Reagerte med sjokk og vantro!

- Slo du deg?


Overskriften er kanskje en av de mest brukte sitater fra mennesker som i trykte sammenhenger ønsker å uttrykke at de er skikkelig, skikkelig overrasket. Det er en klisje, for ingen sier det i muntlig samtale.

- Du har fått parkeringsbot!
- Å nei, nå blei jeg skikkelig vantro....

...f.eks...

Min datter gjorde meg oppmerksom på andre ting vi faktisk muntlig sier, som egentlig er meningsløse. Som oftest er det spørsmål vi stiller, som i betydning er helt koko, om enn aldri ment å være det.

- Sitter det noen på denne stolen?
Åpenbart et forsøk på å forhøre seg om en stol er ledig. Men istedenfor å spørre om nettopp det, formulerer man seg altså som om man ikke er sikker på om man har synet i behold, eventuelt ikke helt tror på at de ting man ser er virkelige.
Jeg skal begynne å besvare dette spørsmålet slik: -Eh....jada....der sitter min usynlige venn å onanerer. La han gjøre seg ferdig, så forsvinner han alltid etterpå....

- Slo du deg?
Et spørsmål som alltid dukker opp rett etter at man i full offentlighet har påført seg selv usigelige mengder smerte. Spørsmålet er selvsagt alltid velmenende, det er ikke det. Som oftest svarer man da også nei, mens man bare lengter etter å komme alene å gråte sine sinte tårer for seg selv. De få ganger man svarer ja, er det fordi beinpipene som stikker ut av leggen ikke lar seg skjule sånn uten videre, eller fordi du trenger hjelp til å vri sykkelstyret ut av anus.
Neste gang jeg får spørsmålet skal jeg svare: - Slo meg?? Ha! Neida. Skulle bare sjekke om det var sant at brostein faktisk er hardere enn bakhodet mitt...

- Står du i kø?
Nok en gang velmenende nok, fra mennesker som er redde for å snike. Men selvsagt et nokså pussig spørsmål å stille et menneske som står bakerst i en rekke med andre mennesker på f.eks McDonalds. Neste gang har jeg bestemt meg for å svare: - Kø, nei! Vi bare står her å venter på at de kan starte musikken slik at vi kan begynne å danse Jenka.

- Hvor er du fra egentlig?
Et ikke uvanlig spørsmål å stille folk som snakker dialekt. Men hvorfor dette "egentlig" på slutten av spørsmålet? Hvorfor ikke bare begrense det til å spørre meg hvor jeg er fra? Det er som om man blir mistenkt for å juge om det, og at spørsmålsstilleren nå vil ha den geografiske sannhet på bordet. Likeledes opplever min usedvanlig høye kollega Øyvind Mund å bli spurt "Hvor høy er du egentlig?". Hvorpå han alltid har lyst å svare: - Pokker! Alle tror jeg er 1.96...men du har avslørt meg. Jeg er egentlig bare 1.76....

Nåh....takk for seg.....