Vær-junkie

Når man bor i et land med 9 måneder vinter og 3 måneder med litt halvslapt skiføre er det lett å bli overfokusert på været. I sommermånedene blir jeg alltid en værjunkie. For mens jeg sjeldent er innom diverse værsider på vinterstid, klarer jeg meg knapt nok en time uten å sjekke værståa på nett nå når det er sommer. Ikke vet jeg hvorfor jeg plager meg selv slik heller.

For om det er bra vær kan jeg oppleve en mild depresjon dersom avisene skulle melde at det er dårlig vær på vei. På samme måte tar jeg gjerne en fest på forskudd om det meldes om godvær i vente. Hele sommeren er med andre ord en evig pendling mellom oppturer og nedturer. Og det på grunn av noe jeg likevel ikke får gjort noe med!

Jeg er nok typisk norsk. Fra april begynner tabloidavisene å spekulerer i hvilket sommervær vi får. "Drømmesommer" eller "Hetebølge i vente" er overskrifter som gir både VG og Dagbladets redaktører multiorgasmer. Og da er det ikke så nøye om kilden til overskriftene er en eller annen lokal Snåsamann som har sett tegn til storsommer i ei ku-ruke i februar en gang. dermed blir det full schizofreni i avisspaltene og. I forrige uke meldte VG om supersommer i vente de neste uker, mens Dagbladet kunne fortelle at det var kjølige dager i vente. Med andre ord det man ellers ville kalle "variabelt vær". Men det finnes ingen aviser som rydder førstesiden for overskriften "Variabelt vær i vente". Det må være enten eller.

Et annet festlig fenomen er at jo lenger nord man kommer, jo mer opptatt er de av været. Når jeg er hjemme i mitt elskede Vadsø på besøk dreier de fleste samtaler inn på været. Spesielt de samtaler man tar i farten på gata når man treffer gamle kjente. Samtalen er alltid lik, men med kun små variasjoner, som igjen er avhengig av hvordan været er akkurat når samtalen foregår. Samtalen høres slik ut:

- "Javel! E det den karen som e hjæmme?"

- "Joda. Æ e hjemme noen dager, ja"

Og så setningen som varieres etter vær:

- "Men du var nu heldig med været." (Om været er bra i snakkende stund)

ELLER

- "Men du var nu uheldig med været." (Om været er dårlig i snakkende stund)

....and thats about it....

Men jeg lurer på en ting: Er det bare oss nordmenn? Er det andre folkeslag som er like fanatisk opptatt av vær? Og hva med steder hvor det stort sett alltid er godt vær? Snakker folk i California om været hver dag? Jeg undrer.....

Når menn gråter...

Jeg diskuterte i morges med en kollega temaet "Menn og Gråt". Mitt inntrykk er nemlig det at menn gjerne blir mer sentimentale og følsomme med alder. F.eks kunne en venn av meg fortelle at hans tøffe håndverker far med årene var blitt så følsom at han fikk tårer i øynene når Fiskumkjosa (eller noen andre) vant 3. løp på Bjerke. Det til tross for at faren aldri hadde vært opptatt av trav. Selv merker jeg at jeg med årene kan bli noe tårevåt i bryllupp f. eks. Og det helt uavhengig av hvor godt jeg kjenner brudeparet. Er jeg fyllesyk og redd kan selv den amerikanske utgaven av Ekstrem Oppussing få det til å dirre i underleppa.

Min diskusjonskollega i morrest mente at kvinner (og andre menn forsåvidt) innerst inne finner menn som gråter ganske usexy. I hvertfall om det skjer offentlig. Følsomme menn i hjemmet er inntil en viss grense bra, men når man tar til tårene blant folk blir det usexy, mente han. Argumentasjonen var at kvinner innerst inne ønsker Alfa hannen. Han som utstråler trygghet, tøffhet og handling. Mao den mann som bærer de beste gener, og som kvinner helst vi insemineres av (for å si det litt teknisk). Er det sant, lurer jeg? Vil kvinner egentlig ha tøffingen? I livet mitt forøvrig mener jeg å ha belegg for å si at "slemme gutter" trekker damer. Og ikke så rent sjeldent damer jeg skulle tro visste bedre.

Eller er det sånn med kvinner som oss menn; at visse mennesker tar du hjem for å tilfredstilles av, og andre satser du langsiktig med? For jeg kan si at det finnes jenter som er både søte, hyggelige, og som definitivt tenner deg, men som de fleste menn aldri i livet ville vurdere en lengere framtid med. For å si det på en annen måte: På kortere turer reiser man gjerne turistklasse, men for den lange reisen vil jeg ha Vip-klasse. Er kvinner også slik?

Men tilbake til menn og gråt. I motsetning til min kollega mener jeg de fleste ting kan kombineres med å være ekte mann i begrepet "Mann"s mest klisjepregede betydning. Også gråt. For ser mann nærmere på de store øyeblikk i en manns liv blir den svært ofte avsluttet med tårer; da du fikk ditt første barn, da du vant pokalen, da du besteg Mt Everest (uten oksygen, hehe), osv osv. Og DA er tårer mandige..... men å felle tårer til Ekstrem Oppussing derimot.....men det er bare når jeg er fyllesyk dah....

D.D.E funker best med dop

Gruppa DDE er ute med ny plate igjen. Jeg har ikke hørt den, men utifra det jeg leser om den er det mye som tyder på at de heller ikke denne gangen kommer til å sette nye standarder for norsk musikkliv. Og det er greit. DDE har aldri hatt ambisjoner om det.

I VG hevder de imidlertid at de blir fornærmet over at anmeldere påstår at plata funker best på fyllefest. Det skjønner jeg ikke at det er mulig å bli fornærma over. Vi snakker altså om et band som konsekvent har profilert seg ved å vise ølmager, synge om rumpa mi, dagen derpå følelsen, Rai Rai og jeg vet ikke hva....Hva er det egentlig de forventer at vi skal forbinde dem med? Kulturkvelder og poesi? Sarte tanker og melankoli?

Videre er det jo slående å se at DDE er, som folk i fra bygda så ofte er, opptatt av å fortelle hvor mye sunnere og bedre de er sammenlignet med oss som har valgt å bo i storbyen. De sier: - "Mens andre litt lenger sør forgyller dop, velger jeg å framheve det sosiale og trivelige med å invitere folk inn på en liten pinne. " Hva i all verden?! Hvor mange "her sør" er det egentlig som forgyller dop?! Og vi som kommer i fra de grisgrente strøk har vel vært på nok bygdefester til å vite at det sjeldent er slik at man stopper etter å bare ha tatt "en liten pinni"? Jeg har sett nok slåssing og flatfyll til å være yderst skeptisk til om det er noe stor forskjell på "En pinni" og en rev. Rent bortsett fra at folk som har røkt seg litt jazztobakk er forholdsvis dårlige, og dertil uinteresserte, i å slåss.

Og før jeg blir beskyldt for å forherlige dop må jeg si at også jeg foretrekker en liten pinne. Men man trenger ikke sette seg på sin høye hest istedenfor å innrømme at man er et festband. Et bygdeband som går utmerket i lag med himkok, og blankt på colaflaske. Og iom at DDE trekker fulle hus hver gang de er i Oslo er det vel ikke unaturlig å tenke at den største bygda av dem aalle ligger i hovedstaden.

Jeg tror forøvrig det er et alderstegn at man etterhvert begynner å sette pris på artister som drar opp til fest framfor å hegne om kredibiliteten sin inntill det latterlige.

Jeg er kommet i en alder hvor jeg føler meg naken uten tøfler, bruker ord som "trekk" om vind, og synes DDE duger finfint på fest med en liten pinne innabords. Men er fremdeles så urban at uten en pinne finner du ikke DDE plater noen steder i nærheten av meg....men det er kanskje bare meg?

Tilfellet Jarle Trå

For eventuelt nye lesere referer dette innlegget til den diskusjonen som kom etter innlegget under. Temperaturen har vært høy og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri forventet at dette skulle avstedbringe så mye oppmerksomhet, diskusjon og engasjement.

Jeg synes diskusjonen har vært flott lenge, og at alle sider framførte gode argumenter for og i mot. Men på slutten har det vært få debatanter som har kastet retoriske snøballer og plumpe fornærmelser mot hverandre og med det dør også den saklige debatten. (Usedvanlig mange som er veldig sinte etter kl 01.00 på natten.....uten at jeg skal spekulere i hva det måtte skyldes)

Hva har jeg (eller vi) lært? Jeg har fått en større forståelse for hva som driver ekstremsportutøvere. Jeg er fremdeles helt uforstående til visse av de handlinger de foretar seg , og nøler ikke med å kalle mange (merk: MANGE og ikke ALLE) for egoister og hodeløse lykkejegere på jakt utelukkende etter egen lykke, uten hensyn til hvordan dette påvirker andres lykke og liv. Jarle Trås siste stunt sorterer herunder. Jeg godtar imidlertid at visse mennesker MÅ forfølge denne typen utfordringer, og har absolutt INGEN intensjoner eller ønsker om at de må stoppes. Tvertimot ligger friheten til å velge mitt hjerte nært. Men friheten til å velge å være uenig sorterer herunder.

Dernest har jeg lært at i visse situasjoner er et fargerikt (eller Rølpete, som pressetalsmann Olav Grotheim kalte det) språk til hinder for det du mener. Jeg står for alt jeg har skrevet, men ser at visse formuleringer avsporer debatten framfor å fremheve den. Det beklager jeg. Jeg vil alltid skrive friskt og klart, for blogg er informasjon, meninger så vel som underholdning. Min blogg skal være frisk og frekk, og ikke alltid like seriøs som dette. Olav Grotheim er en klok mann, og selv om vi to er uenig i mye synes jeg han har håndtert jobben sin veldig bra.

Til sist: Jeg håper jeg blir trodd når jeg sier jeg ønsker Jarle Trå alt vel. Jeg leser i Dagbladet i dag at han planlegger flere turer. Jeg leser samtidig at det i klatremiljøet også er ulike meninger om hvor klok han har vært. Mao er dette en diskusjon ekstremsportmiljøet trenger og godtar.
Jeg håper igjen at ekstremsportutøver og deres tilhengere godtar at det finnes andre som får sine adrenalinkick uten å satse livet.

Jeg ser på Jarle Trå som en ressurs. Derfor blir det så utrolig meningsløst om han skal frarøve seg selv, alle rundt ham og samfunnet forøvrig for denne ressursen ved å dø en ensom, nyttesløs og kald død på på toppen av verdens mektigste fjell. Det er, i mine øyne, idioti og det er grenseløs egoisme uavhengig av ideologi.

Takk for dansen så langt. Vi sees igjen!

Om å bestige Mount Everest og annen form for idiotisk egoisme.

La meg først si at det er hyggelig at Mount Everest klatreren Jarle Trå nå er på sykehus. Jeg ønsker ham god bedring. På mer enn en måte. Jeg håper han blir like frisk i hodet som han blir i kroppen. Jeg har nemlig ekstremt tungt for motivere noen sympati for mennesker som Trå. Mennesker som utsetter seg selv, og andre, for livsfare for å oppnå meningsløse mål utelukkende for sin egen lykkes skyld. De påfører sine nære og kjære i nærmest umenneskelige lidelser og bekymringer for å pleie sitt eget ego, og for å bevise at de er så seige og utholdende som de selv tror. Eller sagt på en annen måte: En ekstrem variant av menn som vil bevise hvem som har den største pikken.Mange av disse dør i forsøket. Jarle Trå var nær ved å følge dem.

Selvmord er den mest egoistiske handlingen av alle. Selvmord er meningsløs, men bevisst død som skader og levner dype sår i mennesker rundt. Folk som begår selvmord kan imidlertid som oftest unnskyldes med at de bar på så store psykiske plager og depresjoner at de var ute av stand til å vurdere konsekvensene av sine handlinger. Jarle Trå og hans kumpaner der oppe i fjellene er like egoistiske og selvsentrerte, men de har ingen diagnose å forklare det med. De er egoister fordi de velger å være det.

Jarle Trå`s mening med denne turen var altså å være den første som gikk til toppen av Mt Everest uten oksygentilførsel. Et mål og en plan så totalt uten logikk, ære eller mening at det blir vanskelig å se hva som avstedkom denne tanken. Det er omtrent som å bestemme seg i å være den første som hopper strikkhopp med syltetøystrikk.

Så vidt meg bekjent er det heller hitill ingen som har gått alene til Sydpolen kun iført sandaler. Det betyr imidlertid ikke at det ligger noen som helst praktisk betydning eller mening i å prøve. Bare iskald død.

Men det er altså denne typen utfordringer menn som Trå, og hans sverdsvinger pressetalsmann, Olav Grotheim, får til å framstå som heltedåder og viktige eventyr. Grotheim fikk, med rette, i går spørsmålet om hva han ville si til de som kritiserte denne typen lobotomert kreativitet. Han svarte at mennesker som kritiserte Trå ikke kunne vite hvilken trening og forberedelser som lå bak et slik forsøk. Merkelig uttalelse i grunnen. Dette sier han altså samtidig som han kamerat bæres ned fra fjellet med kroppstempratur på 30 grader og svever mellom liv og død. For da er det i grunnen åpenbart for alle at både trening og evner har vært mangelfulle.

Om noen uker, når Trå er på forfryste ben igjen, vil han fylle tv-program, avisportretter og magasiner med sin historie. Trå vil være helten som overlevde tross mot alle odds.

Jeg håper ikke det skjer. Jeg håper noen kan være kritiske ovenfor den håndfulle gjeng med egosentrikere som setter andres helse og penger på spill for det meningsløse. de oppdager ingenting nytt og de gjør ikke oppdagelser som beriker menneskeheten eller vitenskapen. De er ikke forbilder, og de er ikke helter. De er ikke noe mer uvanlig enn selvopptatte og tanketomme gutter. Og de trenger ingen overskrifter eller heltestatus.

Blir det no pulings?

Det skjer over alt i disse dager, og slik skal det være i noen måneder framover. Jeg kom til å tenke på det da jeg satt på terassen min i går kveld. "Nå er det mye puling på gang" tenkte jeg. For i trærne bakset og lekte det noen skjærer, i lufta holdt innsekter på med akten i stillinger vi bare kan drømme om (faktisk så har jeg drømt om et par av dem tidligere), og i hekken min hekkes det. Vårkåte dyr og småkryp rundt meg over alt. Det er mange vårkåte småkryp på to om dagen og. Eller Russ som de også kalles. Jeg har da vært russ jeg og, men jeg kan ikke huske at noen slo opp på forsiden av Dagbladet at vi hadde utrolig mye sex. Ikke kan jeg huske at jeg hadde no særlig sex heller. Men jeg kan selvsagt ikke utelukke at det var meg det var noe galt med.

Vi mennesker er de eneste som har oss utelukkende for fornøyelsens skyld, og ikke kun i forplantningsøyemed. Og selv om vi også har høysesong for denne aktiviteten på våren og sommeren, er det stort sett BARE da dyrene gjør det. Tenkt om de hadde gjort det hele året de og? Og tenk om også dyr hadde muligheten til å KUN gjøre det for fornøyelsens skyld? Jeg tror det hadde ødelagt samfunnet slik vi kjenner det. For da hadde også en Orrhane opplevd at fruen ikke ville fordi hun hadde litt vondt i hodet. Eller man kunne observert to rådyr i heftig make-up sex midt i skogen, og Sverre M Fjellstad kunne ha laget naturprogrammer som "Det blir ikke no på deg før du ber om unnskyldning - Ein dokumentar om Gaupe-paret i Hornindalen". Nei, det er nok best at dyrene begrenser seg til vårkåt forplantning.

Da hadde det kanskje gjort mindre skade om vi mennesker heller begrenset oss til å pule kun på våren. Du verden for en heftig 17. mai feireing det kunne blitt.

God pulings folkens.

Salige midtlivskrise!

I et innlegg tidligere på bloggen min skrev jeg om min nyvunnede interesse for rypejakt....og jeg snakker om den flyvende versjonen av ryper her. Innlegget startet en noe merkelig debatt på forumet til kvinneguiden.no. En debatt som etter svært kort tid dreide seg mer om menn som jager andre typer ryper enn de jeg beskrev. Det er på tide å ta et rammende oppgjør med det vi stadig i muntre ordelag beskriver som midtlivskrise.

Først av alt: en midtlivskrise er ikke noe som først og fremst rammer menn. Jeg kjenner til adskillige kvinner som midt i livet rammes av noe som kan kalles en slags krise. Der enkelte menn får behov for å jakte på noe (med eller uten vinger), kjøpe seg sportsbil eller begynne å kjøre motorsykkel, finnes det nok av eksempler på at noen kvinner plutselig får et behov for å utrykke seg som kunstner, bli fotterapeaut eller sjekke opp kelnere i spania.

Men hva skjer egentlig i en midtlivskrise? Det er vel mer en identitetskrise. Og det er vel heller ikke slik at den rammer et sted mellom 40 og 50 selv om det er det vanligste. Jeg kjenner både menn og kvinner som i starten av 30 åra plutselig begynner å lure på om noen av de mer forpliktende valg de har tatt kanskje har vært feil.

For det som egentlig skjer er vel ikke noe mer avansert enn at noen i større eller mindre grad kommer til et punkt i livet hvor man innser at det er visse ting man kanskje ikke for opplevd om man ikke gjør det nå. At man våkner opp en dag å tenker: Gud, kanskje jeg aldri får oppleve å reise på jordomseiling/ha gruppesex/kjøre motorsykkel ned Route 66/være forelska igjen osv osv. Og så er det noen igjen da, som i denne forvirringen tror at om man bytter ut ALT man har per dags dato, og erstatter det med det motsatte, DA kommer jeg til å bli lykkelig da....

Livet består, etter min erfaring, av en endeløs rekke med små og store kriser, vekselsvis plassert sammen med små og store triumfer. At den krisa som kommer midt i livet skulle være noe større eller mindre enn de andre har jeg ingen tro på som en absolutt regel. Jeg tror heller ingenting på at den først og fremst rammer menn. At det er menns midtlivskrise som omtales først og fremst er fordi den er så patetisk mye morsommere og synligere enn andre kriser blant kvinner.

Jeg TROR det var John Lennon som sa/skrev det, men jeg er ikke sikker. Sitatet er ihvertfall en grei konklusjon for oss alle:
Livet var det som skjedde mens jeg var opptatt med å planlegge noe annet.....