SMÅKRYP!!

Hjemme hos oss kryr det av småkryp. Den største av dem er ei 12 år gammel jente som er min datter. Hun er den direkte årsaken til at det så langt har vært 2 marsvin og hele 6 kaniner innom husstanden. 12 åringen elsker alt som har fire ben og varm pels. Hun er i den alderen hvor det ikke finnes nyanser, for øvrig. Enten elsker hun noe. Og om hun ikke elsker noe så hater hun det. Som f.eks lillebroren sin.

Nå skal det sies at det i skrivende stund ikke er mer enn 2 kaniner i hus. (To gutter i følge jenta i butikken. Jeg håper hun har rett. Det vil i tilfelle vise seg forholdsvis fort.)
Årsaken til dette enorme forbruket av gnagere er at vi som amatører på dyrehold har hatt forholdsvis stort svinn i starten.

Det begynte med Buster. Marsvinet som var redd for det meste som beveget seg, og som foretrakk å leve livet med baken presset inn i hjørnet av buret sitt i konstant angst for hva disse store menneskene på utsiden ville ham. Av årsaker jeg ikke kjenner lærte han aldri at vår tilstedeværelse i buret hans betydde positive ting som nytt gress, mat, rent vann eller kos. Han brukte alltid adskillige minutter på å slå seg til ro med at vi ikke var der for å knekke nakken hans, før han tillot seg å nyte mat og kos. Dagen etter var han imidlertid like livredd for hva vi ville. Et marsvinliv virker usedvanlig nervepirrende. Ikke rart de dør unge. Buster var enda mer uheldig, og gikk før tiden. En dag klarte han ikke å bruke bakbena, og veterinæren kunne konstatere at Buster var blitt lam. Buster ble gitt ei sprøyte og fikk omsider bekrefta at de store menneskene faktisk ønsket han dø. Ungene gråt og det var mye trøst som måtte deles ut i de følgende uker. Jeg hadde et mer nøkternt forhold til det hele og irriterte meg mer over at regninga fra veterinæren kunne kjøpt oss 6 nye marsvin med velfungerende bakben.

Så er det historien om Happy da. Kaninen med dette positive navnet fikk et kort og heller mismodig liv. Etter noen uker bestemte jeg at vi, i frykt for å få flere kaniner enn jeg trengte, skulle kastrere Happy. Operasjonen fikk fint, og veterinæren utførte det som må karakteriseres som mikrokirurgi med lett hånd både med kniven og fakturaen, og vi returnerte hjem den nøtteløse Happy. Happy ble i de neste timer overøst med kjærlighet og omsorg. Og kanskje var dette den direkte årsaken til at noen glemte å lukke døra til buret i hagen ordentlig. Plutselig var Happy borte. Til gjengjeldt vandret en stappmett katte rundt like utenfor hagen vår. Denne gangen var sorgen om mulig enda større, og mange tårer ble grått, og katter var i en periode det eneste dyr min datter ikke ville ha noe med å gjøre. Selv i dag nevnes Happy med jevne mellomrom. Sjeldent har et dyrenavn vært mer ironisk.

Tross vårt noe svertede rulleblad som dyreeiere må jeg motvillig innrømme at det alt i alt har vært positivt. Jeg tenker at barn tross alt lærer noe om naturens gang og det skjøre forholdet mellom liv og død. At det å vise omsorg og ansvar tidlig i livet er en fin ting. Og at det er godt å komme hjem til noen som alltid er glad for å se deg. (Eller, i noen tilfeller, livredd for å se deg.) I alle tilfeller: det er god læring å få muighet til å dele ut uforbeholden kjærlighet. Vi burde prøve det oftere alle sammen.