Drapsforsøket på Meny - en sann grøsser fra Påskehandelen

Å handle siste dag før en høytid er aldri en god idè. Men i år, som så mange år før klarte jeg det kunststykke å gjøre påskehandelen i løpet av de siste åpningstimer. At jeg aldri lærer! Å handle er i utgangspunktet noe jeg synes er trivelig. Gitt at jeg får gjøre det alene. Det får jeg svært sjeldent. Og i de siste timer før påske er begrepet "alene" nærmest som et vits å regne innimellom hyllene på min lokale Meny-butikk.

For min del kan man dele opp denne handleturen i 3 faser:

1. DEN OPTIMISTISKE FASEN

Med lette steg og en nyskreven handleliste i lomma går jeg inn. Handlelista har jeg kosa meg med, og for mitt indre øye sett for meg de lekre påskeretter som lista ville avstedkomme. Jeg utstyrer meg med dertil egnet stor handlevogn i.o.m at jeg har bestemt meg for ikke å spare på noe. Vel innenfor portene blir gleden kort avbrutt av plutselig smerte idet en eldre dame i rød jakke kjører vognen sin rett inn den bløte delen mellom hælen og leggen min, også kalt akillesen. Damen smiler lett forvirret og sier unnskyld. 

Jeg svelger smerten og vender tilbake til handlingen (i både konkret og overført betydning). Påskelammet jeg har tenkt å lage påskeaften har førsteprioritet. Et lite nederlag er det derfor at ded kun har frosne lår igjen og ikke den ferdigsurra jeg ville ha. Men jeg er ingen snobb og tenker pytt pytt. Et langt større nederlag er det at de er tomme for Rosemarin. Lam kan lages på så mange måter, men alle måter krever rosemaring og hvitløk. SÅ HVORFOR I HELVETTE HAR DE IKKE TATT INN MER EN TO KURVER ROSEMARIN???? Det begynner så smått å irritere meg at folk til stadighet dytter i vognen min og sender meg stygge blikk hver gang jeg stopper opp. Et sted må jeg jo stå! Værst er det når man forlater vognen for en stakket stund og noen bare flytter den, og med det sender meg ut på en lang jakt for å gjenkjenne min vogn blant hundrevis av andre vogner med et tilfeldig antall varer i.

2. OPPHETNINGSFASEN

Idet jeg bestemmer meg for å la årets lam få en smak av timian (framfor den manglende Rosemarin) finner kjærringa med den røde jakka det for godt å nok en gang kjøre vogna si inn i akillesen min med en kraft som ville gitt henne gult kort på en fotballbane. Denne gangen mumler hun unnskyld, men jeg kan helt klart se av blikket hennes at hun ikke mener det. Jeg kan se at hun nå tenker at jeg må slutte å plassere akillesene min skjødesløst rundt om i butikken. 

Jeg har begynt å svette. Jeg jager rundt i butikken uten noen logisk plan, og med handlelista som eneste kart. På veien registrerer jeg par som høylytt krangler om hvem som har glemt hva og hva ungene egentlig skal få i påskeegget. Og jeg tenker at det kanskje er like greit at jeg ikke skal krangle med noen i bil 4 timer i kø ut på påskefjellet. 

ER DET MULIG??? Tomme for Corona???? Greit nok at det kommer helt fra Mexico, men dere har jo for helvette 10 000 andre ølsorter det er plenty igjen av her. Hvorfor er det akkurat mitt øl som er utsolgt??? Og hvorfor må mennesker stille seg opp for å snakke sammen side om side med enorme handlevogner mitt der alle skal gå??? Idioter. I det jeg runder hylla med Påskekaffe (Yeah right! Som om det ikke er akkurat den samme kaffen i posen som resten av året!!) gjør hurpa med den latterlige, altfor røde, jakken et nytt forsøk. Hun bommer på akillesen, men treffer meg spot-on på den kulen på ankelen. Denne gangen sier hun ingenting, men jeg ser på henne at hun jubler innvendig.

3. PANIKKFASEN

Inni meg begynner det nå å blinke en rød lampe som sier at jeg snart er i ferd med å gå tom for positiv energi. Som en rodeorytter rir jeg nå vogna så febrilsk rundt i butikken at jeg er til fare for både meg selv og andre. Nesten framme ved kassene kommer jeg på at jeg har glemt kjøttdeig. Og uten kjøttdeig, ingen taco (Og hvorfor er det ikke noe som heter påske-taco? En med kylling i f.eks...) Kjøttdeigen er selvsagt plassert helt ved inngangen. Kort vurderer jeg å droppe det, siden det i et kort øyeblikk er nesten ingen kø foran kassene. Men jeg finner ut at det er ikke mulig å finne tilgivelse for uteblitt taco hos mine barn og kaster dermed vogna til side, beinflyr og henter kjøttdeig, for å konstatere at køen definitivt er lang kø ved samtlige kasser når jeg er tilbake 3 minutter senere. 

Men så ser det ut som om Gud elsker meg litt likevel. Akkurat da kommer en ung spirrevipp og åpner en ny kasse. Jeg hiver meg fram og er nesten inne i porten da vognen min brutalt støtes ut av bane av en annen vogn. Og hvem andre enn den gamle fi**a med den røde loppemarked-jakka på? 

Hun gjør ingen forsøk på å skjule sin triumf der hun tar plassen foran meg. Jeg vet; her burde jeg vist storhet og benyttet anledningen til å vise at jeg er et bedre og mer besinnet menneske. Men hvem tjener på det? Istedenfor skyver jeg vogna mi inn i akkillesen hennes. Jeg sier "Unnskyld" så syrlig og sarkastisk jeg bare kan, vel vitende om at hun kommer til å kjenne den når hun snører skiene på i morgen.

Vel hjemme oppdager jeg at jeg har glemt shampo, do-papir og poteter. Jeg må med andre ord ut å handle de 3 timene det er åpent påskeaften....... Den som kjenner sitt eget beste holder seg hjemme.