mandag 13. juli 2009

Hvem blir fremtidens helter?


Min Elias på 7 har kunngjort at han vil begynne i band. Et initiativ hans far med fartstid i ulike rockeband med ymse suksess setter pris på. Jeg spurte derfor om hva han ville spille i bandet og han svarte resolutt at han ønsket å være "Finalist". - Mener du gitarist? spurte jeg forvirret. - Nei, jeg vil være finalist....han som synger.

Så der har dere det. Idol-generasjonen er i ferd med å vokse opp. Og dette er ikke det eneste tegnet. Naboens sønn Nikolay kan ikke se et stykke musikk på tv-skjermen uten å stille det samme spørsmålet idet de siste toner klinger ut. "Gikk de videre?" spør han.

Jeg føler at mine barndomshelter er i ferd med å blekne alvorlig. For hva er vel Labbetuss opp mot Tone Damli, hvem er vel Pompel og Pilt målt opp mot Erik og Kriss, og hadde det ikke vært for den uendelige og meningsløse raljeringen til Lillebjørn Nilsen er det vel de færreste som hadde tatt feil av de Gamle gitarkameratene, og de Nye Gitarkameratene? Og, gudhjelpemeg, hvordan kan Vibeke Sæther konkurrere med Paradise Noor???

Det er et tegn på at man begynner å nå voksenlivet. Det forrige tegnet var da det gikk opp for meg at det ikke lenger fantes en landslagspiller i forball på min alder. Nå innser jeg at mine barn ikke har et eneste forbilde som er i nærheten av å være på min alder.

Dødsstøtet kom i går morges. Elias krøp inn til meg i sengen og jeg kunne formelig høre at han lå der å grunnet over noe. Denne i overkant følsomme gutten har for vane å veie sine ord på gullvekt, og nå var det åpenbart noe som krevde en alvorlig innveiing.

"Jeg sier ikke dette for å såre deg, Pappa", begynte han forsiktig og jeg ante at det var noe alvorlig på gang. "Men i natt drømte jeg at Aleksander Rybak var pappaen min. Og det var ganske kult"

....nå skal jeg beynne å spille fele.....og jeg skal fan i meg bli Finalist jeg og....