Christer wrapper en thai, og litt om at jeg savner Thailand

Det har blitt en slags juletradisjon for meg (og etterhvert også kjæresten min) og stikke litt av når den viktigste delen av jula er gjennomført. Etter julaften har jeg 3 av de siste 5 år satt meg på flyet og backpacket rundt i Thailand. Bort fra langdryge juleselskap og oppblåste julemager som produserer nokgass til å forsyne et lite nordnorsk tettsted med strøm en hel advent. I år måtte vi av praktiske og økonomiske årsaker la det være. Og jeg kjenner allerede nå at det kommer til å bli et savn. For tro det eller ei, DETTE er jul for meg:

Men så får det bare være da. Vi skal kose oss hjemme i jula. Men det går jo an å lage litt Thailand hjemme og. Så da kollega Christer Torjussen kom på middagsbesøk, lagde jeg en wrap med Thai vri. Mye fordi jeg vet Chrsiter´n har et hjerte for Thailand han og.

Christer er en veteran blant komikere, og er kanskje den som har mest erfaring fra livet på veien. Han har dessuten et stort hjerte for nye talenter. Så her er vår lille passiar over komikerlivet, mens vi antagelig begge to lengter etter å ligge under palmene med en lunka Chang i hånda og vurdere hvor vanskelig det evt ville være å bli Thailandsk standupkomiker. Og ikke minst om det er penger i det. Kanskje neste jul....

Thaiwrap med/for svin

300 g svinekjøtt oppdelt i strimler

Noen timer, til et døgn før,  legger du svinekjøttet i en krydderblanding av:

hakket fersk chilli
ingefær hakket
hvotløk hakket
cayennepulver (1 ts)
koriander (evt persille om du er blant dem som ikke liker koriander)
litt revet sitronskal
salt/pepper
løkpulver (1 ts)

La det ligge i kjøleskap så lenge du har tid til, men alt over et døgn  er bare tull.

Chillisaus

1/2 Finhakket løk
3 hvitløksfedd
2 chilli

stek dem myke i litt olje
Hell på

1 boks knuste tomater
2 ts brunt sukker
1 ss soyasaus
1 ts chillipulver
saften av 1/2 sitron
1 ss tomatpure

La det hele koke over lav varme og smak til med salt og pepper.

Stek svinekjøttet og smør en wrap med kremost
legg på 1 salatblad (feks hjertesalat)
noen ringer rødløk
noen skiver tomat
legg på svinekjøttet
hell over en raus skje med chillisaus
koriander eller persille

Pakk inn og nyt.

Takk for seg!

Dagen derpå, eller når man har lørdag på en søndag.

Når man er reisende i tant og fjas blir det gjerne slik at helgene i hovedsak brukes til å underholde andre som koser seg, framfor å kose seg så mye selv. Til gjengjeld har vi da altså fri når andre har sluttet å kose seg og begynt å jobbe. Derfor blir det gjerne sånn at underholdningsfolk tar lørdagen på søndagen, og søndagen på mandagen....ja du skjønner tegninga. Jeg har hørt om bryllup hvor både brudgom og brud, samt brorparten av gjestene jobbet innen underholdning, som ble inngått og feiret skikkelig på en søndag iom at det var de fleste involverte hadde anledning. Og dagen derpå kommer uansett hvilken ukedag det er.

Men hva liker du å spise dagen derpå? Jeg jobbet på Latter i helgen og spurte mine kolleger der hva de foretrakk. Og inspirert av det tok jeg en liten runde på kjøkkenet i går og laget min favoritt-dagen-derpå oppskrift. Enda jeg ikke var fyllesjuk! Tvertimot hadde jeg litt lørdag, siden jeg hadde brukt min egentlige lørdag på å underholde. Og her er cluet: Det som er godt på fest, er som oftest det som er enda bedre dagen etter. Sterkt, fett, salt og mye smak.

Se filmen og lest oppskriften her.

SPICY MEATBALLS FOR DEN FYSNE

Kjøttboller:
Ca 400 g kjøddeig
cCa 400 g kjøttdeig svin
Slt/pepper (smakes til etterhvert)
1ss HP saus
1 ts Tabasco
1 ts Worchester saus
2 stk tørket chilli knust
en hel fersk chilli
1 ts paprikapulver (gjerne røkt om du har)
1/2 lok, finhakket
3 hvitløksfedd, finhakket
1 ts fransk sennep
1 egg

Bland godt med hender eller sleiv. Rull til små baller. stikk et hull inn til midten med fingeren og fyll med en klype revet ost etter smak. Lukk igjen. Sett i kjøleskapet en stund mens du lager saus Da faller de ikke fra hverandre under steking.

Tomatsaus:
1 Løk hakket grovt
3 kuttet
ca 500 g assorterte tomater
1 bk hakkede tomater
1 ss brunt sukker
Salt
Pepper
Rosemarin (eller annet ferskt krydder etter smak. Bruker du basilikum hakkes og røres dette inn like før servering,)

Stek løken på middelsv arme til den er myk og og blank. Ha i tomatene grovt kuttet, og hell over bokstomater. Ha i salt, pepper og rosemarin. når det begynner bli varmt har du i brunt sukker. La det putre en 20 min, før du kjører det i blender eller med stavmikser.

Ta ut kjøttbollene og stek dem slik at de får en brun fin stekeflate, legg dem over i tomatsausen etterpå og pass på å få med kjøttkraften og godsakene i panna. La alt trekke på lav varme mens du koker opp spagetti. Ca 20-30 minutter.

Hans Morten Hansen viser fram biffen sin

Så var det klart for Komiker på Maten. En blogg om komikerlivet, andre komikere og mat. Gjerne i kombinasjon med hverandre. I samme slengen oppfordrer jeg deg til å begynne å abonnere på min nye Youtube kanal, overraskende nok kalt "Komiker på Maten" den og. Abonner, kommenter, diskuter og jeg blir både stolt og takknemlig.

Første gjest ut er Hans Morten Hansen. En av de aller morsomste menn jeg vet om, og en mann som har en lang karriere bak seg. Og foran seg. Jeg inviterte til mine favoritt biffsmørbrød. Foredlet over mange år, men fremdeles svært enkle å lage. Og sykt gode. Jeg tenkte dette måtte passe for Hans Morten som er den type person som har "Biff med Bernaise" skrevet over hele seg. Han har mye annet skrevet over hele seg og, men det kan vi ta en annen gang. Det viste seg imidlertid at han, som Rogalendinger flest, er en forbanna kverulant. Ikke så fredelige, ydmyke og beskjedne som oss Finnmarkinger. Han hadde helt egne meninger om hvordan biffen skulle forberedes. Så i dette klippet kan du enten følge mins instruksjoner (De korrekte), eller Hans Mortens (De som er på jordet). Biffsmørbrød får du uansett.
Men Hans Morten er en festlig fyr med mange kloke tanker om humor, karriere og ambisjoner. Jævlig morsom er han og. Hans Morten har snart show med premiere i Stavanger. Det er bare å glede seg!

Min oppskrift er som følger.

Ingredisenser:

1 raust stykke entrecote
2 små ciabattabrød, eller 1 stort
Ruccolasalat
Fransk sennep
Timian, eller andre urter etter smak og behag
Saften fra en halv sitron
Olivenolje
Salt/Pepper

Del entrecoten på langs, og bank den lett slik at hver skive er ca 05 - 1 cm i høyde.
Smør begge sider inn med litt olje og legg på urter, pepper, og (litt salt)

Stek den ca 1-2 minutt på hver side. legg den til side og klem litt sitronsaft over det hele.

Del Ciabattaen i to. Stek den gjerne på kuttsiden litt i panna. Eller varm dem i ovnen.
Smør på sennep på den ene halvdelen og legg på noen blader ruccola. Hel GOD olivenolje på den andre halvdelen.

Kutt opp kjøttet i strimler og legg dem på Ruccolaen, ha på salt og pepper etter smak og press den andre halvdelen oppå. Server gjerne med en liten klatt sennep på fatet for å kunne dyppe.

Enkelt, og sykt godt.

Takk for seg!

Om Ananas og Mageinfeksjoner.

Lillebjørn Nilsen skapte forrige uke motvillig overskrifter da han måtte avbryte en konsert med Gitarkameratene i Grieghallen. Lillebjørn var i følge presse og tilskuere "ikke tilstede" under konserten, før han mot slutten falt over gitarer og omsider måtte geleides av scenen. I ettertid skyldte Nilsen på en mageinfeksjon forårsaket av at han spiste ananas. 

Pressen har hatt en kraftig dekning av saken, og ulike kommenatorer og bloggere det samme. Det ingen skriver direkte, men som de fleste antyder, er at Lillebjørns tilstand skyldtes andre ting enn ananas og infeksjon. Jeg skal heller ikke bastant si hva andre heller ikke sier, men la meg heller kalle det "ananas" og "mageinfeksjon".

Det er en delikat situasjon når situasjoner som den i Grieghallen skal omtales. Åpenbart fordi hendelsen skyldes en privat tilstand, men i en svært offentlig sammenheng. Jeg setter meg ikke til doms over Nilsen og/eller hans øvrige Gitarkamerater. Jeg konstaterer at de øvrige kolleger har uttalt at det neppe blir aktuelt å samarbeide med Nilsen igjen. Jeg vil påstå at dette er en nokså hard reaksjon mot noen som har fått en mageinfeksjon, og antar det derfor skyldes en "mageinfeksjon" Spørsmålet er om ikke gitarkollegiet skulle ha reagert før.

Det er mange av oss som har opplevd å stå nært mennesker som har hatt et overforbruk av "ananas", og som stadighet både i større og mindre sammenhenger har møtt opp med "mageinfeskjon". Og for dem av oss som har sett og gjenomlevd hvor tung og vanskelig veien til å bli friskmeldt er, er det vanskelig å se hvordan visse kommentatorer og angripe pressens dekning, samt langt på vei rettferdiggjøre at en artist møter opp med "mageinfeksjon". 

Hilde Sandvik skriver i en kommentar Bergens Tidene at Lillebjørn hadde en dårlig dag på jobben, men mener BTs journalist hadde en enda dårligere dag. "Det er noko djupt menneskelig i å bomme av og til" skriver hun, og kritiserer BTs beskrivelse av hendelsen. Hun peker på at Nilsen føyer seg inn i en lang rekke av artister som har møtt opp på konsert uten å være i forsvarlig tilstand. Hun har rett i det siste. Og skal du være prippen på artister som har nytt "ananas" eller sterkere frukter mens de utførte sin kunst kan du i prinsippet slette ca 70% av spillelista di (Og liker du musikk som er spilt inn før 1980 kan du i grunnen bare slette hele spillelista). Sandvik mener i prinsippet at vi skal overse hendelsen, og ihvertfall ikke omtale den. Men hvorfor?

Artister lever under et voldsomt press. Men at det fritar dem, eller deres nærmeste kolleger og venner, fra å påpeke og ta tak i et problem er jeg ikke med på. Til syvende og sist er også artistyrket kun en jobb. En jobb som visstnok har større slingringsmon mht hva man kan innta av tørt og vått under utførelsen, men likevel en jobb. Og som alle andre jobber er det en jobb hvor arbeidsgiveren (Publikum) bør ha forventninger om at du møter opp klar for å utføre jobben. Mennesker som sliter med "Mageinfeksjon" trenger også korreksjoner, samme hvor sterkt talentet er, og helt uavhengig av hvorvidt de har skrevet sanger som er en del av vår barndom og kulturarv. Det er en livsfarlig misforståelse om man tror deres talent unnskylder dem. Det er til syvende og sist en dødelig misforståelse. 

Den ellers så utmerkede bloggeren Sven Henriksen skriver i et dramatisk innlegg på sin blogg "Hvor var media de tusenvis gangene han trosset livet og gikk på scenen og leverte?" Et raskt googlesøk viser at de gangene Lillebjørn er omtalt er det nesten utelukkende de gangene han har levert. Om han trosset livet mens han gjorde det står det ingenting om. Faktisk er overnevnte sak den eneste jeg finner hvor de faktisk skriver noe i retning av det man gjør her. Forøvrig er Nilsen mye omtalt gjennom de siste 30 år

Henriksen mener pressen bør skamme seg. Det kan godt være. Jeg synes det er andre som bør skamme seg mer. De som overså, unnlot å tak tak, og de som syntes det var helt greit fordi mannen er et norskt ikon. Veien til et friskt liv er ikke ettergivenhet, men beinhard kjærlighet. 

Inga Marte Thorkildsen utdeler tidenes ballespark

Jeg er heldig. Etter en, i den store sammenheng, udramatisk skilsmisse fikk jeg mitt ønske oppfylt og fikk lov til å ha mine barn hos meg 50% av tiden. Jeg sier "fikk lov" fordi det slettes ikke er en selvfølge at det blir slik. Hadde mor ikke ønsket det kunne hun forholdsvis enkelt hindret det. Heldigvis har jeg en smart og omsorgsfull eks-kone som vil våre felles barn det beste. Slik er det ikke for alle. Rundt meg har jeg en lang rekke fedre som ikke får lov til å være det. Og nå forsøker vår barne-, likestilling og omsorgsminister Inga Marte Thorkildsen i verdens minste regjeringsparti å gjøre livet til alle i den situasjonen enda verre. Nå vil hun gi alenemødrene ytterligere et livsfarlig og uhyre effektivt våpen i barnefordelingssaker.  Mor skal få nekte far samvær med barnet totalt uten lov og dom.

Sist fredag sende ministeren ut et lovforslag som at mor skal kunne nekte far samvær ”ved reell frykt for at barnet utsettes for vold og seksuelle overgrep”. Denne avgjørelsen er det med andre ord mor, og mor alene, som skal ta. Vi er i klartekst  i ferd med å få en lov som gjør det mulig å dømme noen uten lov og dom. I en moderne tid der man man burde ha kjempet for fars rett til å få kunne være det, gjør altså Thorkildsen det motsatte: Hun vil utstyre alle kvinner med et formidabelt ris bak speilet i saker der far ikke får tildelt den omsorgstid han har rett til.

Og det er i de fleste saker hvor det er en tvist om spørsmålet. For fremdeles er det slik at far står mer eller mindre uten rettigheter om ikke mor ønsker å dele omsorgen. Loven fastslår visstnok at man i utgangspunktet har rett til delt omsorg. I realiteten fungerer det ikke slik. I tvistesaker blir mor i 9 av 10 tilfeller tildelt hovedomsorgen. I de saker hvor far får hovedomsorg ligger det til grunn at mor har et betydelig rusproblem, funksjonshemning eller rett og slett har gått bort. Selvmordsraten blant menn som kjemper for omsorg er skyhøy sammenlignet med raten for menn generelt. Går forslaget igjennom vil den stige ytterligere. Ikke bare vil man nektes omsorg over sitt barn. Man vil også måtte leve med en mistanke om vold eller seksuell misbruk hengende over seg. Det er det mange som ikke kan leve med. At de eventuelt senere blir frikjent har stjålet både verdifulle tid av en oppvekst og gitt ubotelige sår på sjelen.

"Til barnets beste" - er argumentasjonen fra ministeren. Hun frykter at barn må leve for lenge med misbruk. En fin tanke. Men å gjøre mor til anklager og dommer er ikke løsningen i disse tilfellene. Da må man heller ta et oppgjør med den generelle rettsikkerheten til barn. For dette er et lovforslag som helt åpenbart kan, og vil, misbrukes. Inga Marte argumenterer til Aftenposten "Erfaringen og kunnskapen tilsier at man kvier seg lenge for å ta opp slike spørsmål". Inga Marte håper med andre ord at mødre med uærlige hensikter skal synes det er for flaut  å komme med anklagen og av den grunn lar det være. Det er i beste fall naivt. I verste tilfelle dødelig kunnskapsløst. Samlivsbrudd og kampen om omsorg er i mange tilfeller så hatefulle og vanskelige at det er ingen grunn til å stole på at forlegenhet vil stoppe noen fra å bruke det våpenet Inga Marte nå vil utstyre dem med.

Og hva rettferdiggjør "reel frykt"? Et blåmerke? Surmuling? Skitne truser i bagen? At far har fått ny kjæreste? Har mer penger enn mor? Når rettsapparatet får tatt tak i den reelle frykten mor måtte ha følt på et eller annet tidspunkt har mange tog gått, og mange sår er åpne og kan aldri lukkes.

Jeg hyller de mange alenemødre som hver eneste dag kjemper den motsatte kampen; Kampen for at deres barn skal få se mer av sin far. De som har skjønt at det beste for et barn er å se begge sine foreldre, og som klarer å legge til side egne følelser og behov til fordel for sine barn. Det er de som vil barnets beste. Inga Marte kan neppe forvente noen fremtidig takk for sin innsats, verken fra barn eller voksne.

Det er på tide å si i fra om det,

Takk for seg!

Hvordan velge Toastmaster?

En veldig god start!

Vi er utrolig stolte, Erling og jeg, av den nye versjonen av Toastmaster. (tilgjengelig fra Cappelen Damm)

I arbeidet med boka har vi selvsagt spurt og fått høre en rekke historier om både gode og dårlige toastmastere. I hovedsak det siste. For jeg har knapt møtt noen over 25 år som ikke kan fortelle om små eller store katastrofer fra fester de har vært på som har vært forårsaket, direkte eller indirekte, av en dårlig toastmaster. Årsaken er egentlig åpenbar. For altfor ofte velger brudepar eller festarrangører toastmaster utifra personens evne til å kunne underholde. Man ser altfor ofte på toastmasteren som det sikre kortet om taler og underholdning forøvrig skulle være under pari.

Men toastmastering er ikke først og fremst underholdning. Først og fremst er det prosjektstyring.
Men de fleste har altså en tendens til å velge den morsomste i gjengen. Den med de festligste historiene som han eller hun aldri er redd for å framføre i lystig lag. Og noen ganger i ikke fullt så lystige lag. Vi velger den kreative. Den som finner på sprell og hyss og liver opp. Det er forsåvidt ikke noe galt i det, og de fleste selskap både trenger og forventer en underholdende toastmaster. Men uten at jeg har vitenskapelig belegg for det, vil jeg påstå at de kreative menneskene ikke nødvendigvis er de som har mest struktur i det de driver med. Jeg er sikker på at det finnes en rekke kemnere og regnskapsførere landet rundt som kan bevitne dette. Og en god toastmaster trenger å ha kontroll og system om en fest skal bli vellykket. Om ikke vil man fort kunne oppleve at maten kommer for sent, for tidlig, blir servert kald, at festen varer i 5 timer og ikke 3, eller at mennesker som burde si noe ikke gjør det, mens de som absolutt ikke burde slippe til får tale i det uendelige. Alt dette kan unngås om toastmasteren er mer enn bare morsom.

Hvem skal man IKKE velge?

* De som lar seg beruse av sin egen veltalenhet, og som generelt er glad i å sole seg i oppmerksomhet.  Mang en toastmaster glemmer at dette ikke er deres dag, og plutselig har man et (dårlig) stanup-komiker og ikke en Toastmaster. Standup-komikere er det smartere å leie om det er det man ønskler.

* De som lar seg beruse i alminnelighet. Du ønsker ikke gjengens mest fest og drikke-glade venn som toastmaster. En toastmaster skal nyte festen (alkoholen og oppmerksomheten) etter middagen. Ikke før og under.

* Den tause. En toastmaster må kunne snakke, og snakke høyt. At de bare er gode til å organisere er ikke nok.

Hvem skal man velge?

* Kort oppsummert: En man stoler på. Pålitelighet og evnen til å kommunisere er som oftes det beste utgangspunkt. Alt annet kan læres.

Takk for seg!

Skumparty, cabrioletter, kiteing og andre dumme påfunn

Midtlivskrise.

Jeg er 41 år gammel, og jeg har hatt mistlivskrise.

Kvinner fordeler krisene sine litt sånn jevnt utover livet mens vi men samler alt opp i en jævlig stor smørje og tar det i midten før vi går videre.

Midtlivskrise er en helt naturlig reaksjon på at man i det ene øyeblikket var kjekkas med alle muligheter åpne, og var en attraktiv (forhåpentligvis) godbit på sjekkemarkedet, for plutselig i det neste øyeblikket sitte i bilkø i en trygg, driftsikker og dritkjedelig Toyota Yaris, med to unger som griser is og krangler i baksetet.

Samtidig er du i det stadiet i livet hvor kompisene dine begynner å skille seg, få unge damer som er sulten på absolutt ALT, hele døgnet, og som lever tilsynelatende verdens mest grisefete liv.

Og når du er midtlivskrisa blir plutselig ting som er helt unaturlig, veldig naturlig.

Jeg slutta fe.ks å reise til steder for å få sol og varme. Jeg reiste til steder får å  få fest og moro!

Jeg byttet ut Yarisen med en liten sportsbil. Den var så liten og trang at når jeg hadde pakka ned toalettmappa, så var det fult i bagasjerommet. Jeg sto seriøst å så på den å vurderte om jeg skulle sette på skiboks for å få plass til ungene. Jeg gjorde det ikke selvsagt. Det ser jo helt DUST ut med skiboks på en kabriolet.

Og så begynte jeg å reiste. Og jeg gjorde alt!! Slår dere opp ”midtlivskrise” på Wikipedia kommer det opp et bilde av Leikvoll på skumparty på Ibiza.

Men det er da du skjønner hvorfor voksne folk slutter å drikke i en uke i strekk. Fordi det er jævlig slitsomt!! Du blir dritsliten av det, faktisk! Man MÅ være 20 for å klare det. Etter ei uke kjente jeg at levra mi var så sliten at den vurderte å flytte ut og ta inn på et eget hotell.

Så da tok jeg pause. Og skulle lære meg å KITE! La meg si det med en gang; Det finnes ingen god grunn for at voksne menn skal lære seg å kite. Men jeg skulle det. Lære seg noe nytt, der altså.

Jeg lå en hel forbanna dag på ryggen i vannet og prøvde å få en jævla fallskjerm opp av vannet. Det er nesten klin umulig når du ikke kan det.

Men så klarte jeg det til slutt da. Og blei dratt opp av vannet og av gårde. På dette tidspunktet hadde jeg ligget så lenge i vannet at jeg hadde glemt at jeg hadde en planke festet på begge beina. Og det er omtrent samtidig at jeg kommer på at jeg heller ikke kan stå på brett: ikke på asfalt, ikke på snø, og i hvert fall ikke på vann.

Så jeg er på ibiza, hengende bak en fallskjerm i 67 km/t dratt bortover langs stranda med en planke spikra fast i beina, og med shortsen halveis ned over hoftene så stellet mitt er i ferd med å ta et siste farvel. Jeg ser den spanske kystvakta komme opp foran meg. Og det er da jeg husker jeg tenker: Yaris er ikke no dårlig bil heller egentlig. Fin og trygg og driftsikker.

Takk for seg