Potteplanter og annen uhygge

Det skal ikke være lett. Som alenefar dukker det stadig opp utfordringer man må takle som mann. Når våren kommer snikende på meg i år igjen ser jeg på min forholdsvis romslige terrasse og føler at noe er galt. At det er noe som mangler. En kvinne?, spør du kanskje. Jo. Ja....kanskje det og, men det er i tilfelle et savn uavhengig av årstider. Nei, da er det mer en kvinnes øye og hånd jeg savner. En kvinne som kan fortelle meg hva jeg må gjøre for å få det til å spire og gro litt rundt meg på terrassen. For når jeg begynner å se meg om blir jeg smertelig klar over at terrassen min er en terrasse av og for menn: Ryddig, olja og solid, med moderne og velfungerende terrassemøbler og en grill som kan ses fra satelitt (og som passende nok ligner litt på en UFO). Men totalt uten innslag av spirende liv. Og det føles feil.

Jeg har prøvd før. I fjor fant jeg for eksempel ut at jeg skulle plante grønnsaker i steinbedet nede i hagen. "Det er jo praktisk", tenkte jeg, "Nyttig, økologisk og noenlunde estetisk på samme tid". Jeg plantet reddiker, salater av ulike slag og urter som jeg i min naivitet tenkte skulle bidra som grønne alibi sammen med grillkjøttet utover sommeren. Ikke før hadde jeg begynt å se antydninger til salathodet nede i jorda, så hadde rådyrene vært å forsynt seg så grovt at det ikke var mulig å se antydninger til at det noen gang hadde blitt bedrevet jordbruk på mine en ganger en meter med blomsterjord. Og like greit var det. For hadde ikke rådyrene tatt dem hadde Iberia-sneglene gjort det. Nå vet ikke jeg hvor lang tid forskningen vil bruke på å lære rådyr å like Iberia-snegler framfor grønt, men jeg går ut fra at de ikke har rukket det til denne sommeren. Det var med andre ord uaktuelt å plante noe i hagen i år igjen.

En liten stund vurderte jeg i ren hevnlyst å plante cannabisplanter i steinbedet. Bare for å gi rådyrene en lærepenge, eventuelt gi dem en skikkelig avslappet sommer. Jeg konkluderte imidlertid raskt med at lovverket ikke åpner for en god spøk, så den siste latteren ville neppe bli min, men heller på min bekostning.

Så det endte altså opp med det jeg fryktet mest. Potteplanter. Bare ordet lukter kamferdrops, grått hår, bingo og en konstant frykt for trekk. Gammelt og støvete, med andre ord. Og for en som ikke frivillig gir slipp på sin ungdom er det ensbetydende med at man selv har blitt gammel. Men etter to dager med ompotting, jord, gjødsel og kniping av skudd, synes jeg allerede at jeg har fått det skikkelig trivelig her. Og med skam måtte jeg innrømme at jeg syntes det var litt tøft. Ja, akkurat så grisete og tungt at det grenset til macho (i min lille urbane verden). Og da jeg i tilegg en grytidlig morgen observerte et ungt rådyr stå i hagen min å snuse forventningsfullt i retning av terrassen uten noen som helst mulighet til å nå fram til godsakene, hadde jeg fått den ultimate hevn.

Og det virker nå tross alt ganske naturlig. Når man starter med potte tidlig i livet er det på ingen måte unaturlig at man på et eller annet tidspunkt tar potta tilbake.

God vår og takk for seg!