torsdag 18. oktober 2012

Inga Marte Thorkildsen utdeler tidenes ballespark


Jeg er heldig. Etter en, i den store sammenheng, udramatisk skilsmisse fikk jeg mitt ønske oppfylt og fikk lov til å ha mine barn hos meg 50% av tiden. Jeg sier "fikk lov" fordi det slettes ikke er en selvfølge at det blir slik. Hadde mor ikke ønsket det kunne hun forholdsvis enkelt hindret det. Heldigvis har jeg en smart og omsorgsfull eks-kone som vil våre felles barn det beste. Slik er det ikke for alle. Rundt meg har jeg en lang rekke fedre som ikke får lov til å være det. Og nå forsøker vår barne-, likestilling og omsorgsminister Inga Marte Thorkildsen i verdens minste regjeringsparti å gjøre livet til alle i den situasjonen enda verre. Nå vil hun gi alenemødrene ytterligere et livsfarlig og uhyre effektivt våpen i barnefordelingssaker.  Mor skal få nekte far samvær med barnet totalt uten lov og dom.

Sist fredag sende ministeren ut et lovforslag som at mor skal kunne nekte far samvær ”ved reell frykt for at barnet utsettes for vold og seksuelle overgrep”. Denne avgjørelsen er det med andre ord mor, og mor alene, som skal ta. Vi er i klartekst  i ferd med å få en lov som gjør det mulig å dømme noen uten lov og dom. I en moderne tid der man man burde ha kjempet for fars rett til å få kunne være det, gjør altså Thorkildsen det motsatte: Hun vil utstyre alle kvinner med et formidabelt ris bak speilet i saker der far ikke får tildelt den omsorgstid han har rett til.

Og det er i de fleste saker hvor det er en tvist om spørsmålet. For fremdeles er det slik at far står mer eller mindre uten rettigheter om ikke mor ønsker å dele omsorgen. Loven fastslår visstnok at man i utgangspunktet har rett til delt omsorg. I realiteten fungerer det ikke slik. I tvistesaker blir mor i 9 av 10 tilfeller tildelt hovedomsorgen. I de saker hvor far får hovedomsorg ligger det til grunn at mor har et betydelig rusproblem, funksjonshemning eller rett og slett har gått bort. Selvmordsraten blant menn som kjemper for omsorg er skyhøy sammenlignet med raten for menn generelt. Går forslaget igjennom vil den stige ytterligere. Ikke bare vil man nektes omsorg over sitt barn. Man vil også måtte leve med en mistanke om vold eller seksuell misbruk hengende over seg. Det er det mange som ikke kan leve med. At de eventuelt senere blir frikjent har stjålet både verdifulle tid av en oppvekst og gitt ubotelige sår på sjelen.

"Til barnets beste" - er argumentasjonen fra ministeren. Hun frykter at barn må leve for lenge med misbruk. En fin tanke. Men å gjøre mor til anklager og dommer er ikke løsningen i disse tilfellene. Da må man heller ta et oppgjør med den generelle rettsikkerheten til barn. For dette er et lovforslag som helt åpenbart kan, og vil, misbrukes. Inga Marte argumenterer til Aftenposten "Erfaringen og kunnskapen tilsier at man kvier seg lenge for å ta opp slike spørsmål". Inga Marte håper med andre ord at mødre med uærlige hensikter skal synes det er for flaut  å komme med anklagen og av den grunn lar det være. Det er i beste fall naivt. I verste tilfelle dødelig kunnskapsløst. Samlivsbrudd og kampen om omsorg er i mange tilfeller så hatefulle og vanskelige at det er ingen grunn til å stole på at forlegenhet vil stoppe noen fra å bruke det våpenet Inga Marte nå vil utstyre dem med.

Og hva rettferdiggjør "reel frykt"? Et blåmerke? Surmuling? Skitne truser i bagen? At far har fått ny kjæreste? Har mer penger enn mor? Når rettsapparatet får tatt tak i den reelle frykten mor måtte ha følt på et eller annet tidspunkt har mange tog gått, og mange sår er åpne og kan aldri lukkes.

Jeg hyller de mange alenemødre som hver eneste dag kjemper den motsatte kampen; Kampen for at deres barn skal få se mer av sin far. De som har skjønt at det beste for et barn er å se begge sine foreldre, og som klarer å legge til side egne følelser og behov til fordel for sine barn. Det er de som vil barnets beste. Inga Marte kan neppe forvente noen fremtidig takk for sin innsats, verken fra barn eller voksne.

Det er på tide å si i fra om det,

Takk for seg!

27 kommentarer:

  1. Så har du også dem da.... som vet at barna ser mye rart og vet at far beruser seg i ungenes samvær, som foreksempel får drapstrusler fra fars nye "kjæreste...)

    Sett deg i den andre båten og se for deg at du skilles fra en dame som er rusmisbruker. Allikevel har hun krav på å ha dine dyrebare barn annen hver helg... Hun har fått seg ny kjæreste... han har også et barn, som han ikke får se.... fordi han satte barnet på et år i en barnegrind med en pakke cornflakes og dro på fylle tur til utlandet en helg.... naboene hørte til slutt barnet skrike så høyt at de brøt seg inn og tillkalte politiet.

    Selv har du ikke ruset deg, men du har sett hvor langt din eks er villig til å gå for å ruse seg og hvordan andre folk oppfører seg i nærheten av ditt barn.... Du kommer for å hente barnet ditt etter det har vert der en helg og det står ølflasker overalt... du bøyer deg ned for å plukke opp barnet ditt og finner en extacy tablett under sofaen...
    Så blir du redd og sier at du ikke syntes barnet skal være der mer....

    da skal mors nye kjæreste blande seg og " ordne opp"... så han ringer deg og sier at de skal gå til retten og ta fra deg barnet, og om du ikke er medgjørlig så skal han drepe deg!!
    Du bestiller time hos familievernkontoret og møter, men ingen stiller opp der.... Etterpå kommer mor beruset hjem til deg i sin helg og roper at hun skal drepe deg og barnet ditt!
    andre helger møter hun ikke opp.... Kommer uten barnesete og bare setter 2 åringen din baki med belte under armen...

    Om du hadde visst hvordan det er å leve i slik reell frykt, så hadde du kanskje sett anderledes på det. Skulle gitt hva ssom helst for å kunne nekte far samvær når jeg var i denne situasjonen...
    Desverre ble det enkleste for meg å flytte langt vekk. Nå har vi endelig fred, og barnet kan vokse opp i trygge rolige omgivelser.
    Men det er trist å måtte rive barne vekk fra sitt miljø og familie fordi du frykter for barnets liv.
    Leste en gang, at om man tror et barn blir mishandlet, så skal man tro barnet, uansett, til det morsatte er bevist!

    Syntes ideen er kjempe fin. Skulle ønske det var sånn for meg en gang i tiden.

    Vet ikkeom du husker den lille jenta Alexandra tror jeg hun het, som var 4-5 år... Moren hennes var i samme situasjon.... Hun kunne ikke gjøre noenting, og var helt fortvilet. Allikevelmåtte hun levere barnet til far. det hele endte med at far slo den lille jenta ihjel med en øks.... Hun skulle hatt denne retten?? så kan man spørre sge da....om barna bør ha en eller to omsorgspersoner som i tilegg kanskje ikke kommer overens i det hele tatt...Om de som skal passe på barnet er så uenige og hater hverandre så mye, hvordan skal det kunne gange barnet at de har ansvaret sammen...?

    Ideelt sett bør foreldrene komme godt overens,men desverre ikke alle gjør det.
    Syntes alle barn skal ha rett til en rusfri hverdag.

    Jeg er faktisk helt enig.... om du ser de to alternativene....

    1. Mor kan ikke si noe,og må gå rettens vei for å bevise at barnet blir misbrukt, noe som kan ta opp til et år. I mellomtiden utsettes kanskje barnet for yttligere belastning og i verstefall døden...

    2. Mor kan si fra, så må far gå igjennom stor belastning og påkjennelse mens retten eventuelt beviser hans uskyld og straffer mor for falsk forklaring.

    Kanskje fedre ikke skulle være så opptatt av rettigheter....men heller fårstå at barnets sikkerhet kommer før deres følelser og velvære.
    Greit det er kjipt for en pappa som er uskyldig... men det er enda kjipere for det barnet som har en skyldig pappa!! Samme gjelder andre veien så klart. Om far mistenker at mor mishandler/ruser seg osv bør også han kunne si fra!

    Det er min mening!

    SvarSlett
    Svar
    1. Gode tanker, men det ligger nok mer i historien om den 4-5 år gamle jenta enn du skriver her. Det er lett i ettertid å si at far ikke burde hatt omsorgen, men det var vel gode grunner til at den andre forelderen mistet den. Når dette endte med en tragedie er det selvsagt helt grusomt, men hvem kunne forutse det? Og hvorfor skjedde det? Kunne ikke tragedien like gjerne skjedd med mor som gjerningsperson?
      Til ditt siste avsnitt: "Kanskje fedre ikke skulle være så opptatt av rettigheter"... .Tja, tror du ikke det ville vært mye lettere dersom BÅDE fedre og mødre hadde rettigheter til barna? Synes du ikke det er noe som skurrer med forslaget fra ekstremfeministen i AV, når vi vet at mor er den som oftest mishandler egne barn, når mødre er de som aller sjeldnest får noen reaksjoner på dette, og når fedre over hele landet allerede kjemper en nesten håpløs kamp for barna sine. De er mistrodd fordi de er fedre, men det er bevist at det ikke er de som er de voldeligste!

      Slett
  2. Anonym, det du mao sier er at enkelttilfeller skal være styrende for ALLE barn av skilte foreldre. Og én av foreldrene skal kunne, som Thomas Leikvoll så rett sier; dømme mens staten tar seg av håndhevingen. I. M. Thorkildsen ønsker seg at kvinner skal dømme og avgjøre i ENHVER sak om omsorgsrett. For å sette dette i perspektiv overfører jeg lovforslaget til en pågående sak som eksempel; Saken om Ordfører i Vågå kommune mot jente på 14 år. Ordføreren i Vågå har ved lov blitt gitt myndighet til å være sin egen jury og dommer. og utfallet av rettsaken blir........??
    I flere saker er det slik at far ikke burde ha omsorg for barnet overhodet. I andre saker burde nok heller ikke mor ha omsorg overhodet. Dette er noe vi vet av erfaring! Med en slik lov vil alle de barn som ikke burde være under omsorg av mor ikke ha mulighet til å vernes av norsk rett og rettssystem. Men det synes du med andre er helt greit basert på noen saker som utgjør en liten prosent av alle omsorgssaker.
    Dette lovforslaget er noe av det mest rystende jeg har opplevd av trangsynthet og ensidighet.
    Ingen omsorgssaker vil være like, og basert på den enkle grunn må hver eneste sak gjennomgåes og avgjøres ved dom gjennom et rettssystem om ikke partene kan bli enige. Og da MÅ partene i saken i UTGANGSPUNKTET stille likt, og de som skal dømme og avgjøre være totalt UPARTISKE. Men det er jo egentlig en menneskerett idag. Visste du det????

    SvarSlett
  3. Kjære Anonym! Ditt innlegg understreker det som er mitt hele og fulle poeng. Samlivsbrudd og deling av barn er altfor ofte så konfliktfylte at det er umulig for en den ene eller andre part å gjøre en objektiv vurdering. Det er åpenbart at det i slike situasjoner er ren galskap å gi en blankofullmakt til å frata den andre all samværsrett med sitt barn. Det er det et fungerende rettsvesen skal gjøre.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er bra at du ser at forslaget har et godt formål: Å hindre at det går tid når et barn utsettes for vold/overgrep før samværet blir fratatt vedkommende foreldre. Vi er vel alle enig i at reglene må endres, men ikke i denne retning som departementet nå prøver seg.

      At departementet har lagt til den upresise "reell frykt for at barnet utsettes" tydeliggjør at det er behov for en etterprøvbar kvalitetssikring som departementet mislykkes med å presisere i forslaget.

      Forøvrig kudos for et godt skrevet innlegg, som absolutt setter fokus på et farlig lovforslag.

      Slett
    2. Takk Ebs! Synes du oppsummerte veldig kort og greit essensen i det jeg mener. Jeg må bli flinkere til å fatte meg i korthet ser jeg ;-) Med ønske om en god dag! Thomas

      Slett
  4. Takk Thomas... Takk. Å ikke kunne se sine egne barn fordi mora er en ondskapsfull dame, de er vanskelig.

    SvarSlett
  5. Veldig bra og fornuftig skrevet Thomas Leikvoll

    SvarSlett
  6. Jeg er ikke enig med deg. Jeg har to barn med forskjellige fedre. Det eldste barnet har alltid hatt en far som har stilt opp, holdt avtaler osv. Vi har alltid samarbeidet til barnets beste.

    Så har vi minstens pappa. Som aldri holder avtaler og som kan finne på å drikke seg sanseløs med barnet tilstede.
    Jeg har aldri fred når han er hos pappaen, og har derfor gitt ham en telefon som jeg har lagt til slik familiepakke - slik at han kan ringe meg uansett om han har penger på kortet eller ikke. Denne fikk han da han var 5 år, for tidlig til å få telefon etter min mening -men i aller høyeste grad nødvendig. Flere ganger har han ringt meg, han får ikke kontakt med faren som ligger å sover ut rusen.
    Blant folk i gata har han ingen problemer, og sier at jeg overdriver - lyver osv. Jeg er rett og slett ondskapsfull!!
    Jeg har ingen makt i denne saken, ikke før det har skjedd noe alvorlig. Jeg vil ikke at sønnen min skal vokse opp med en far som synes det er greit å drikke seg full når sønnen på 6 år er tilstede. Jeg er lei av at han kjefter på sønnen vår for ingenting, skuffer ham og at faren lar barnet spille spill med 18 års aldersgrense. Han får sønnen vår til å like vold osv osv.
    Den ene gangen jeg hentet sønnen min hjem, lå faren under kjøkkenbordet og sov. Sønnen min sto ved siden av han og gråt, han trodde faren var død. Jeg tok sønnen min med meg, og gikk uten å vekke ham. Ikke ringte han og spurte om jeg hadde hentet sønnen engang, hvis han engang merket at han var borte. Så om gutten en dag blir redd (faren er ofte i bråk, og det har hent at folk han har bråket med har oppsøkt han hjemme) og stikker ut uten telefonen, da kan jeg ikke være sikker på at faren etterlyser sønnen!
    Det er fire år siden vi gikk fra hverandre, og jeg har flere ganger vært redd for barnefaren. Han har truet med å drepe nye menn i livet mitt, han overvåker meg og truer om det ene og det andre. Jeg har vurdert voldsalarm, men hva hjelper det når politiet er nesten en time unna?
    Jeg vet av mange mødre som sliter slik som meg, ikke alle menn (og kvinner) er oppegående - og mange er psykopater som skjuler sine dårlige sider - gode skuespillere er de. Vi har vært i familieterapi, og jeg blir framstilt som en som er besatt av barnefaren, egoistisk og ikke minst lystløgner - jeg kommer med motklager - men ingen av oss har bevis.
    Jeg synes mødre (og fedre) som har den daglige omsorgen bør få mer makt for det som er best for sitt barn. Jeg vet at det også finnes de som nekter mor/far å være med barnet uten grunn, men jeg tror de fleste vil det beste for barna sine. Hva er værst, et barn som MÅ til en far/mor med rusproblemer eller at mor/far bare nekter for samvær for å være slem? Hva er værst for barnet?
    Det finnes så mange slike hjem i Norge, hvor barn ikke har det bra. Flott at dere har funnet ut hvordan det fungerer for dere, men se på de barna som har det værst - kanskje lovforslaget er for barnas beste??
    Vi er i skrivende stund på flyttefot, vi flytter bort fra familie og venner - ikke fordi vi vil men fordi jeg ikke vil at sønnen min skal vokse opp på denne måten. Og vet du, vi har det ganske bra i forhold til mange andre. Det er utrolig mange som har det kjipt hjemme!

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære deg! Som pappa (eller mamma) er det umulig å lese innlegget ditt uten å kjenne at det skjærer i hjertet. Jeg har ingen problemer med å forstå den bunnløse fortvilelsen du må føle. La meg derfor nok en gang gjøre det klinkende klart at heller ikke jeg har ment å komme den mamma eller pappa som utsetter sine barn for vold, misbruk eller rus i forsvar. Det er utilgivelig. Punktum.
      Jeg mener likevel fullt og fast at å innføre en rett som gir den med hovedomsorg, i all hovedsak mor, mulighet til å frata far retten til å se sine barn uten noen form for etterprøvelse er menneskerettsstridig og usedvanlig lite gjennomtenkt.
      Du skriver i ditt innlegg at dere har vært hos ulike instanser, og at du en rekke ganger har tatt opp problemet der uten å bli trodd eller tatt på alvor. I et mer rettferdig system ville både dine og hans versjoner bli hørt og etterprøvd allerede der. Hadde det da vist seg at han ikke besto denne kontrollen ville du ha hatt en annen og sterkere sak. Problemet er at systemet finnes ikke, og de tilfellene hvor noe skal og bør gjøres blir ikke fanget opp. Istedet prøver man derfor nå å skyve dette ansvaret over på hovedforsørger. Det er en lettvint ansvarsfraskrivelse som til syvende og sist vil ramme mange uskyldige. Både barn og voksne. En så viktig avgjørelse som å nekte en barn å se sin far, og en far å tilbringe tid med sitt barn kan ikke taes av en part i konflikten. Den må taes av de som har det som mandat og som jobb. Det har ikke skjedd i ditt tilfelle. Jeg ønsker deg og din sønn alt det beste, og sender varme tanker i deres retning. Thomas.

      Slett
    2. Trist historie, men jeg må "arrestere" deg på noe: Du skriver at mødre (og fedre) som har daglig omsorg, må få større makt. Det følger jeg deg ikke før det blir slik at muligheten til daglig omsorg er LIKESTILT. Den dagen begge foreldre står på samme startstreken ved samlivsbrudd, og den som har det beste å tilby barna får den daglige omsorgen, følger jeg deg. Ikke før. I dag er det nemlig slik at nesten alle landets 270.000 barn etter samlivsbrudd, bor hos mor. Det skjer automatisk,,og fra det øyeblikk mor har omsorgen, er far (og barn) i realiteten rettsløse.

      Slett
  7. Takk Thomas! Godt at du som offentlig person går ut og sier dette.
    Selv er jeg tante til en gutt på 10 år. Hverken min bror som far, jeg som tante eller mine foreldre som besteforeldre har noen gang fått sett gutten. Det er ene og alene på grunn av ei mor som ikke vil ha kontakt. Min bror har ikke gjort noe galt. Han ruser seg ikke, er ikke voldelig og er heller ingen overgriper. Takket være hennes egoisme og støtte fra systemet har familien hatt 10 år med mye sorg, smerte og savn. Å høre at en politiker i 2012 kan komme med et sånt lovforslag er vondt å høre. Klart barn som utsettes for overgrep skal beskyttes, men det her er ikke måten å gjøre det på.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er ikke opptatt av hvordan ting fungerer i teorien. Jeg er opptatt av hvordan det fungerer i praksis, for det er det som betyr noe. Prinsippet om delt omsorg er en vits, for i møte med domstolene er fremdeles mor den foretrukne omsorgsperson. Videre har staten få om noen vilje eller sanksjoner ovenfor mødre som saboterer fars samværsrett. Din brors tilfelle er ikke unikt. Dessverre. Det er en menneskerett å ha to foreldre om begge er skikket til å være det. Det er en menneskerett å få farskjærlighet. Det er en menneskerett å få gi det. Jeg håper din bror ikke lar seg knekke av den motløshet han helt sikkert føler innimellom. Jeg skal ihvertfall ikke holde kjeft. God helg! T

      Slett
  8. Dette var et bra og viktig innlegg i debatten som må komme i kjølvannet av lovforslaget. Det skal bli spennende å se om justisinstansene mener at forslaget er egnet til å ivareta "barnets beste", jf. barnekonvensjonen art 3.

    Jeg deler dine synspunkt, Thomas. Håper det er flere av oss.

    SvarSlett
  9. Dette var et kjempe bra innlegg :) jeg håper virkelig ikke dette kan gå igenom . Jeg er nå midt oppi en sak der mor anklaget meg for vold mot barna ,
    der både polti og barnevern er innblandet , jeg bel ikke en gang hørdt i saken før etter 6 uker jeg skulle ikke vite jeg var polti anmeldt , jeg fikk besøks forbud kvelden 16 mai i 1 mnd . ungene ble holdt vekke for meg i 9 uker . etter min advokat begynte å purre fikk jeg endelig komme til avhør da hadde det gått 8 uker . ungen var i dommer avhør . etter ungene hadde verdt i avhør ble besøksforbudet hevet å jeg fikk igen se ungene , saken ble henlagt på ingen straffbare forhold . men i melom tiden hadde jeg gått til sak mot min x for jeg viste ikke hvorfor hun holdt ungene vekke for meg . da vi kom i retten ble hun dømnt at ungene skule bo hos henne fram til etterforskning av meg var ferdig siden det var tvil jeg fikk litt samvær annen hver helg og en dag i uken frem til nytt rettsmøte . i mellom tiden frem til neste retts møte velger hun og ny type å flytte til en annen plass et godt stykke vekke , frem til da hadde vi bodd i nærheten slik at ungen kunne gå på den skolen di alltid hadde godt på.kom i retten på retsmøte ble hun fremdeles tildelt ungen men jeg fikk udvidet samvær selv sa dommeren hun var i sterk tvil siden hu hadde valg å flytte midt i en sak. nå skal saken opp igen den 6 nov full rettsak med vitner å det som hører med . med andre ord selv om jeg er frikjent for alt har ikkje gjort noe gale uten om å være glad i ungene mine så nå bare håper jeg at retten ser den virkelige årsaken til at hun kom med volds anklager å det var for hun da kunne flytte med ungen sammen med ny type langt unna og få godt med bidrag siden hun gikk på skole di siste 4 årå og jeg har hatt normal lønn så snakker vi om et bidrag her på ca 6 7 tusen i mnd. dette har verdt planen hennes ganske lenge . så jeg bare håper at retten ser va hun har gjort , men jeg har lite tro på det sjer jeg bare håper , etter som jeg har lest må jo en mor være ruspåvirket etc for å miste omsorgen mens menn har ikke noe å stille opp med :(

    SvarSlett
    Svar
    1. En ganske typisk historie, som til fulle viser hvordan "systemet" virker.
      Jeg har engasjert meg ifb fedre, samvær, og særlig vold mot barn, i flere år, og fått innsyn i flere triste skjebner. Jeg kjenner, blant mange historier, denne; der MOR med daglig omsorg mishandlet barnet. Dette var bare èn av mange ganger barnet ble slått, kløpet, lugget, ristet, men denne gangen tok far med barnet til legevakt da det kom til ham på samvær med ferske merker etter straffbar vold. Det hører med at far tidligere hadde sendt bekymringsmeldinger til barnevernet om mors mishandling. Barnevernet reiste ut på varslet hjemmebesøk, der barnet fortalte at det ble utsatt for vold, og ba om hjelp fra dem. Barnevernet foretok seg ingen verdens ting, med far sikret seg utskrift av deres notat fra besøket der dette dokumenteres.
      På legevakten ved denne nye episoden undersøkte en lege barnet i samråd med politiet, skader ble dokumentert/fotografert, mor ble anmeldt, politiet siktet henne for vold, og ga mor kontaktforbud mot eget barn til hun var avhørt.
      Etter avhøret dagen etter, ble saken overført barnevernet, kontaktforbudet opphørte, barnevernet ba mor hente barnet på skolen og selv kjøre det til dem for at det skulle forklare om mors vold (!!!), og der satt barnet sammen med flere voksne, fremmede inne på et kontor, mens mor satt utenfor døra. Likevel forklarte barnet seg om vold fra henne, og likevel sendte barnevernet barnet hjem igjen med mor!
      Politiet besluttet dommeravhør, og etter halvannen mnd hjemme hos mor (hvor barnet selvsagt ble utsatt for enormt press) ble barnet fraktet til retten. Til tross for det enorme presset, fastholdt barnet i et langt avhør at mor en rekke ganger hadde utsatt det for straffbar vold. Mor fikk kopi av avhøret fordi hun hadde status som siktet, far ble nektet innsyn.
      To år etter er status på saken slik: Mor beholdt daglig omsorg, barnevernet og dets psykolog mener far aldri må se barnet mer dersom han skulle finne på å bekymre seg om hvordan mor håndterer barnet. Far har derfor samvær nærmest på nåde. Og selvsagt: Politiet har ikke gjort noe som helst med saken. Mor er fremdeles siktet, saken ikke avsluttet. Far nektes innsyn av politiet i hvordan saken går (fordi han nå har status som vitne), og må gå via bistandsadvokaten til barnet for å få rede på om noe skjer. Og bare for å gjøre det ekstra spesielt: Bistandsadvokaten har aldri hørt noe mer fra politiet. Hun fikk bare beskjed om å være til stede under dommeravhøret, hadde ingen samtale med barnet verken før eller etter. Og vergen som ble oppnevnt for barnet, var en dame som tidligere hadde vitnet til mors fordel i barnefordelingsaken!
      Jeg kunne fortelle flere historier, men nøyer meg med denne, som er dokumentert for meg grundig. Den viser hvordan hele systemet fungerer, og setter vel Thorkildsens avsindige lovforslag inn i et spesielt lys.

      Slett
  10. Hallo Thomas,

    meget bra skrevet. Underlig at hun ikke føler skam over å legge frem et slikt forslag og samtidig bære tittelen "likestillingsminister". Som du påpeker er det allerede langt fra likestilling, i ordets rette forstand, m.h.t. barnefordeling.

    Jeg er glad på vegne av de som har et fungerende forhold til sin eks, det er naturligvis det beste for barna - men det er ikke gitt at det er slik. Det ligger stort sett konflikter til grunne ved samlivsbrudd. Mor sitter med de fleste kortene fra dag 1, og er hun bitter og sint på far kan hun "straffe" via barna. Vi har ingen fungerende instans som stopper dette. Som du sier trenger barn _to_ foreldre, med andre ord er det barna som blir den tapende parten her. Dette er noe mange sinte mødre ikke kan eller vil se.

    Jeg tror mange kvinner, inkludert Thorkildsen, heller ikke er i stand til å skjønne hvor vondt det er at et annet menneske skal kunne diktere i hvor stor grad man får lov til å være far til sitt eget barn. Og denne dikteringen skjer ofte basert på ting som har ingen relevans til hvor godt man faktisk er egnet som far, med god støtte fra norsk (ikke-fungerende) lovverk. Nå vil hun altså ha et lovverk som gjør maktbalansen mellom kjønnene enda verre. Hørte jeg "likestilling" ?

    Thorkildsen er svært naiv, og åpenbart kunnskapsløs/uten reell erfaring, når hun sier at kvinner vil "kvie seg" for å benytte seg av lovforslaget uten god grunn. Jeg lurer på hvilken "erfaring" hun henviser til her. Hun burde f. eks. skumlese litt gjennom historiene til fedre på ulike forum som diskuterer emnet, så vil hun få et lite innblikk over hvor mye stygge situasjoner og hendelser det allerede er i Norges land. Sett bort fra barnas tap av far sitter det så mange nedkjørte fedre der ute, med problemer som depresjoner, angst, dårlig økonomi osv, i etterkant av feider med mor rundt barna. Ref selvmordsstatistikker: En eventuell urettmessig anklage om overgrep, fra en bitter mor som bare vil skvise far ut av bildet, vil nok kunne være det som får begeret til å renne over for mange.

    Takk for at du tar opp en svært viktig sak. Jeg sitter bare og klør meg i hodet over at dette er i siviliserte Norge, i 2012.

    SvarSlett
  11. Fantastisk innlegg!

    Det er viktig at noen setter ord på dette! Fedres rettsstilling i barnefordelingssaker er liten nok som den er. Dette lovforslaget kan og vil bli misbrukt.

    Jeg måtte selv kommentere noe av det du har skrevet i et eget blogginnlegg. Dersom du føler deg feilsitert eller feil oppfattet, gi meg en tilbakemelding så retter jeg det umiddelbart.

    Det er noe feil med innlegging av profil, så se evt. http://toneravtanker.wordpress.com/

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Toner av tanker! Blogginnlegget ditt er veldig bra og jeg føler ikke at du siterer meg i feil sammenheng, så det må du la være som det er. Det er befriende å lese saken fra din (mors) side og. Jeg tror de fleste ressurssterke foreldre, uavhengig av kjønn, ønsker hovedomsorgen for sine barn gitt at det er mulig. Jeg klandrer derfor ingen for å ønske seg dette. I ditt tilfelle ser det ut som om dialog og raushet løste situasjonen for alle parter. Det er det ideelle. Smertene ved å bryte opp en familie kan man aldri unngå. Verdigheten i prosessen må man skape selv.
      Jeg er overveldet over reaksjonene min utblåsning har fått. Jeg er sjokkert over alle de historier som foreldre av begge kjønn sender meg nå. Det viser med all tydelighet at systemet slik det praktiseres i dag ikke fungerer overhode i de tilfellene hvor uenigheten er total. Det må endres uten å gi mødrene ytterligere våpen mot fedrene. Det er det som er til barnets beste.

      Slett
    2. Jeg ønsket å poengtere at dette ikke er en kjønnsdebatt, men et reelt problem. Det oppfattes ofte sterkere når en som er i målgruppen for kritikken påpeker det samme som du gjorde.

      Selvfølgelig vil enhver ressurssterk mor eller far ønske hovedomsorgen. Man vil jo ha mest mulig tid med sine barn. Samlivsbrudd er veldig vanskelig, og kombinasjonen egne ønsker og følelse av svik gjør mange (og da særlig kvinner) irrasjonelle.

      Jeg vil tro du har fått mange reaksjoner. Jeg har fått en del selv. Historiene om samlivsbrudd og barnefordeling er mange, og dessverre også ofte veldig stygge. Og det slår meg gang på gang at få foreldre tenker på barnets beste midt oppe i det hele.

      En av reaksjonene jeg har fått er at lovforslaget ikke burde vekke slik motstand i og med at det kun er snakk om kodifisering av en allerede eksisterende rettighet. Og vedkommende har et poeng. Rettigheten eksisterer allerede. Enhver forelder vil gjøre alt som er i sin makt for å beskytte barnet. Da ville man selvfølgelig nektet samvær dersom man hadde trodd at den andre foreldren utsatte barnet for vold eller overgrep. Man hadde vel gjort det uansett om man hadde hatt rett til det eller ikke. For å beskytte sitt barn. Derimot tror jeg lovforslaget, slik det fremstår, vil gjøre misbruket enklere. Makten gjøres mer synlig for de som ikke er kjent med den eksisterende rettigheten. De som ønsker å misbruke det vil føle at de har større makt. De vil argumentere med at dette er en lovhjemlet rettighet. Intensjonen er god, men det må stilles krav til utøvelse av slik makt. I tillegg må det gjøres en utredning om mulige konsekvenser hvis det gjennomføres.

      Slett
    3. Nå glemmer du kanskje helt å ta med i kommentartanken din at det er slik at mødre nesten alltid "tar" daglig omsorg, og at fedre nesten alltid avspises med lite samvær. Dermed er fordelingen skjev allerede fra begynnelsen.
      Etter min mening bør alle fedre som ser at det går mot samlivsbrudd, selv "ta" ungene og sparke mor på dør eller flytte fra henne, dersom de mener de er like gode eller bedre som foreldre. Det er nøyaktig hva mødre gjør i dag, og da uten den vurderingen om hvem som er best egnet. De skal ha ungene, basta!, og et helt system bygger opp rundt dette.

      Slett
  12. Jeg blir så sint over den urettferdigheten som fins i forhold til fedres rettigheter ovenfor sine barn, og jeg synes det er rart det ikke er mer fokus på det. Selv visste jeg ikke hvor urettferdig det var før det ble slutt mellom min bror og kjæresten. Han ville ha 50-50, men fikk under meklingen høre at det var til "barnes beste" å bare ha en person å forholde seg til... En i forhold til to?? Som begge er hennes foreldre?? Han fikk også høre at "de fleste fedre synes det var greit med samvær annen hver helg". På senere møter når han fortalte om ting som var blitt sagt av mor til ham mens de fortsatt var i et forhold, tok mekleren henne i forsvar og sa det at "ja, men hun mente det, og det, og det. Ikke sant, du mente det?", og joda kunne hun svare, hun mente DET og ikke det. Og her er det ikke min eks svigerinne jeg finner klanderverdig, men mekleren. Makan!

    På den tiden leste jeg mye om fedres rettigheter på nettet, og leste om de mange uheldige historiene der ute.

    En far hadde brukt 350.000kr på å få samvær med barnet sitt, og hadde fått det av rettssystemet, men mor nektet fortsatt å gi det fra seg.

    Også en annen hadde fått samvær med sitt barn, og mor ble gitt bøter fordi hun ikke leverte det. Da gikk hun til nav og sa far ikke hadde samvær med barnet, fikk full stønad, og kunne dermed betale dagsbøtene med dette.

    Selv om far har rett på samvær kan verken han eller politi gå inn til mor å hente barnet selv om det er hans samværsdag fordi det blir regnet som kidnapping.

    Det er så urettferdig at jeg blir sint langt inn i sjelen. Far har i praksis ingen rettigheter, og får ikke samvær selv om han kan ha et bedre utgangspunkt for å gi barnet en god oppvekst. Slik jeg ser det har det ingen ting å si at det er mor som sitter med "maten" det første året heller, og at dette skal være til hinder for delt samvær. Av ulike grunner er det mange barn i dag som må få morsmelkerstatning, og far kan gi dette like bra som mor kan.

    I forhold til dette lovforslaget... forskning viser at mor utøver mild vold oftere enn far, og at far og mor er likestilt på grov vold ovenfor sine barn. Hva noen mennesker kan gjøre mot barn er helt forfærdelig, men det kommer jo an på dem som person, ikke på kjønn...

    Tenker ofte at jeg skulle ønske media kunne laget en skikkelig mediastorm omkring dette, og skape litt allmenn fokus på dette...

    SvarSlett
  13. Hei dere alle.

    Lovforslaget som Inga Marte Torkildsen har lagt frem vil sette spikeren i kista for mange barn.Forslaget er ment til å ta de voldsomme fedre som utøver vold mot barn og ikke noe annet.
    Hvor er likestillingen her?Mødre kan også utøve vold mot barna,men oftes blir de ikke tatt dessverre.Vi mennesker tenker slik at en mor, som som skalvøre barnets mest beskyttende, ikke kan gjøre vondt med sitt eget barn,men en far kan,det er slik fleste av oss tenker,men der tar vi grådig feil.Vi vil ikke se , vi vil ikke høre om, og ikke snakke om det , en omsorgsperson gjør ikke slik.Dette er både fysisk og physisk.
    Det jeg synes inga marte torkildsen bør gjøre er å komme med ett bedre forslag slik som er tilpasset hvert ett barn i hver familie.Alle barn/voksne er ikke like, derfor må sakene bli tatt individuelt.
    eksempl, jul deles i jul og nytt år.en uke der og en uke der.
    Jul og nyttår er liksom blitt en slags regel at det er slik de fleste har sier en i retten.Hvor er barnet her? Barna har kansje ikke den rutinen men at en har den sammenhengende jul og nyttår.
    Men pga av foreldrenes konflikt og systemet mener de det er best for barna å dele det opp jul og nytt år.
    Barna her blir ikke hørt pga av ett system som ikke kan fange opp de uenigheter foreldrene har som igjen faller på statistikker som noen mener er det beste for barna.
    Jeg mener at en må opprette en "innstans" men med hensikt i å gå tidlig inn i en skillsmisse der barn er innvovert i .
    Dette må gjøres uansett grunn til skillsmisse men for å ivareta barnet/a.
    Dette vil og hindre at eventuelt konflikt mellom foreldre blir så belastene for barnet/a at der er fare for å ødelegge enten fysisk eller phykisk .
    Jeg vil at foreldre blir nødt til å ta det ansvar å komme seg til denne "innstansen" for at barna skal bli minst mulig skadelidene.Dette gjelder begge foreldre.
    Videre så vil jeg at begge parter likestilles i det en er i systemet, men her begynner en å nøste opp i hva som egentilig skjer.Fakta.
    Dette MÅ skje fortløpende og ikke i rettssystemet og må være kostnadsfritt for begge parter til en har funnet frem til årsak.
    Instansen må inneholde (exmpl)alt det barnevern(foreldrevern)har og der må profosjonell hjelp for barna og som ser på ALLE faktorer /fakta som måtte berøre den enkelte families sak.Ingen saker er like,men i dagens rettsystem er det lagt opp til en slaks model/fasit som følges noenlunde og en får en slik skjev fordeling av rettigheter.Den av foreldrene som får den daglig omsorgen i dag får hele annsvaret for barnet/a og kan gjøre som dem vil.Her mener jeg det lages rom for at begge parter kan ha den daglige omsorg,og ikke bare automatisk mor.
    I dette jeg skriver er det flere faktorer som må inn de enkelte faser i en skillsmisse.

    Der er så mange barn som er berørte av forskjellige årsaker og vi har ett gammelt system som ikke fungere slik det burde i 2013.
    Der er mange som kommer med gode forslag om hvordan det kan bli bedre for våre barn men hva skjer, jo veldig lite,de mest idiotiske forslag kommer foran de virkelig gode.
    Dette er tema som bør komme mer frem i media for å kunne få en skikkelig debatt blandt folk. Der er store mørketall dessverre.

    beklager eventuelle skrivefeil.

    SvarSlett