Brød og Sirkus

I mangel på et operette-bilde, og for å feire at 6 månedes bloggtørke er over, blei det dette bildet.

Det hender innimellom at jeg som representant for tv-bransjen, eventuelt en tv-kanal, må stå til rette for bransjens og kanalenes valg. Dette skjer gjerne i sosiale lag, og i de mest aggressive tilfellene er debattanten forbi alkoholgrensen for bilkjøring. (Og svært ofte forbi grensen for debatter og)


For en stund tilbake ble jeg f.eks ufrivillig sentrum for en TV3 seers indignasjon over at kanalen viste for få operetter. Det var så mye som skurra med akkurat denne problemstillingen:

1. Har man en interesse for Operetter bør man strengt tatt lete andre steder enn hos TV3.
2. Mannen brukte ordstillingen "for FÅ Operetter". Har Tv3 noensinne vist en Operette?
3. Hvorfor nettopp Operetter? Hva er galt med Opera? Slik jeg har skjønt det er Operetter for de som er glad i høy sang, men som ikke gidder å høre på mer enn ca 1 time av gangen. Men man skulle tro at om man først likte noe så godt at man startet en diskusjon om det ville man kanskje sett så mye som mulig, altså en hel Opera?

..... og det var en rekke logiske brister utover dette som jeg ikke skal komme innpå nå.

Det merkeligste er likevel dette: Til tross for at jeg verken jobber for/hos TV3 (Visstnok har jeg gjort det. En gang for leeeeenge siden), ei heller har noe brennende engasjement MOT operetter på tv, eller (kanskje viktigst av alt) ikke har den fjerneste påvirkningskraft på hva Tv3, eller andre kanaler sender.  tok jeg meg selv i å forsvare TV3 og kanalens motvilje mot Operetter.

Til tross for at dette er et høyt spesielt eksempel, er dette en diskusjon som dukker opp med jevne mellomrom. Så her kommer en kort innføring i "hvordan kommersiell tv fungerer for dummies." Eller: "Hvorfor viser tv-kanalene nettopp de programmene de viser" :

1. Alt som sendes på reklamefinansiert tv må i utgangspunktet være så populært at programmet går med overskudd. Aller helst bør det engasjere minst 3 generasjoner av husholdningen. Ihvertfall 2. (Som Idol feks)
Det betyr at de som feks er svært interessert i  tømmerfløting må gjøre dette til en altoppslukende interesse for svært mange nordmenn før de får se en serie tilegnet dette på en kommersiell kanal.

2. Programmet må treffe en unik masse med mennesker som er usedvanlig attraktive for visse bemidlede annonsører. Dvs at visse programmer ikke treffer så mange, men de treffer de rette seerne.

3. Av og til finnes det interessegrupper (ikke annonsører) som gjerne vil vises, og som dermed bidrar økonomisk til at programmer om deres felt får sendetid fordi prisen på programmet gjør det mulig for kanalen å tjene penger på det.

Kort og forenklet forklart. Dermed faller operetter og annet utenfor. For skal man gjøre en bra tv produksjon av en operette vil dette koste omtrent like mye som å produsere en episode av Idol, mens mengden potensielle seere er en tiendedel. Knapt.

Man kan like det, godta det, eller hate det. Men slik er det. Money talks osv...

På den annen side er jeg sikker på at dette er noe mange yrkesgrupper opplever. Jeg er f.eks sikker på at det finnes mange ansatte i helsevesenet som i sosiale lag har måttet forsvare lange sykehuskøer, barnehageansatte som har måttet stå til ansvar for barnehageplassene, eller bankfolk som har måttet tåle kjeft for høye gebyrer og tungvindte nettbanker.

Og kanskje er det en og annen Operettesanger som har måttet forsvare at det ikke sendes mer popmusikk på NRK 2. Hva vet vel jeg?

Takk for seg.