Standarden på Norsk Standup

NRK humorist Siri Kristiansen har uttalt seg til Klassekampen om manglende klasse i norsk standup. Dette gjør hun i forbindelse med den alternative standup festivalen "Crap åppå Park" som foregår nå i helga. Nå har jeg ikke brukt bloggen min til denne type meningsytringer før, men dette gir meg jo en kjærkommen anledning til å mene noe om mer universelle ting enn mitt eget tegneserieaktige liv. Så ha meg unnskyldt om du synes denne diskusjonen er litt vel nerdete for de som ikke er opptatt av standup.

Siri kommer ikke drassende med noen ny diskusjon. I prinsippet er dette nok et sleivspark til de som står på standup scenen uten å være samfunnsatirikere, eller å eksperimentere med formen. Et spark til de som tidvis snakker om underliv og kjønnsliv. Jeg er nok absolutt en av de standup komikere Siri er lei av.

Jeg er enig med Siri i at standup trenger et rom hvor vi kan fornye oss, og hvor man tørr å være en annerledes standup komiker. Jeg synes imidlertid Siri blir vasete når hun kategoriserer stand up publikummet som et "nyrikt publikum", og "menn fra konsulentbransjen med blåskjorter", eller "gjenger med vestkantfolk som nettopp har begynt å tjene penger". Det er en så flat og upresis beskrivelse at den plasserer Siri i den samme kategori som de komikere hun ønsker å ramme: de enkle og platte. Jeg vet ikke hvor Siri opptrådte i sine dager som aktiv standup komiker, men vi kan umulig ha opptrådt de samme steder. Jeg antar uttalelsen har som formål å gi oppmerksomhet til "Crap åppå Park". Men motivasjonen er i så tilfelle feil.

"Crap åppå Park" er et forfriskende og viktig bidrag til et tidvis seigt standup miljø. Derfor synes jeg det bare er trist å dra i gang en diskusjon om standup som form med å latterliggjøre publikummet på Latter med å beskrive dem som "så lei av å være korrekte, konsentrerte og stramme på jobb, at de ler høyest av det som er enkelt og på kanten".

Siri er opptatt av kredibilitet, åpenbart. Hun er bekymret for at: "Folk som følger med på hva som skjer og som liker å diskutere hva som er kult, ser på standup som lavmål." Er det viktig for oss at folk som "følger med" synes vi er kule?
Jeg har lyst at ALLE, uavhengig av hva de følger med på og uavhengig av hvem de er, synes det er kult. Om standup som form har slitt med noe, er det at vi litt for ofte og for lenge har vært et Oslo fenomen. Det har vært for vanskelig å skape komikere og gode miljøer i andre deler av landet. Bergen har fått et veldig oppsving, takket være ildsjeler, dyktige komikere og entusiaster der. Men fremdeles er det nokså dødt i deler av landet hvor det absolutt burde finnes rom for å finne nye anderledes komikere og humor. Det klarer vi ikke om vi skal være opptatt av at "folk som følger med" (hvem de nå enn måtte være) synes vi er kule. For jeg mistenker at disse menneskene holder til i Oslo.

Jeg er for særpreg. Jeg er for at komikere skal finne sin egenart, og skille seg ut i stil, innhold eller form. Jeg elsker det Dag Sørås gjør, og jeg synes Are Kalvø er helt fantastisk. Jeg har imidlertid ikke lyst å være som dem. Jeg har kun lyst til en eneste ting: Å være morsom. Jeg kjenner ingen komikere som ikke i bunn og grunn har dette som sitt fremste mål. Jeg har lyst å kunne snakke om samliv, samfunnsliv, hverdagsliv, og, ja, underliv. JEG har lyst å snakke om det JEG synes er morsomt, på en måte så flest mulig andre synes det er morsomt. Det kan jeg klare om jeg ferdes i et miljø som er levende, raust og i endring.

Jeg tror derfor ikke Siris meningsytring bidrar til bedre komikere. Og kategorisere noen komikere som det ene, og andre komikere som noe annet er verken levende eller raust. Det er bare litt unødvendig. Men jeg liker at hun forsøker.

Og til sist: Kom dere på "Crap åppå Park"! Vi trenger det;-)

Takk for seg

Ukas godbit, samt noen ord om kreativitet og mangelen på slikt...

I likhet til de fleste andre som bedriver blogging, føler også jeg at jeg skylder noen en unnskyldning når jeg har avstått fra å blogge i en lengere periode. Men i dag tenker jeg "Drit i det". Jeg har ingen betalende abonnenter, ingen hissige sponsorer, og jeg gjør vel dette først og fremst for å tilfredstille mitt eget behov for å skrive, og dernest med et lite håp om at andre også finner det litt underholdene. Sånn sett er jeg like skuffet over meg selv, som dere eventuelt er over mangelen på kreativitet.

Som de mest observante har fått med seg har jeg returnert fra Thailand for ikke så altfor lenge siden. En fantastisk ferie og noen uker med avslapping, lett ferierus og moro med både gamle og nye venner. Jeg hadde ingen andre mål for turen i grunnen, rent bortsett fra at jeg hadde et annonsert ønske om å kunne dykke med hai. Øya Koh Tao ble derfor valgt litt utifra at det angivelig skal være en fin tumleplass for hai av ulike størrelser og lynne.

Akkurat det var det flere enn meg som hadde fått med seg. For om du har en fetish for dykkere, våtdrakter eller oksygen i boksform har du en sammenhengende multiorgasme i vente om du besøker Koh Tao. Her er det MANGE dykkere. Ikke fullt så mange hai skulle det imidlertid vise seg.




Full av optimisme og skrekkblandet forventning suste jeg over øya på lasteplanet av en pick-up klokka 06 på morran for å dykke mitt første haidykk. Allerede her kjente jeg at forventninger var ikke det eneste jeg var full av. Så tidlig på morgenen hadde kroppen min nemlig ikke kommet i gang med sine daglige rutiner, og jeg kunne i mageregionen kjenne en ulmende følelse av gårsdagens middag, og generell feriemage. Det var imidlertid ikke så påtrengende at jeg følte det var nødvendig å gjøre noe med det.

Vi var ca 20 trøtte, men entusiastiske dykkere som tøffet ut til revet som skulle være et aldri så lite haimekka. Årsaken til at man reiser ut så ukristelig tidlig er selvsagt for å kunne få med seg de siste timene haien er i bevegelse på jakt etter mat. Og det slo meg der og da at det var noe spesielt å hoppe i vannet med hai akkurat på det tidspunkt de faktisk så etter noe å sette tennene i. Min tildelte dykkerkollega var imidlertid ei trinn lita frøken fra Nederland som het Naomi. Jeg vurderte det dermed dithen at hun nok framsto som en litt mer kjøttfull munnfull enn meg, og at jeg dermed skulle ha tid nok til å komme meg ut av vannet før haien eventuelt fikk bestemt seg for om han var fysen på noe snacks etter måltidet.

Men vel nede på ca 20 meter forandret dette scenarioet seg dramatisk. Nede på 20 meter utsettes kroppen for langt mer trykk enn på overflaten. Dette gjelder også magen viste det seg. På få minutter endret min sinnstilstand seg fra plaskende entusiasme, til kavende desperasjon. Med et økende trykk på magen så kroppen min nemlig ikke lenger noen grunn til å holde på festmåltidet fra gårdagen, og satte igang alle systemer for umiddelbar tømming. Hodet mitt, på den annen side, så utallige grunner til at jeg skulle knipe ballongstjerna sammen i minst 45 minutter til:

* Jeg skulle tilbringe adskillige flere timer både over og under vann. Jeg antok det ville bli noe spesiell stemning blant mine nye dykkervenner på båten om Leikvoll sendte brunbjørnene på svømmetrening rett i våtdrakta, få minutter ut i første dykk.

* Jeg har lest at haier har ekstremt god luktesans, og at man blant annet ikke bør haidykke med blødende sår. Jeg hadde ingen mulighet til å slå opp på Wikipedia der og da, men jeg antok at det samme gjaldt for andre kroppsvesker. Jeg ble med andre ord overbevist om at skulle jeg la uhellet skje, ville ikke Namoi lenger være den mest attraktive godbiten i vannet. Fremdeles føler jeg meg helt sikker på at haien heller ville valgt meg utifra filosofien; Den som lukter mest, smaker best.

Jeg skal ikke ta dere med på de neste ulidelig lange minuttene dette første dykket varte. Jeg klarte ikke konsentrere meg om noe av det vakre vi så og husker ikke særlig mye av det heller siden jeg konsentrerte meg om helt andre ting. Jeg skal nøye meg med å si at kaviarkrysset mitt fortjener en egen fortjenestemedalje i gull for den innsats det gjorde akkurat disse minuttene. Ikke så vi hai heller, og det kan alle takke meg for.

Siden blei det flere, og langt mer hyggelige, dykk. Men hai så jeg altså ikke. Og det får vel være greit nok.

I mangelen på egen kreativitet i det siste, skal jeg benytte anledningen til å hylle andre kreative mennesker. Gode venner har nemlig kommet opp med ideen www.bloggtryne.com. Dette er en side hvor vi som blogger (tidvis i det minste) kan markedsføre våre sider. Ta en titt! En kreativ og god idè som gjør det enklere for andre å finne nettopp din blogg. Og hiover du deg med nå, kan du si at du var blant de første, når det virkelig tar av.

Dessuten forplikter det vel aldri så lite. For nå MÅ jeg vel blogge oftere og. Pokker ta!

Takk for seg!