Tilfellet Jarle Trå

For eventuelt nye lesere referer dette innlegget til den diskusjonen som kom etter innlegget under. Temperaturen har vært høy og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri forventet at dette skulle avstedbringe så mye oppmerksomhet, diskusjon og engasjement.

Jeg synes diskusjonen har vært flott lenge, og at alle sider framførte gode argumenter for og i mot. Men på slutten har det vært få debatanter som har kastet retoriske snøballer og plumpe fornærmelser mot hverandre og med det dør også den saklige debatten. (Usedvanlig mange som er veldig sinte etter kl 01.00 på natten.....uten at jeg skal spekulere i hva det måtte skyldes)

Hva har jeg (eller vi) lært? Jeg har fått en større forståelse for hva som driver ekstremsportutøvere. Jeg er fremdeles helt uforstående til visse av de handlinger de foretar seg , og nøler ikke med å kalle mange (merk: MANGE og ikke ALLE) for egoister og hodeløse lykkejegere på jakt utelukkende etter egen lykke, uten hensyn til hvordan dette påvirker andres lykke og liv. Jarle Trås siste stunt sorterer herunder. Jeg godtar imidlertid at visse mennesker MÅ forfølge denne typen utfordringer, og har absolutt INGEN intensjoner eller ønsker om at de må stoppes. Tvertimot ligger friheten til å velge mitt hjerte nært. Men friheten til å velge å være uenig sorterer herunder.

Dernest har jeg lært at i visse situasjoner er et fargerikt (eller Rølpete, som pressetalsmann Olav Grotheim kalte det) språk til hinder for det du mener. Jeg står for alt jeg har skrevet, men ser at visse formuleringer avsporer debatten framfor å fremheve den. Det beklager jeg. Jeg vil alltid skrive friskt og klart, for blogg er informasjon, meninger så vel som underholdning. Min blogg skal være frisk og frekk, og ikke alltid like seriøs som dette. Olav Grotheim er en klok mann, og selv om vi to er uenig i mye synes jeg han har håndtert jobben sin veldig bra.

Til sist: Jeg håper jeg blir trodd når jeg sier jeg ønsker Jarle Trå alt vel. Jeg leser i Dagbladet i dag at han planlegger flere turer. Jeg leser samtidig at det i klatremiljøet også er ulike meninger om hvor klok han har vært. Mao er dette en diskusjon ekstremsportmiljøet trenger og godtar.
Jeg håper igjen at ekstremsportutøver og deres tilhengere godtar at det finnes andre som får sine adrenalinkick uten å satse livet.

Jeg ser på Jarle Trå som en ressurs. Derfor blir det så utrolig meningsløst om han skal frarøve seg selv, alle rundt ham og samfunnet forøvrig for denne ressursen ved å dø en ensom, nyttesløs og kald død på på toppen av verdens mektigste fjell. Det er, i mine øyne, idioti og det er grenseløs egoisme uavhengig av ideologi.

Takk for dansen så langt. Vi sees igjen!

Om å bestige Mount Everest og annen form for idiotisk egoisme.

La meg først si at det er hyggelig at Mount Everest klatreren Jarle Trå nå er på sykehus. Jeg ønsker ham god bedring. På mer enn en måte. Jeg håper han blir like frisk i hodet som han blir i kroppen. Jeg har nemlig ekstremt tungt for motivere noen sympati for mennesker som Trå. Mennesker som utsetter seg selv, og andre, for livsfare for å oppnå meningsløse mål utelukkende for sin egen lykkes skyld. De påfører sine nære og kjære i nærmest umenneskelige lidelser og bekymringer for å pleie sitt eget ego, og for å bevise at de er så seige og utholdende som de selv tror. Eller sagt på en annen måte: En ekstrem variant av menn som vil bevise hvem som har den største pikken.Mange av disse dør i forsøket. Jarle Trå var nær ved å følge dem.

Selvmord er den mest egoistiske handlingen av alle. Selvmord er meningsløs, men bevisst død som skader og levner dype sår i mennesker rundt. Folk som begår selvmord kan imidlertid som oftest unnskyldes med at de bar på så store psykiske plager og depresjoner at de var ute av stand til å vurdere konsekvensene av sine handlinger. Jarle Trå og hans kumpaner der oppe i fjellene er like egoistiske og selvsentrerte, men de har ingen diagnose å forklare det med. De er egoister fordi de velger å være det.

Jarle Trå`s mening med denne turen var altså å være den første som gikk til toppen av Mt Everest uten oksygentilførsel. Et mål og en plan så totalt uten logikk, ære eller mening at det blir vanskelig å se hva som avstedkom denne tanken. Det er omtrent som å bestemme seg i å være den første som hopper strikkhopp med syltetøystrikk.

Så vidt meg bekjent er det heller hitill ingen som har gått alene til Sydpolen kun iført sandaler. Det betyr imidlertid ikke at det ligger noen som helst praktisk betydning eller mening i å prøve. Bare iskald død.

Men det er altså denne typen utfordringer menn som Trå, og hans sverdsvinger pressetalsmann, Olav Grotheim, får til å framstå som heltedåder og viktige eventyr. Grotheim fikk, med rette, i går spørsmålet om hva han ville si til de som kritiserte denne typen lobotomert kreativitet. Han svarte at mennesker som kritiserte Trå ikke kunne vite hvilken trening og forberedelser som lå bak et slik forsøk. Merkelig uttalelse i grunnen. Dette sier han altså samtidig som han kamerat bæres ned fra fjellet med kroppstempratur på 30 grader og svever mellom liv og død. For da er det i grunnen åpenbart for alle at både trening og evner har vært mangelfulle.

Om noen uker, når Trå er på forfryste ben igjen, vil han fylle tv-program, avisportretter og magasiner med sin historie. Trå vil være helten som overlevde tross mot alle odds.

Jeg håper ikke det skjer. Jeg håper noen kan være kritiske ovenfor den håndfulle gjeng med egosentrikere som setter andres helse og penger på spill for det meningsløse. de oppdager ingenting nytt og de gjør ikke oppdagelser som beriker menneskeheten eller vitenskapen. De er ikke forbilder, og de er ikke helter. De er ikke noe mer uvanlig enn selvopptatte og tanketomme gutter. Og de trenger ingen overskrifter eller heltestatus.

Blir det no pulings?

Det skjer over alt i disse dager, og slik skal det være i noen måneder framover. Jeg kom til å tenke på det da jeg satt på terassen min i går kveld. "Nå er det mye puling på gang" tenkte jeg. For i trærne bakset og lekte det noen skjærer, i lufta holdt innsekter på med akten i stillinger vi bare kan drømme om (faktisk så har jeg drømt om et par av dem tidligere), og i hekken min hekkes det. Vårkåte dyr og småkryp rundt meg over alt. Det er mange vårkåte småkryp på to om dagen og. Eller Russ som de også kalles. Jeg har da vært russ jeg og, men jeg kan ikke huske at noen slo opp på forsiden av Dagbladet at vi hadde utrolig mye sex. Ikke kan jeg huske at jeg hadde no særlig sex heller. Men jeg kan selvsagt ikke utelukke at det var meg det var noe galt med.

Vi mennesker er de eneste som har oss utelukkende for fornøyelsens skyld, og ikke kun i forplantningsøyemed. Og selv om vi også har høysesong for denne aktiviteten på våren og sommeren, er det stort sett BARE da dyrene gjør det. Tenkt om de hadde gjort det hele året de og? Og tenk om også dyr hadde muligheten til å KUN gjøre det for fornøyelsens skyld? Jeg tror det hadde ødelagt samfunnet slik vi kjenner det. For da hadde også en Orrhane opplevd at fruen ikke ville fordi hun hadde litt vondt i hodet. Eller man kunne observert to rådyr i heftig make-up sex midt i skogen, og Sverre M Fjellstad kunne ha laget naturprogrammer som "Det blir ikke no på deg før du ber om unnskyldning - Ein dokumentar om Gaupe-paret i Hornindalen". Nei, det er nok best at dyrene begrenser seg til vårkåt forplantning.

Da hadde det kanskje gjort mindre skade om vi mennesker heller begrenset oss til å pule kun på våren. Du verden for en heftig 17. mai feireing det kunne blitt.

God pulings folkens.

Salige midtlivskrise!

I et innlegg tidligere på bloggen min skrev jeg om min nyvunnede interesse for rypejakt....og jeg snakker om den flyvende versjonen av ryper her. Innlegget startet en noe merkelig debatt på forumet til kvinneguiden.no. En debatt som etter svært kort tid dreide seg mer om menn som jager andre typer ryper enn de jeg beskrev. Det er på tide å ta et rammende oppgjør med det vi stadig i muntre ordelag beskriver som midtlivskrise.

Først av alt: en midtlivskrise er ikke noe som først og fremst rammer menn. Jeg kjenner til adskillige kvinner som midt i livet rammes av noe som kan kalles en slags krise. Der enkelte menn får behov for å jakte på noe (med eller uten vinger), kjøpe seg sportsbil eller begynne å kjøre motorsykkel, finnes det nok av eksempler på at noen kvinner plutselig får et behov for å utrykke seg som kunstner, bli fotterapeaut eller sjekke opp kelnere i spania.

Men hva skjer egentlig i en midtlivskrise? Det er vel mer en identitetskrise. Og det er vel heller ikke slik at den rammer et sted mellom 40 og 50 selv om det er det vanligste. Jeg kjenner både menn og kvinner som i starten av 30 åra plutselig begynner å lure på om noen av de mer forpliktende valg de har tatt kanskje har vært feil.

For det som egentlig skjer er vel ikke noe mer avansert enn at noen i større eller mindre grad kommer til et punkt i livet hvor man innser at det er visse ting man kanskje ikke for opplevd om man ikke gjør det nå. At man våkner opp en dag å tenker: Gud, kanskje jeg aldri får oppleve å reise på jordomseiling/ha gruppesex/kjøre motorsykkel ned Route 66/være forelska igjen osv osv. Og så er det noen igjen da, som i denne forvirringen tror at om man bytter ut ALT man har per dags dato, og erstatter det med det motsatte, DA kommer jeg til å bli lykkelig da....

Livet består, etter min erfaring, av en endeløs rekke med små og store kriser, vekselsvis plassert sammen med små og store triumfer. At den krisa som kommer midt i livet skulle være noe større eller mindre enn de andre har jeg ingen tro på som en absolutt regel. Jeg tror heller ingenting på at den først og fremst rammer menn. At det er menns midtlivskrise som omtales først og fremst er fordi den er så patetisk mye morsommere og synligere enn andre kriser blant kvinner.

Jeg TROR det var John Lennon som sa/skrev det, men jeg er ikke sikker. Sitatet er ihvertfall en grei konklusjon for oss alle:
Livet var det som skjedde mens jeg var opptatt med å planlegge noe annet.....