mandag 9. mars 2009

Er det mulig?


Da jeg ble far for første gang var det nok en del av meg som tenkte at livet slik jeg hadde kjent det var over for godt. For nå kom ansvaret, pliktene og de søvnløse netter. Ikke det at man ikke hadde hatt søvnløse netter før det. Men det var søvnløse netter av den typen man velger selv. De nettene hvor man ikke sover fordi man drikker og fester istedet. Og det er noe annet. Det var den type netter det var slutt på nå, tenkte jeg. Men med tiden, etter som jeg vendte meg til min nye rolle som far, fant jeg ut at det går fint ann og være gutt, og mann, elsker, kjæreste og hurragutt ved siden av. Det må bare planlegges litt. 
Nå brenner jeg for at det er flere som skal godta at det å være far lar seg kombinere med å være mann. Visste du f.eks at det fremdeles i 2009 er slik at om to foreldre som går fra hverandre IKKE blir enige om barnefordelingen, er det kvinnen som vinner frem og får hovedomsorg om partene møtes i retten. Er ikke det rart? Burde man ikke i vår moderne tid si at utgangspunktet skal være en 50/50 fordeling så sant ikke noe spesielt tilsier noe annet? Trenger ikke alle barn to foreldre? Hvorfor er det fremdeles automatikk i at mor er best egnet? Og hvor er feministene nå? Det forventes av enhver oppvakt mann at han skal støtte kampen for likelønn og likestilling. Men jeg ser ikke mange kvinner som står opp for at barn også har krav på en tilstedeværende far. Tverimot; det applauderes ofte stille i krokene om en kvinne vinner over en mann i rettsalene. Ikke fordi det er rett, men fordi hun på vegne av alle har slått et slag for likestilling. 
Dette og langt lettere sider av og være mann tenkte jeg å skrive om her. Og siden det er stadig fler av oss vil nok mye handle om å være mann og far som ikke bor med mor. Men jeg ser gjerne at dette ikke er en ren manneblogg. For det er mange smarte jenter der ute, og intet ville gledet meg mer enn å høre fra dem og. Sånn.....dermed har jeg skrevet mitt første innlegg...

2 kommentarer:

  1. Godt mulig du har rett i mye av det du skriver her, jeg tror faktisk det - men jeg vil absolutt ikke skrive under på det selv. Jeg synes det blir patetisk når kvinner skal si at det er riktig av feministiske hensyn at mammaen får foreldreretten når det er tvist. Utgangspunktet bør være 50/50 og at begge foreldrene har like god rett og mulighet til å være omsorgsperson for barna. Barna må uansett være i fokus. Oj, ble ivrig nå merker jeg...

    SvarSlett