Potteplanter og annen uhygge

Det skal ikke være lett. Som alenefar dukker det stadig opp utfordringer man må takle som mann. Når våren kommer snikende på meg i år igjen ser jeg på min forholdsvis romslige terrasse og føler at noe er galt. At det er noe som mangler. En kvinne?, spør du kanskje. Jo. Ja....kanskje det og, men det er i tilfelle et savn uavhengig av årstider. Nei, da er det mer en kvinnes øye og hånd jeg savner. En kvinne som kan fortelle meg hva jeg må gjøre for å få det til å spire og gro litt rundt meg på terrassen. For når jeg begynner å se meg om blir jeg smertelig klar over at terrassen min er en terrasse av og for menn: Ryddig, olja og solid, med moderne og velfungerende terrassemøbler og en grill som kan ses fra satelitt (og som passende nok ligner litt på en UFO). Men totalt uten innslag av spirende liv. Og det føles feil.

Jeg har prøvd før. I fjor fant jeg for eksempel ut at jeg skulle plante grønnsaker i steinbedet nede i hagen. "Det er jo praktisk", tenkte jeg, "Nyttig, økologisk og noenlunde estetisk på samme tid". Jeg plantet reddiker, salater av ulike slag og urter som jeg i min naivitet tenkte skulle bidra som grønne alibi sammen med grillkjøttet utover sommeren. Ikke før hadde jeg begynt å se antydninger til salathodet nede i jorda, så hadde rådyrene vært å forsynt seg så grovt at det ikke var mulig å se antydninger til at det noen gang hadde blitt bedrevet jordbruk på mine en ganger en meter med blomsterjord. Og like greit var det. For hadde ikke rådyrene tatt dem hadde Iberia-sneglene gjort det. Nå vet ikke jeg hvor lang tid forskningen vil bruke på å lære rådyr å like Iberia-snegler framfor grønt, men jeg går ut fra at de ikke har rukket det til denne sommeren. Det var med andre ord uaktuelt å plante noe i hagen i år igjen.

En liten stund vurderte jeg i ren hevnlyst å plante cannabisplanter i steinbedet. Bare for å gi rådyrene en lærepenge, eventuelt gi dem en skikkelig avslappet sommer. Jeg konkluderte imidlertid raskt med at lovverket ikke åpner for en god spøk, så den siste latteren ville neppe bli min, men heller på min bekostning.

Så det endte altså opp med det jeg fryktet mest. Potteplanter. Bare ordet lukter kamferdrops, grått hår, bingo og en konstant frykt for trekk. Gammelt og støvete, med andre ord. Og for en som ikke frivillig gir slipp på sin ungdom er det ensbetydende med at man selv har blitt gammel. Men etter to dager med ompotting, jord, gjødsel og kniping av skudd, synes jeg allerede at jeg har fått det skikkelig trivelig her. Og med skam måtte jeg innrømme at jeg syntes det var litt tøft. Ja, akkurat så grisete og tungt at det grenset til macho (i min lille urbane verden). Og da jeg i tilegg en grytidlig morgen observerte et ungt rådyr stå i hagen min å snuse forventningsfullt i retning av terrassen uten noen som helst mulighet til å nå fram til godsakene, hadde jeg fått den ultimate hevn.

Og det virker nå tross alt ganske naturlig. Når man starter med potte tidlig i livet er det på ingen måte unaturlig at man på et eller annet tidspunkt tar potta tilbake.

God vår og takk for seg!

Hva skal du bli når du blir stor?

Min kjære farmor er en av klodens mest skeptiske mennesker. Hun er proppfull av pessimistiske fremtidsvyer, og blir av den grunn som oftest alltid positivt overrasket. Og det må jo være en fin hverdag det og.

Men hun spør meg fremdeles om hva jeg skal bli når jeg blir stor. Etter å ha vært 16 år i tv bransjen nekter hun fremdeles å annerkjenne det jeg gjør som et ordentlig yrke. Og strengt tatt har hun vel rett. Vi driver jo bare med tull og tøys, og får betalt for det. Men det er jo moro da.Og så lenge ingen avslører meg på det skal jeg fortsette.

Farmor vil fremdeles gjerne at jeg tar en jobb i staten. Så har jeg "noe å falle tilbake på". Jeg ser ikke for meg at det noen gang skal skje. Men for ordens skyld (og litt for hennes skyld) satte jeg opp en liste over yrker jeg har tenkt på, vurdert og eventuelt aldri vurdert opp gjennom livet.

Musiker: Ungdomsdrømmen. Jeg skulle reise rundt i landet å bli beundret og hyllet. Vi skulle gi ut plater og signere cover. Men realitetene innhentet meg. Jeg innså plutselig at gode gitarister har tilbragt de beste årene av sin ungdom på gutterommet med en forsterker og en gitar, eller i en mugginnfestet kjeller sammen med andre gutter. De sikler mer over produktkatalogen fra Musikkhuset, enn de gjør over nakne kropper på internet. Det var ikke meg. Jeg ville ha det gratis: Ingen øving, og rask suksess...

Reklamemann (eller kvinne): Når jeg ser hva denne bransjen fakturerer for tjenestene sine må jeg ærlig innrømme at jeg vurderer det fremdeles. På den annen side slår reklamebransjen meg i det hele tatt som en noe snobbete gjeng med hang til designerbriller og minimalistiske hjem de aldri får vært i siden de jobber så mye. Ikke fordi de må, men fordi den som slukker lyset på kontoret når han går er den som per definisjon er mest vellykka.

Skuespiller: Det eneste yrket jeg fremdeles drømmer litt om fra tid til annen. Men jeg hadde nok vært ordentlig dårlig på det. Jeg er av den type skuespiller som antagelig langt på vei alltid ville vært Pinnsvinet i Hakkebakkeskogen, Resepsjonist i Hotell Cæsar, og fra tid til annen dukka opp i rulleteksten på film eller drama serie som "Politimann 2" eller "Sinna mann".

Politimann: Den store guttedrømmen for mange. Har i grunnen aldri vært det for meg. Greit nok: Det er litt fett med den uniformen, og utvilsomt en fordel å slippe å tenke på hva man skal ha på seg når man går på jobb. Og innimellom må jeg innrømme at jeg også i min jobb skulle ønske jeg kunne få lov til å dele ut litt bank og sperre folk inne.
Men en politimann sitter igjen med nok penger til 4 pakker Dent og en cola etter at regningene er betalt. Og når man ser på hva de gjør for denne luselønna, er det selvsagt en skam. Jeg er ikke så edel. Vil jeg krangle med partysvensker eller bli spydd på tar jeg meg heller en tur på Aker Brygge en lørdagskveld. Til gjengjeld gjør jeg det gratis.

Lege: Det er ikke til å komme bortifra at det er moro å få leke Gud innimellom. Det er en gave å få anledning til å hjelpe mennesker i nød, og innimellom løse problemer. Det er sikkert både frustrerende og inspirerende på samme tid å være til stede i andre mennesker viktigste livsfaser. Men for det første var jeg verdens dårligste student. Og lege tar en innihelvetes lang tid å bli. Dessuten er det ikke til å komme bortifra at vi her snakker, på generell basis, om landets mest selvhøytidelige yrkesgruppe (en bi-virkning av å leke Gud så ofte, antar jeg). Som noen en gang sa: Hadde munnen vært lege, hadde vi ikke hatt noen Underleppe. Vi hadde hatt en Assisterende overleppe.

Så kjære Farmor. La meg si dette klart en gang for alle. Sjansene for at jeg blir i denne tøysebransjen en stund til er overhengende stor. Innskild....

Takk for seg....

Kjære Vinmonopolet

Nesodden, 14 mars, 2010

Kjære Vinmonopolet.
Jeg skriver til Dere fordi jeg har lenge hatt en mistanke om at det kan være nødvendig for dere å gjennomgå produktene deres en ekstra gang. Jeg føler meg overbevist om at dere da vil finne at det må være feil og mangler, eventuelt udokumenterte stoffer, i produktene Deres som nok ikke skal være der. Jeg har ingen konkrete bevis for min påstand, men mener å kunne føre ganske overbevisende argumentasjon for at så er tilfelle.

Her er eksempler:

1.
Jeg har gang på gang opplevd at deler av handlingsforløp og tidsaspekter, sågar hele helger har vært slettet fra hukommelsen etter å ha inntatt produkter solgt av dere.
Av de ting jeg husker etter å ha konsumert drikke fra deres varelager, er det påfallende ofte minner jeg helst skulle vært foruten. F.eks skulle jeg gjerne ha glemt at jeg sto i bar overkropp på bardisken til en Lesbe-bar og sang Robbie Williams "Feel" til et karaokeanlegg som var avslått. Derimot er detaljer jeg gjerne kunne hatt bruk for, som feks i hvilken bar jeg la kortet mitt, hva navnet på overnattingsgjesten var, og hvem som tegnet snurrebart på meg, borte.
Dette kan da umulig være meningen?

2.
Det har ved enkelte tilfeller skjedd at jeg, etter å i lengere tid ha forfrisket meg på produkter fra Deres sortiment, har funnet det for godt å kle meg naken sammen med mennesker jeg ikke kjenner, ei heller har møtt før. Ikke mange samtidig naturligvis, men en og en. Og like påfallende ofte har det i ettertid vist seg at det var åpenbare grunner til at jeg ikke kjente disse fra før, i og med at de jeg velger å bli kjent med uten påvirkning fra deres produkter er hyggelige mennesker.
(Her vil jeg påstå at det må inngås en skylddeling. De utesteder jeg frekventerer har også et visst ansvar for ikke å slippe inn hva som helst. Og kvinner med bart og en ånde som kan av-ise en fryseboks har selvsagt ingenting på slike steder å gjøre)

Det ser også ut til å være slik at jeg av uforståelige årsaker får et pussig behov for å ringe og/eller sende tekstmeldinger til mennesker jeg i hverdagen har brukt fryktelig mye tid og energi på å miste kontakten med. Noe som igjen fører til at jeg ofte tilbringer store deler av mandagen med å prøve å miste kontakten med dem igjen. Og det er temmelig energikrevende. Her synes jeg en kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste burde være betimelig.

3.
Det er også, i mine øyne, et soleklart bevis på at det må være brudd i Deres kvalitetsrutiner, når stort inntak av leskende drikke fra Deres varelager fører til at jeg nesten hver gang får det for meg at kjøttmasse med batterisyre og mais fyllt opp i et pitabrød må være godt!??

4.
Jeg begynner svært ofte å innbille meg ting mens jeg nyter dråper importert av Deres utmerkede bedrift. Som f.eks at jeg kan spille gitar, at jeg har altfor mye penger på konto, eller at det er naturlig å reise til Gardermoen å hoppe på første og beste fly til syden. Finnes det virkelig hallusinogener i produktene deres, og i så tilfelle har dere sjekket om dette er lovlig?

5.
Til sist vil jeg også fortelle at jeg i dagene etter å ha nytt produkter fra Deres utmerkede katalog får en allergisk reaksjon. Symptomene er like hver gang: Melankoli, redsel for regninger, en overbevisning om at jeg er det eneste menneske i verden, ekstrem sug etter hamburger og sex, samt at jeg tar til tårene for den minste ting. Som feks at værprognosene for påska ikke så så aller værst ut.

Jeg håper dette kan være oppklarende for dere, og at min lille innsats kan bidra til at Vinmonopolet også i framtiden kan være et hyggelig sted å besøke.

PS: Vedlagt ligger kvitteringer for de siste 4 ukers forbruk, samt renseriregninger. Jeg hadde satt pris på at dere kunne fått refundert dette så snart det lar seg gjøre.

Hengiven hilsen

Thomas Leikvoll


....takk for seg....

Vil du være kjæresten min?

På rød løper UTEN følge


La oss bare ta det med en gang: Spørsmålet er retorisk. Jeg søker ikke kjæreste. Og om jeg så gjorde ville jeg ikke gjort det på en blogg. Ferdig snakka!

Men i den voksne verden er det ikke til å komme utenom at mange gjør nettopp det. Og at mange av og til finner det vanskelig å finne en, og kanskje enda vanskeligere å forbli sammen med en.

Da var det enklere før. I vår barndom hvor man sendte over en kompis for å spørre ukens utvalgte om hun ville "gå i lag med" deg (det var ihvertfall det vi kalte det). Svarte hun ja var det fritt fram til å holde hender, samt et og annet trutemunnkyss fra tid til annen. Svarte hun nei, svarte kompisen "Fint! Jeg bare kødda." Dermed gikk alle ut av fadesen med æren i behold.

Disse første forholdene var herlig ukompliserte. Det var ingen diskusjoner om felles interesser, ingen som spurte "Er du sur?", og den andre svarte "Nei!" til tross for at det var klinkende åpenbart at man var dritsur. Det var ingen samtaler om Mine følelser og Dine følelser og heller ingen nattlige tunge samtaler om at "Vi snakker ikke sammen lenger". Og i den grad det var noe som kunne minne om en krangel var det at vi kløp henne. Og da var det mest for å få oppmerksomhet.

Systemet med å få andre til å spørre for deg hadde sine åpenbare mangler. Ikke rent sjeldent ble det krøll i kommunikasjonslinjene, noe som lett førte til at for eksempel bare den ene parten var klar over forholdet, mens den andre levde i lykkelig uvitenhet om at han/hun ikke var singel lenger. Og en sjelden gang hendte det at ikke noen av partene var klar over forholdet.

Bruddene var også ukompliserte den gang. For da sendte man på nytt bare over en kompis for å kunngjøre den litt kjipe beskjeden om at man i løpet av uka hadde vokst fra hverandre, og at forholdet nå var et saga blott.

Jeg husker faktisk første gang. Jeg var hodestups forelska i ei jente, la oss kalle henne Kari (i og med at det er det hun heter) I noen uker fulgte jeg etter henne på min Apache-sykkel (et livsfarlig framkomstmiddel som ble tatt ut av produksjon ganske fort. Men du verden så tøff den var. Gir på stanga, chopperratt og langt sete. Fy f.... den var fet. Helt til onkelen min rygga over den) Sjekketriks på tidlig 80-tall....................




Jeg stalka jenta i dagevis, sykla forbi huset hennes i håp om å få et glimt av henne, fulgte etter henne hjem fra skolen der jeg diskret som en brannbil holdt en avstand på ca 3 meter lata som om jeg bare var på spasertur i samme retning. I det hele tatt ville det, hadde jeg vært voksen, vært mer enn nok til å ta ut en vanntett tiltale for trakkasering.

Til slutt tok jeg motet til meg å sendte over en kompis for å "popp the question". Kari brukte skuffende kort betenkningstid for hun avviste forslaget. Begrunnelsen var at jeg hadde RØD Catalina-jakke. Gutter skulle ha BLÅ. Jeg brukte aldri den jakka igjen.

Jakke i RIKTIG farge....

Det siste jeg hørte om Kari var at hun var gift med en svær, mørk mann. Det var i grunnen greit for da kan jeg omsider slå meg til ro med at det nok var andre kvaliteter enn fargen på jakka mi jeg mangla....

Siden blir man voksen og alt blir adskillig mer komplisert. Og jeg kan ta meg selv i å drømme tilbake til de dager man kunne sende bort en kompis. Men rett skal være rett. Visse likheter finnes fremdeles.

- Det er kanskje ikke så mange som sender bort en tredjeperson for å starte et forhold. Det er imidlertid ikke uvanlig å bruke tredjepersoner for å avslutte forhold. De kalles da gjerne advokater.

- Det hender fremdeles at bare en av partene er klar over forholdet, mens den andre ser på seg selv som singel.

- Og av til er det faktisk ennå sånn at et forhold avsluttes ene og alene fordi fargen var feil, i konkret eller overført betydning.

Takk for seg....