onsdag 24. mars 2010

Hva skal du bli når du blir stor?


Min kjære farmor er en av klodens mest skeptiske mennesker. Hun er proppfull av pessimistiske fremtidsvyer, og blir av den grunn som oftest alltid positivt overrasket. Og det må jo være en fin hverdag det og.

Men hun spør meg fremdeles om hva jeg skal bli når jeg blir stor. Etter å ha vært 16 år i tv bransjen nekter hun fremdeles å annerkjenne det jeg gjør som et ordentlig yrke. Og strengt tatt har hun vel rett. Vi driver jo bare med tull og tøys, og får betalt for det. Men det er jo moro da.Og så lenge ingen avslører meg på det skal jeg fortsette.

Farmor vil fremdeles gjerne at jeg tar en jobb i staten. Så har jeg "noe å falle tilbake på". Jeg ser ikke for meg at det noen gang skal skje. Men for ordens skyld (og litt for hennes skyld) satte jeg opp en liste over yrker jeg har tenkt på, vurdert og eventuelt aldri vurdert opp gjennom livet.

Musiker: Ungdomsdrømmen. Jeg skulle reise rundt i landet å bli beundret og hyllet. Vi skulle gi ut plater og signere cover. Men realitetene innhentet meg. Jeg innså plutselig at gode gitarister har tilbragt de beste årene av sin ungdom på gutterommet med en forsterker og en gitar, eller i en mugginnfestet kjeller sammen med andre gutter. De sikler mer over produktkatalogen fra Musikkhuset, enn de gjør over nakne kropper på internet. Det var ikke meg. Jeg ville ha det gratis: Ingen øving, og rask suksess...

Reklamemann (eller kvinne): Når jeg ser hva denne bransjen fakturerer for tjenestene sine må jeg ærlig innrømme at jeg vurderer det fremdeles. På den annen side slår reklamebransjen meg i det hele tatt som en noe snobbete gjeng med hang til designerbriller og minimalistiske hjem de aldri får vært i siden de jobber så mye. Ikke fordi de må, men fordi den som slukker lyset på kontoret når han går er den som per definisjon er mest vellykka.

Skuespiller: Det eneste yrket jeg fremdeles drømmer litt om fra tid til annen. Men jeg hadde nok vært ordentlig dårlig på det. Jeg er av den type skuespiller som antagelig langt på vei alltid ville vært Pinnsvinet i Hakkebakkeskogen, Resepsjonist i Hotell Cæsar, og fra tid til annen dukka opp i rulleteksten på film eller drama serie som "Politimann 2" eller "Sinna mann".

Politimann: Den store guttedrømmen for mange. Har i grunnen aldri vært det for meg. Greit nok: Det er litt fett med den uniformen, og utvilsomt en fordel å slippe å tenke på hva man skal ha på seg når man går på jobb. Og innimellom må jeg innrømme at jeg også i min jobb skulle ønske jeg kunne få lov til å dele ut litt bank og sperre folk inne.
Men en politimann sitter igjen med nok penger til 4 pakker Dent og en cola etter at regningene er betalt. Og når man ser på hva de gjør for denne luselønna, er det selvsagt en skam. Jeg er ikke så edel. Vil jeg krangle med partysvensker eller bli spydd på tar jeg meg heller en tur på Aker Brygge en lørdagskveld. Til gjengjeld gjør jeg det gratis.

Lege: Det er ikke til å komme bortifra at det er moro å få leke Gud innimellom. Det er en gave å få anledning til å hjelpe mennesker i nød, og innimellom løse problemer. Det er sikkert både frustrerende og inspirerende på samme tid å være til stede i andre mennesker viktigste livsfaser. Men for det første var jeg verdens dårligste student. Og lege tar en innihelvetes lang tid å bli. Dessuten er det ikke til å komme bortifra at vi her snakker, på generell basis, om landets mest selvhøytidelige yrkesgruppe (en bi-virkning av å leke Gud så ofte, antar jeg). Som noen en gang sa: Hadde munnen vært lege, hadde vi ikke hatt noen Underleppe. Vi hadde hatt en Assisterende overleppe.

Så kjære Farmor. La meg si dette klart en gang for alle. Sjansene for at jeg blir i denne tøysebransjen en stund til er overhengende stor. Innskild....

Takk for seg....

4 kommentarer:

  1. Hehe, jeg har en hel drøss med folk på bloglovin'. Men jeg leter alltid etter navnet ditt blant de nye postene. Og driter ofte i resten.

    Synd du blogger litt sjelden. Men jeg foretrekker kvalitet fremfor kvantitet. Det hadde ikke blitt det samme skulle du blogget tre ganger daglig om lunsj, antrekk (Eller outfit, som småripsa kaller det)og annet pjatt.

    Det blir jo rene julekvelden når du poster innlegg. Du skriver så bra. :D

    Hils farmor!

    Linda, som sjelden kommenterer blogger. Men som tenkte jeg skulle ta meg litt på tak nå.

    SvarSlett
  2. Hjertelig takk for det Linda. Og jeg er enig. Jeg burde definitivt sørge for at det skjer noe mer litt oftere på denne bloggen. Ambisjonene er å få det til. Jeg elsker å skrive og det burde vises oftere her. Takk for kommentaren. Og grattis med flott blogg du og. Pene barn har`ru au!

    SvarSlett
  3. Lege; syns vel kanskje ikke de menneskene du møtte i Budapest var så selvhøytidlige...;) cath

    SvarSlett