søndag 3. mai 2009

Salige midtlivskrise!


I et innlegg tidligere på bloggen min skrev jeg om min nyvunnede interesse for rypejakt....og jeg snakker om den flyvende versjonen av ryper her. Innlegget startet en noe merkelig debatt på forumet til kvinneguiden.no. En debatt som etter svært kort tid dreide seg mer om menn som jager andre typer ryper enn de jeg beskrev. Det er på tide å ta et rammende oppgjør med det vi stadig i muntre ordelag beskriver som midtlivskrise.

Først av alt: en midtlivskrise er ikke noe som først og fremst rammer menn. Jeg kjenner til adskillige kvinner som midt i livet rammes av noe som kan kalles en slags krise. Der enkelte menn får behov for å jakte på noe (med eller uten vinger), kjøpe seg sportsbil eller begynne å kjøre motorsykkel, finnes det nok av eksempler på at noen kvinner plutselig får et behov for å utrykke seg som kunstner, bli fotterapeaut eller sjekke opp kelnere i spania.

Men hva skjer egentlig i en midtlivskrise? Det er vel mer en identitetskrise. Og det er vel heller ikke slik at den rammer et sted mellom 40 og 50 selv om det er det vanligste. Jeg kjenner både menn og kvinner som i starten av 30 åra plutselig begynner å lure på om noen av de mer forpliktende valg de har tatt kanskje har vært feil.

For det som egentlig skjer er vel ikke noe mer avansert enn at noen i større eller mindre grad kommer til et punkt i livet hvor man innser at det er visse ting man kanskje ikke for opplevd om man ikke gjør det nå. At man våkner opp en dag å tenker: Gud, kanskje jeg aldri får oppleve å reise på jordomseiling/ha gruppesex/kjøre motorsykkel ned Route 66/være forelska igjen osv osv. Og så er det noen igjen da, som i denne forvirringen tror at om man bytter ut ALT man har per dags dato, og erstatter det med det motsatte, DA kommer jeg til å bli lykkelig da....

Livet består, etter min erfaring, av en endeløs rekke med små og store kriser, vekselsvis plassert sammen med små og store triumfer. At den krisa som kommer midt i livet skulle være noe større eller mindre enn de andre har jeg ingen tro på som en absolutt regel. Jeg tror heller ingenting på at den først og fremst rammer menn. At det er menns midtlivskrise som omtales først og fremst er fordi den er så patetisk mye morsommere og synligere enn andre kriser blant kvinner.

Jeg TROR det var John Lennon som sa/skrev det, men jeg er ikke sikker. Sitatet er ihvertfall en grei konklusjon for oss alle:
Livet var det som skjedde mens jeg var opptatt med å planlegge noe annet.....

3 kommentarer:

  1. Nei jeg tror vel heller ikke at det bare er ei stor krise midt i livet.....heller mange små spredt gjennom det hele. Det er i alle fall slik det kjennes ut når man tenker etter...
    Og ja visst.....i perioder så føles det som om man vasser i den ene krisa etter den andre....til og med slike som er lagd av andre...til meg...
    Som f.eks det at jeg er 32 år og ikke har funnet mannen i mitt liv og har giftet meg og fått en haug med unger...det har liksom aldri plaget meg. Jeg har det flott slik jeg har det for tiden....er bare mamma som ikke synes det er greit. Derfor har hun så laget meg en krise...som egentlig er hennes :)

    Nei lev livet slik man har lyst til....alt ordner seg til slutt sier nå jeg :)

    Koselig med nytt innlegg forresten....liker måten du skriver på :)

    SvarSlett
  2. "sjekke opp kelnere i spania..." he, he...det er jo så sant at det er rent flaut...
    Blir det Gullruten eller? Jeg tar ikke helt feil om du har ledet et par nachspiel der?? Eller?

    SvarSlett
  3. Leder det for 6. gang i morgen faktisk. Sitter i Bergen på rommet mitt å skriver manus as we speak. Blir moro!

    SvarSlett