og jeg får umiddelbart følelsen av at om jeg ikke vinner vil jeg bli tatt med utenfor å skutt etterpå. Det er antageligvis ikke sant, men følelsen er likevel litt ekkel. Jørgen, som fram til da har vært svært kjepphøy, blir ved synet av folkemengden veldig veldig stille. Vi blir påkledd hver vår silkeshorts som jeg synes jeg ser ganske så raff ut i. Men etter reaksjonene fra mine venner å dømme, er det nokså åpenbart at det er jeg alene om å synes. Jørgen tar en øl for å roe nervene.

Vi blir ropt opp i ringen, og påkledd beskyttelse. Jeg tar på meg leggbeskytterne opp ned og ser en liten stund ut som en fisker med røde vadere som er altfor små. Vi får beskjed om at det blir 3 runder på 1 minutt hver. Det virker overkommelig. Jørgen tar en øl til for å roe nervene, og jeg tenker at vi neppe hadde vært de mest populære medlemmer av den norske olympiske troppen om dette var måten vi varmet opp på.

Dommeren kommer bort for å forklare reglene. Jeg gjengir uten forkortelse: Ikke bit. Ikke bruk albuer. Gå bort i eget hjørne om noen besvimer. Thats it. Det skal de ha Thaibokserne: De roter ikke sporten til med unødvendig snakk. Jeg tar en øl for å roe nervene.

Runde 1:

Klokka slår og jeg møter Jørgen med dødsforakt. Vi har blitt enige om ikke å sparke, og heller ikke slå hardt.

Etter ca 3 sekunder:

Oppdager jeg at Jørgen har glemt siste delen av avtalen, og og jeg oppdager at hanskene hans lukter like surt som mine.

Etter 20 sekunder:

Oppdager at det er en grunn til at Nordthug aldri har vurdert Indisk mat og øl som oppvarming.

Etter 25 sekunder:

Hvor helvetes langt kan et minutt egentlig være?????

Etter 40 sekunder:

Har fått full valuta for det indiske måltide vi spiste før vi kom hit. Har smakt på det minst 8 ganger i løpet av de siste 30 sekunder.

50 sekunder:

Nå er det like før noen får SE hva jeg har spist og!

1 minutt:

Aldri har lyden av ei bjelle vært mer kjærkommen!

Resten av kampen kan oppsummeres kort slik.

* Stol ikke på venner som sier de ikke skal slå hardt, for ingen klarer å pusle til noen med boksehansker på.

* Ikke velg deg en svensk servitør som trener. Det eneste jeg fikk som råd var å "slå rett fram". Det var omtrent det eneste jeg visste fra før.

* 1 minutt er kort når man har sex. Fryyyyktelig langt når man er kvalm, svett og blir slått på. (En beskrivelse som faktisk kan minne litt om sex enkelte ganger)

* Men viktigst av alt: Noen gode ideer bør forbli bare det.

Kampen endte uavgjort forøvrig. Vi gikk ut av ringen med æren i behold. Så gikk Jørgen hjem.

God helg og takk for seg.....

Tv-kjendis i bilbranndrama!!!

Dere får unnskylde den noe pretensiøse overskriften. Men om man havner i ei skikkelig klemme trenger man absolutt ikke å ha frekventert på skjermen i de aller største produksjonene for å bli kalt Tv-kjendis. Det holder i grunnen med en statistroll ei Hotell Cæsar om bare skandalen er stor nok. Og kan VG, så kan jeg. Men til saken.

Jeg har tatt farvel med min billige og gamle Jeep Cherokee. Historien er dramatisk.

Sist fredag tok jeg med min sønn for å kjøre til Sarpsborg hvor jeg skulle rapportere direkte fra feiringen av Korslag-finalist Åge Steen. På formiddagen hev vi oss i bilen og satte kursen for Østfold. I Moss måtte jeg stoppe for å fylle diesel, og kunne nok ane at det luktet litt merkelig i det jeg gikk ut av bilden. Men etter en rask, og noe overfladisk sjekk, konkluderte jeg med at lukten med all sannsynlighet kom fra andre biler enn min egen. Så klokketro hadde jeg nemlig på denne Cherokee´en som tross alt ikke var mer enn 12 år eldre enn de fleste andre bilder til stede.

I lutter harmoni fortsatte vi turen ned mot Sarpsborg. Vi ble visstnok noe plaget av at enkelte andre sjåfører etterhvert både tutet og blinket på oss i det de passerte i venstre fil, men i og med at det ikke var tegn til at vi bedrev noe ulovlig antok jeg at tutingen og blinkingen skyldtes andre ting. Etterhvert ble denne utilbørlige oppførselen fra andre bilister imidlertid så åpenbart påtrengende nettopp rundt min bil at jeg ante noe var galt. Jeg kaster et blikk i sidespeilet og kan med stor forskrekkelse konstatere at jeg har en tykk røyksøyle etter bilen. Faktisk så har vi mer eller mindre tåkelagt hele E6 fra Moss til Sarpsborg.

Men i og med at bilen oppfører seg normalt antar jeg dette er forholdsvis udramatisk, og svinger av til første bensinstasjon. Virkelig uråd aner jeg ikke før både ansatte og kunder på Shell ved avkjørselen til Greåker tilsynelatende er svært uvillige til å ta imot oss som gjester. Tvertimot. Med fektende armer og høye rop møter de oss. Og jeg trenger ikke høre dem (for man hører i det hele tatt lite annet enn Jepp Cherokee i en Jeep Cherokee) for å konstatere at det verken er Halleluja-rop eller "Hjertelig velkommen!" de prøver å formidle.

Jeg bråstopper bilen og kommer meg ut. Vel utenfor kan jeg selv se at hele understellet på bilen er i full fyr. Langs hele lengden av bilen slikker flammetunger ut fra under bilen. Jeg redder umiddelbart ut det mest dyrebare i bilen, i dette tilfellet min sønn. Han forholder seg bemerkelsesverdig rolig til han å være, og det eneste jeg egentlig kan huske han si er: "Jeg sier ikke dette for å såre deg pappa, men dette kan umulig være særlig bra". (Min sønn (8 år) har arvet språket sitt fra en 80-åring. Og når han skal framføre budskap han tror jeg vil takle dårlig begynner det alltid med: "Jeg sier ikke dette for å såre deg, pappa, men....") Og det hadde han til en viss grad helt rett i, selvsagt.

Den altfor unge karen bak disken på Shell viste seg for en gang skyld å være av den oppvakte sorten. Han rakte meg et brannslukkningsapparat før jeg rakk å spørre. På vei tilbake for å gjøre min brannmannsplikt kommer jeg imidlertid til å tenke på om jeg virkelig vil at brannen skulle dø ut. Som sagt; bilen er gammel. Og et mer utbrent bilvrak ville gi meg forsikringspenger nok til å kjøpe en ny. På den annen side: Slik situasjonen var, og med vitner til stede, tok det seg dårlig ut å bare lunte bort for å slukke. Ikke kunne jeg heller bare tenne meg en røyk å bare late som om jeg trengte fyr for å få tiden til å gå. (For fyr hadde jeg jo i rikt mon borte i bilen, bokstavelig talt). Så jeg gjorde det jeg burde og kjente et snev av stolthet over at jeg på første forsøk fikk et brannsluknings apparat til å fungere.

I ettertid ser jeg to mer fargerike sider ved hendelsen:

1. Det må ha sett utrolig rart ut å se meg og bilen kjøre rolig og behersket inn på en bensinstasjon med flammer veltende ut under. Som om jeg ikke anså det for risikofyllt i det hele tatt å plassere enn brennende bil like ved 3000 liter bensin. Jeg må ha sett ut som en selvmordsbomber på lavbudsjett. Ikke kunne han fly jumbojet og ikke hadde han tilgang til tvillingtårn, så da fikk han nøye seg med en råtten amerikaner og en bensinstasjon, liksom. Terrorister fra "First Price" er ikke spesielt skremmende.

2. Er det bare et jeg som synes det er en smule fornærmende at de tilstedeværende reagerte så hysterisk på at jeg ankom? Er det ikke et paradoks at det er slik de reagerer nettopp i Østfold? Fylket der man skulle tro at de satte virkelig pris på litt ekstra livaktig flammelakkering og lys under bilen? Jeg trodde det var tegnet på ekte manndom der nede....men men...de om det.

Nå sitter jeg å venter på telefon fra forsikringsselskapet. Spørsmålet er ikke om hva som har brent. Men om det har brent nok! I mens surfer jeg på Finn etter fete biler i 40 - 50 tusen kroners klassen.

Takk for seg....