Midtlivskrise og snasne ryper

Det er viktig å prøve nye ting, mener mange. Og menn som nærmer seg førti ser ut til å mene dette mer enn andre. Jeg er en av disse. Jeg innrømmer at jeg har tendenser til midtlivskrise. Slik jeg ser det blei jeg nemlig en gammel mann rundt 16 årsalderen, og siden har jeg bare blitt yngre. Til sinns da først og fremst. Jeg holder en åpning for at jeg er den eneste som ser det slik.

UNG MIDTLIVSKRISE.
Første gang jeg opplevde å gå inn i en midtlivskrise var jeg bare 28. Plutselig fikk jeg det for meg at motorsykkel-lappen var noe praktisk og viktig å ha. Det til tross for at jeg alltid tidligere har syntes at motorsykkelkjøring både var kaldt og forholdsvis livsfarlig. Men lappen skulle jeg ha, og brukte endeløse timer hver kveld på å surfe Finn.no etter tilbud på motorsykler. Men etter å ha sjekket rundt på kjøreskoler etter pris, og en rekke ganger uttalt ting som: "Er du syk? Følger det motorsykkel med til den prisen?", og "Du kan ta det fordømte sertifikatet og stappe det langt opp i den brune eksospipa!", fant jeg ut at det var rimeligere å ta golf-lappen, såkalt Grønt kort. Golf er noe mer sosialt enn motorsykkelkjøring, om enn marginalt. Golf er umulig å kombinere med familieliv, og om man bare vil ta en liten runde golf (9 hull) bruker man likevel ca 4 timer fra du går ut døra til du er hjemme igjen. Vel, jeg har fremdeles ikke lov til å kjøre motorsykkel og i kjelleren har jeg noen usedvanlig pent brukte golfkøller til salgs om noen skulle være interessert. I ettertid kan jeg se det jeg ikke så da.

I en alder av 28 skulle jeg bli far for første gang, og min plutselige interesse for ting menn gjør alene, eller i kameratslig selskap med andre menn, hang nok definitivt sammen med at jeg snart skulle gi slipp på min frihet og begynne å ta virkelig ansvar. Hadde du imidlertid prøvd å peke ut denne sammengengen for meg den gangen hadde jeg ledd deg opp i trynet og sagt at det ikke hadde NOE med den kommende barnefødsel å gjøre, men at jeg simpelten utelukkende hadde fått en interesse for selvmordsmaskiner på to hjul og sporter med snobbete fottøy.

NY KRISE
Sist høst gjorde jeg igjen noe som kan tyde på at det er en midtlivskrise på vei. Og klok av forrige erfaring må jeg nå gå inn i meg selv for å finne ut om hva denne midtlivskrisen bunner ut i. Ikke skal jeg bli far (så vidt jeg vet.....sikker kan man jo aldri være), og ikke har jeg fridd i fylla (ikke sånn i det siste ihvertfall). Enn så lenge har jeg både godt syn, god hørsel og en velfungerende prostata, så det er ikke fysiske tegn til alvorlig forfall. Ikke har jeg noen kone som gnager på meg dag ut og dag inn, og som jeg trenger å flykte fra.Så hvorfor har da denne tidligere ihuga pasifisten gått på jakt for første gang? Og hvorfor digget han det? Hva har fått denne fredsjele mannen til å til å få hjertebank av å skyte etter fugler som er både søte og definitivt ikke utgjør noen fare for verken familie eller hjem (som var den eneste gyldige årsak for en pasifist kunne ty til våpen den gang jeg var i militærnekteravhør). Jeg finner ingen logiske forklaringer. Ingenting som antyder en kommende midtlivskrise, ihvertfall.



NÅR MENN ER MENN
Så jeg har kommet fram til at det kanskje ikke handler om en midtlivskrise i det hele tatt. Kanskje jeg, en fraskilt to-barnsfar, rett og slett har behov for å være mann. Litt ur-mann, lissom. Den gode gamle jegeren som bringer mat på bordet (i dette tilfellet to ryper med en stykkpris på ca 4000 spenn om man regner med flyreise og hytteleie). Kanskje, tenker jeg, skulle det være lov å være litt cowboy i vakker natur for menn innimellom? Og kanskje skal vi kunne gjøre det uten dårlig samvittighet? For dere kvinner vil vel fremdeles ha oss som ekte, svette, råe og machoe menn innimellom? Så lenge vi går ut med søpla når dere spør, mener jeg....

PS: Forøvrig anbefaler jeg alle, kvinner som menn, å prøve å jakte. Personlig er jeg fremdeles så mye pasifist at jeg ikke skyter på dyr som har større øyne enn meg selv. Men naturopplevelsen, den fysiske treningen og ikke minst spenningen er unik. Vi reiste til Berlevåg i Finnmark hvor jeg har familie og røtter. Vi gikk i 4 dager uten å se folk, i et fantastisk vær, og enda mer fantastisk natur. Den eneste grunnen til at det bare blei 2 ryper er at gamle pasifister har en tendens til å skyte som fulle sjømenn. Sjekk www.bergly.org.