Løgner!

Av alle de løgner vi serverer våre barn i et velmenende forsøk på å forklare noe uforklarlig, er ideen om Tannfeen kanskje en av de merkeligste. Vi prøver å selge en tanke om at det finnes en eller annen søt tjukkas som i nattens mulm og mørke kommer inn på rommene deres og bytter melketenner mot ren cash, som av uforståelige grunner MÅ ligge i et glass med vann.

Tannfe-entusiast

Hva er det egentlig vi lærer våre barn? Først av alt forteller vi våre barn at det finnes et enormt svartebørsmarked for løse tenner. Og at dette markedet åpenbart er så lyssky at alle transaksjoner må foregå på nattestid. Tannfeen er, om man skal følge resonnementet, slettes ingen liten lubben søtnos, men mer sannsynligvis en bola råtass som parkerer den styla SUVen sin nede i gata før han sniker seg inn og bytter stashet mot cash.

Min Elias er 9 år og har for lengst sluttet å tro på Tannfeen, om han noengang har kjøpt denne vannvittige ideen. Men siden han fremdeles feller en og annen melketann ser han helt klare økonomiske fordeler i å opprettholde illusjonen om at han er en sann troende.

Dermed er vi begge tvunget inn i et absurd spill:

Han later som han tror, og jeg later som jeg tror at han tror, mens han vet at jeg vet at han vet at jeg ikke tror på han. I det hele tatt er det veldig likt et dårlig ekteskap: Vi vet at opplegget i lengden er dødsdømt, men vi holder begge fasaden. For barnas skyld, liksom.

Så når gutten så innimellom mister en tann (Jeg mistenker at han nærmest trekker dem ut på egenhånd så snart han kjenner det minste snev av vingling i tanna) fyller han pliktskyldigst opp et glass med vann, legger tanna i og plasserer det på nattbordet ved siden av senga, mens han høylytt og gjentatte ganger repeterer at han har mistet en tann, samt hvor den er å finne.

Når faren så senere skal krype til køys kommer han på at tanna må byttes mot valuta. Og da kan du ta faen på at faren er tom for småmynt. Dermed er resultatet heller skralt og bestående av det som måtte være å oppdrive i lommer og kopper rundt om i huset.

Morgenen etter møter man en heller muggen 9-åring med klandrende blikk og hånda halvfull med fuktige kronestykker og femtiøringer. Og jeg kan se han tenker det han ikke tørr si høyt: "Er dette alt? Er du klar over hva den tanna kunne gitt meg på det åpne tannmarkedet"

Takk for seg....

På fest med Jenny Skavlan

I natt var jeg på en heidundrende fest med Jenny Skavlan. Men før noen får noen mistanker må jeg bare si at kjæresten hennes, Finger´n var der og, Og kompisen hans, Dansken. Og Jan Thomas. Dessuten var norsklæreren min fra ungdomsskolen der. Hun serverte cupcakes, og begynte å gråte da Dansken påsto de ikke smakte noe. Men så ble hun mer opptatt av å ødelegge Knausgaards bøker i en makuleringsmaskin hun av ukjente årsaker plutselig fikk tak i. Så kom ekskona til en kompis innom, men da dro jeg og Finger`n ut på togtur for å finne kebab.

Jeg kjenner verken, Jenny, Dansken, Finger´n eller Jan Thomas. Jeg drømte. Men det hadde vært en usedvanlig fet fest. Det er imidlertid merkelig hvordan man godtar det meste som normalt når man drømmer. I drømme stiller jeg ingen spørsmål ved hvordan jeg eventuelt har havna på fest med Jenny, eller hva i helvete norsklæreren min har der å gjøre. Jeg synes det er hverdagskost at jeg spiller kurong med Jan Thomas, og lurer ikke på hvordan det kan ha seg at toget til Fredrikstad stopper like utfor trappa til en fasjonabel Frogner-villa.

Jeg har hørt at drømmer betyr noe. At de sier noe om deg som menneske, dine redsler, ønsker lyster og så videre. Jeg tør ikke en gang begynne å analysere hva denne drømmen sier om meg. Jeg satser på at drømmen er et utspring av en litt for aktiv fantasi, kombinert med det faktum at jeg så det utmerkede programmet "Dansken og Finger`n" i går før jeg la meg. Eller så har det noe med hva man spiser før man legger seg. Biff for eksempel, skal gi våte drømmer. Bønner mareritt (og anseelige mengder gass, selvsagt)

Jeg husker sjeldent drømmer, og ihvertfall ikke i årevis etterpå. Men en drøm husker jeg fremdeles. I min studietid i Kristiansand, for ca 20 år siden våknet jeg en morgen og kunne med redsel fastslå at jeg hadde drømt å se en apekatt ta en elefant bakfra. I utgangspunktet et heller forstyrrende syn. At apekatten hadde en rød Postman Pat-lue på gjorde det ikke bedre. Fremdeles plager synet meg. Men mest av alt tanken på hva denne drømmen sier om mitt forkvaklede sinn. Jeg er overbevist om at jeg ikke vil ha svaret. Jeg holder i stedet min entusiasme for elefanter, aper og barne-tv figurer på behørig avstand, og velger ikke Dyreparken i Kristiansand som mitt reisemål nummer 1.

Sweet dreams og takk for seg.

Fyttefaen!

Det er ikke ofte, men det hender at jeg kan irritere meg over andre mennesker. I dag er det mandag og kanskje dagen man tradisjonelt irriterer seg mer enn andre dager.
Men så har jeg lært da, at det kan være greit å få alt ut på en gang. Rett og slett tømme seg for irritasjon for så å gå nyvasket og ubesudlet videre ut i uka. Derfor har jeg rett og slett oppsummert ting jeg har irritert meg over i det siste.

Forgive me father, for I have sinned.

Jeg er en tålmodig mann, stort sett. Men i butikken forventer jeg meg effektivitet. Det er ingen grunn til å stå lengere i kø enn man må. Det finnes INTET trivelig med å stå i kø. Det er ingen underholdning på veien av musesteg mot kassa. Defor vil jeg herved, som et bidrag til alle dere som synes køståing er noe av det mest spennende dere kan foreta dere og dermed trekker det ut i langdrag, komme med følgende ønsker.

- Ta fram lommeboka FØR dere får vite summen. Dere må nemlig betale noe uansett. Det er ikke som i Donald; at kunde nr 1 million får alle varene gratis og et hus i tillegg. Dere skal i hvertfall være ekstremt sikre på at dere ER kunde 1 million før dere lar være å vippe fram portemoneén.

- Nei, når du kun har en Cola zero og en Mandelstang på rullebåndet så rekker du ikke å springe tilbake gjennom hele butikken å bare hente en ting til før det er din tur.

- Mulig jeg er vanskelig her, men min soleklare mening er at har du betalt og dratt kortet og begynt å pakke ned varene dine, er det faktisk for seint å bare spørre om du kan få tatt ut litt kontanter også.

- Når det på displayet på kortleseren står teksten "Feil kode. Prøv igjen", så er det nettopp det det betyr. At man blir stående å se spørrende på kassapersonalet eller de bak, mens man stiller spørsmålet. "Hva skjer nå?" er bare irriterende, og ikke minst vanskelig for oss andre å svare på.

Det er ikke alle eldre som fortjener respekt for at de har bygd landet. De er i fåtall faktisk. I likhet med mennesker i andre aldersgrupper finnes det også blant eldre en jevnt fordelt andel av idioter, unnasluntrere og generelt usympatiske. Derfor:

- Slutt å bruke alderen som en unnskyldning til ikke å følge kølapp systemet i banker og på posten. Det er uhyre enkelt å trekke en lapp og så gå fram til riktig kasse når deres nummer lyser. Ikke tro at vi andre ikke skjønner at dere feiker et lite drypp når dere bare baner dere fram til en opptatt kasse. Grunnen til at vi ikke sier noe er at vi har en eller annen misforstått oppfatning om at det er greit å være en snik så lenge man er en snik på 70 + .

- At man spør 4 ganger hvor mye som står på konto gjør ikke summen større. Bare nevner det...

- Det heter ikke "svarting", "hottentott", "innfødt", og egentlig ikke "neger", heller. Men hva dere vil om norsk innvandringspolitikk, men vis den samme respekt dere selv forventer å få. 50-talls terminologi gjelder ikke lenger, og siden dere kan lese kryssordssidene med slik innlevelse, antar jeg dere klarer å lese resten av avisen også, og få med dere den generelle debatten.

Nåh...kjenner sinnet har lagt seg nå. Ei god uke venter...

Takk for seg.