Standarden på Norsk Standup

NRK humorist Siri Kristiansen har uttalt seg til Klassekampen om manglende klasse i norsk standup. Dette gjør hun i forbindelse med den alternative standup festivalen "Crap åppå Park" som foregår nå i helga. Nå har jeg ikke brukt bloggen min til denne type meningsytringer før, men dette gir meg jo en kjærkommen anledning til å mene noe om mer universelle ting enn mitt eget tegneserieaktige liv. Så ha meg unnskyldt om du synes denne diskusjonen er litt vel nerdete for de som ikke er opptatt av standup.

Siri kommer ikke drassende med noen ny diskusjon. I prinsippet er dette nok et sleivspark til de som står på standup scenen uten å være samfunnsatirikere, eller å eksperimentere med formen. Et spark til de som tidvis snakker om underliv og kjønnsliv. Jeg er nok absolutt en av de standup komikere Siri er lei av.

Jeg er enig med Siri i at standup trenger et rom hvor vi kan fornye oss, og hvor man tørr å være en annerledes standup komiker. Jeg synes imidlertid Siri blir vasete når hun kategoriserer stand up publikummet som et "nyrikt publikum", og "menn fra konsulentbransjen med blåskjorter", eller "gjenger med vestkantfolk som nettopp har begynt å tjene penger". Det er en så flat og upresis beskrivelse at den plasserer Siri i den samme kategori som de komikere hun ønsker å ramme: de enkle og platte. Jeg vet ikke hvor Siri opptrådte i sine dager som aktiv standup komiker, men vi kan umulig ha opptrådt de samme steder. Jeg antar uttalelsen har som formål å gi oppmerksomhet til "Crap åppå Park". Men motivasjonen er i så tilfelle feil.

"Crap åppå Park" er et forfriskende og viktig bidrag til et tidvis seigt standup miljø. Derfor synes jeg det bare er trist å dra i gang en diskusjon om standup som form med å latterliggjøre publikummet på Latter med å beskrive dem som "så lei av å være korrekte, konsentrerte og stramme på jobb, at de ler høyest av det som er enkelt og på kanten".

Siri er opptatt av kredibilitet, åpenbart. Hun er bekymret for at: "Folk som følger med på hva som skjer og som liker å diskutere hva som er kult, ser på standup som lavmål." Er det viktig for oss at folk som "følger med" synes vi er kule?
Jeg har lyst at ALLE, uavhengig av hva de følger med på og uavhengig av hvem de er, synes det er kult. Om standup som form har slitt med noe, er det at vi litt for ofte og for lenge har vært et Oslo fenomen. Det har vært for vanskelig å skape komikere og gode miljøer i andre deler av landet. Bergen har fått et veldig oppsving, takket være ildsjeler, dyktige komikere og entusiaster der. Men fremdeles er det nokså dødt i deler av landet hvor det absolutt burde finnes rom for å finne nye anderledes komikere og humor. Det klarer vi ikke om vi skal være opptatt av at "folk som følger med" (hvem de nå enn måtte være) synes vi er kule. For jeg mistenker at disse menneskene holder til i Oslo.

Jeg er for særpreg. Jeg er for at komikere skal finne sin egenart, og skille seg ut i stil, innhold eller form. Jeg elsker det Dag Sørås gjør, og jeg synes Are Kalvø er helt fantastisk. Jeg har imidlertid ikke lyst å være som dem. Jeg har kun lyst til en eneste ting: Å være morsom. Jeg kjenner ingen komikere som ikke i bunn og grunn har dette som sitt fremste mål. Jeg har lyst å kunne snakke om samliv, samfunnsliv, hverdagsliv, og, ja, underliv. JEG har lyst å snakke om det JEG synes er morsomt, på en måte så flest mulig andre synes det er morsomt. Det kan jeg klare om jeg ferdes i et miljø som er levende, raust og i endring.

Jeg tror derfor ikke Siris meningsytring bidrar til bedre komikere. Og kategorisere noen komikere som det ene, og andre komikere som noe annet er verken levende eller raust. Det er bare litt unødvendig. Men jeg liker at hun forsøker.

Og til sist: Kom dere på "Crap åppå Park"! Vi trenger det;-)

Takk for seg

Ukas godbit, samt noen ord om kreativitet og mangelen på slikt...

I likhet til de fleste andre som bedriver blogging, føler også jeg at jeg skylder noen en unnskyldning når jeg har avstått fra å blogge i en lengere periode. Men i dag tenker jeg "Drit i det". Jeg har ingen betalende abonnenter, ingen hissige sponsorer, og jeg gjør vel dette først og fremst for å tilfredstille mitt eget behov for å skrive, og dernest med et lite håp om at andre også finner det litt underholdene. Sånn sett er jeg like skuffet over meg selv, som dere eventuelt er over mangelen på kreativitet.

Som de mest observante har fått med seg har jeg returnert fra Thailand for ikke så altfor lenge siden. En fantastisk ferie og noen uker med avslapping, lett ferierus og moro med både gamle og nye venner. Jeg hadde ingen andre mål for turen i grunnen, rent bortsett fra at jeg hadde et annonsert ønske om å kunne dykke med hai. Øya Koh Tao ble derfor valgt litt utifra at det angivelig skal være en fin tumleplass for hai av ulike størrelser og lynne.

Akkurat det var det flere enn meg som hadde fått med seg. For om du har en fetish for dykkere, våtdrakter eller oksygen i boksform har du en sammenhengende multiorgasme i vente om du besøker Koh Tao. Her er det MANGE dykkere. Ikke fullt så mange hai skulle det imidlertid vise seg.




Full av optimisme og skrekkblandet forventning suste jeg over øya på lasteplanet av en pick-up klokka 06 på morran for å dykke mitt første haidykk. Allerede her kjente jeg at forventninger var ikke det eneste jeg var full av. Så tidlig på morgenen hadde kroppen min nemlig ikke kommet i gang med sine daglige rutiner, og jeg kunne i mageregionen kjenne en ulmende følelse av gårsdagens middag, og generell feriemage. Det var imidlertid ikke så påtrengende at jeg følte det var nødvendig å gjøre noe med det.

Vi var ca 20 trøtte, men entusiastiske dykkere som tøffet ut til revet som skulle være et aldri så lite haimekka. Årsaken til at man reiser ut så ukristelig tidlig er selvsagt for å kunne få med seg de siste timene haien er i bevegelse på jakt etter mat. Og det slo meg der og da at det var noe spesielt å hoppe i vannet med hai akkurat på det tidspunkt de faktisk så etter noe å sette tennene i. Min tildelte dykkerkollega var imidlertid ei trinn lita frøken fra Nederland som het Naomi. Jeg vurderte det dermed dithen at hun nok framsto som en litt mer kjøttfull munnfull enn meg, og at jeg dermed skulle ha tid nok til å komme meg ut av vannet før haien eventuelt fikk bestemt seg for om han var fysen på noe snacks etter måltidet.

Men vel nede på ca 20 meter forandret dette scenarioet seg dramatisk. Nede på 20 meter utsettes kroppen for langt mer trykk enn på overflaten. Dette gjelder også magen viste det seg. På få minutter endret min sinnstilstand seg fra plaskende entusiasme, til kavende desperasjon. Med et økende trykk på magen så kroppen min nemlig ikke lenger noen grunn til å holde på festmåltidet fra gårdagen, og satte igang alle systemer for umiddelbar tømming. Hodet mitt, på den annen side, så utallige grunner til at jeg skulle knipe ballongstjerna sammen i minst 45 minutter til:

* Jeg skulle tilbringe adskillige flere timer både over og under vann. Jeg antok det ville bli noe spesiell stemning blant mine nye dykkervenner på båten om Leikvoll sendte brunbjørnene på svømmetrening rett i våtdrakta, få minutter ut i første dykk.

* Jeg har lest at haier har ekstremt god luktesans, og at man blant annet ikke bør haidykke med blødende sår. Jeg hadde ingen mulighet til å slå opp på Wikipedia der og da, men jeg antok at det samme gjaldt for andre kroppsvesker. Jeg ble med andre ord overbevist om at skulle jeg la uhellet skje, ville ikke Namoi lenger være den mest attraktive godbiten i vannet. Fremdeles føler jeg meg helt sikker på at haien heller ville valgt meg utifra filosofien; Den som lukter mest, smaker best.

Jeg skal ikke ta dere med på de neste ulidelig lange minuttene dette første dykket varte. Jeg klarte ikke konsentrere meg om noe av det vakre vi så og husker ikke særlig mye av det heller siden jeg konsentrerte meg om helt andre ting. Jeg skal nøye meg med å si at kaviarkrysset mitt fortjener en egen fortjenestemedalje i gull for den innsats det gjorde akkurat disse minuttene. Ikke så vi hai heller, og det kan alle takke meg for.

Siden blei det flere, og langt mer hyggelige, dykk. Men hai så jeg altså ikke. Og det får vel være greit nok.

I mangelen på egen kreativitet i det siste, skal jeg benytte anledningen til å hylle andre kreative mennesker. Gode venner har nemlig kommet opp med ideen www.bloggtryne.com. Dette er en side hvor vi som blogger (tidvis i det minste) kan markedsføre våre sider. Ta en titt! En kreativ og god idè som gjør det enklere for andre å finne nettopp din blogg. Og hiover du deg med nå, kan du si at du var blant de første, når det virkelig tar av.

Dessuten forplikter det vel aldri så lite. For nå MÅ jeg vel blogge oftere og. Pokker ta!

Takk for seg!

Lykke!

Det hører med til sjeldenhetene å finne vise ord på en do-vegg.
Den informasjonen man vanligvis får der dreier seg i hovedsak om hvem som er ei hore, hvilket nummer du kan ringe om du ønsker å bli sugd, og almanakkoppføringer om hvem som har gjort sitt fornødne på samme do-ring som deg, etterfulgt av hvilken dato og år dette skjedde.

Men ingen regel uten unntak. Julebordstiden er naturlig nok høysesong for oss som frister skjebnen som Stand-up komikere. Noe som byr på et mangfoldig reiseliv rundt i det ganske land. Og det var altså i Stavanger jeg fant noe som lett kunne vært en livsfilosofi på en do-vegg:

"Enten går det bra, eller så går det over"

For jeg har glemt det innimellom, men så enkelt er det faktisk. Det er nemlig bare de to alternativene i alle valg og avgjørelser. Det som ikke går bra, kommer til å gå over.
Det kan være greit å tenke på når du står ovenfor valg, eller vegrer ta en sjanse.

Lykke er ganske flyktig. Og jeg vet strengt tatt ikke om jeg hadde orket å gå rundt å være lykkelig hele tiden. Det virker forholdsvis kjedelig. Men jeg prøver å bli flinkere til å omfavne øyeblikk med lykke. Og akkurat nå kommer de tett. Så kanskje jeg bør si det høyt når det først skjer: Jeg er lykkelig.



- Jeg blir lykkelig av at det er harmoni mellom de ting jeg liker å gjøre for min egen del, og når jeg får tid til å være en bra pappa. Noe som absolutt ikke er noen selvfølge. Å bli foreldre er en livstidsdom, uten noen håp om benådning sånn med det første. Premien er en gedigen pakke med ca 18 år med forholdsvis dårlig samvittighet for det meste, og enorme mengder tvil. Derfor føler jeg enorm lykke over å ha tid til pepperkakebaking, lek og tegning....uten at jeg har dårlig samvittighet over at jeg ikke er noe annet sted.




- Jeg blir lykkelig av at det åpner seg nye muligheter, og av at jobbene jeg blir tilbudt er interessante og spennende. For det er ihvertfall ingen selvfølge i denne bransjen. Men akkurat nå skjer det. Og gud vet det kan være musestille i januar igjen, så jeg får nyte det nå...



- Jeg blir lykkelig av venner. Nye venner og de gamle vennene. Og å ha tid til venner. Enten vi nyter noen glass vin, en større middag, eller en doven kveld i sofaen med CSI eller noe annet som ikke krever mye av høyre hjernehalvdel. Et ordtak sier at en god venn er en som vet alt om deg og liker deg uansett. Det er mulig det, men jeg tar gjerne noen venner jeg bare vet litt om, men aner potensialet i og jeg. Man må ha variasjon. Jeg tror på trikset til talkshowverten Jay Leno: "Om du vil vite hvem som er dine venner; ring alle du kjenner og spør om de kan kjøre deg til flyplassen. De som svarer ja er dine sanne venner. De andre er ikke kjipe. De er bare bekjente." Uten å ha testa teorien, tror jeg har forholdsvis mange som vil kjøre meg til Gardermoen.



- Jeg er lykkelig når jeg sitter en tidlig morgen med en kaffe og litt egg foran fantastiske natur i Lofoten. Jeg tenker at jeg er priviligert som får lov å reise rundt å se og oppleve steder og mennesker, og i tillegg får betalt for det.



- Jeg blir lykkelig av tanken på at jeg skal ut å reise om kort tid. Alene. Men sammen med andre spennende mennesker. Noen jeg kjenner fra før, og en hel haug jeg ikke har møtt før.



- Det er snart jul. Det er lykke.

Enten går det bra, eller så blir det bedre. Enkelt og greit.

Takk for seg...

Sjekking....

Oki.
Jeg skal gladelig innrømme at menn nødvendigvis ikke vinner i klassen for subtil sjekking. Vi kan til tider være klønete, ondskapsfulle og ensporede. Men tidvis også sjarmerende vil jeg håpe.

Men jenter har sine lyter når det kommer til sjekking de og. Til informasjon og kanskje til hjelp skal jeg ta for meg noen observasjoner jeg har gjort, utelukkende på eget initiativ.


1. Den overlegne

Det er godt mulig at det finnes gutter som blir gira av en kald skulder. Jeg kjenner ingen. Om jeg får en kjølig mottagelse til en høflig invitt til konversasjon kommer jeg ikke tilbake. Når du da forteller venninnen din at du synes jeg var overlegen tyder på at din selvinnsikt er så totalt lite tilstedeværende, at det neppe hadde blitt oss to alikevel.

2. Den Uvitende

Det er helt greit for meg om du innrømmer at du har sett meg på tv. Jeg tillegger deg ingen dårlige egenskaper eller tenker at du er kjendisstalker av den grunn. Det er derimot littegranne usjarmerende at du prøver å late som om du aldri har sett meg før, for siden å kunne ramse opp alle program jeg har vært med i. Sjekkelinja "Venninna mi sier at du er kjendis" er også noe gjennomsiktig....

Jeg er tross alt ikke mye til kjendis. Derfor blir jeg heller ikke fornærmet, såret eller vonbråten om du aldri har sett meg før. Det er tilfelle med de fleste nye mennesker man møter, så det må jeg også tåle. Det er derfor ikke nødvendig å unnskylde deg. Og ihvertfall ikke 4 ganger i timen.

3. Den som vil bedre

Jeg blir ikke kåt, tent eller interessert når du litt ut i samtalen lurer på om jeg har nummeret til Kristian Ødegård. Like lite som du ville blitt spesielt fornøyd om jeg spurte om den grisefine venninna di er singel.

4. IQ baben

Det kan være vanskelig å skrive ned mobil nummer. Det er derfor jeg foreslår å ringe deg på ditt slik at du får mitt. Man utelukker imidlertid seg selv som fremtidig partner når du i det jeg ringer sier: "Unnskyld meg. Nå ringer det fra et nummer jeg ikke har lagret her. Vent litt, jeg må bare ta den...."

Takk for seg....

Du må ta dop om du skal skjønne barnesanger..

Jeg er forsåvidt ferdig med å synge for mine barn. I allefall barnesanger. I den grad vi synger nå er det Bruno Mars, eller Lady Gaga vi synger. Og godt er det. For da jeg utifra ren nostalgisk nysgjerrighet bestemte meg for å bla litt i en gammel sangbok, slo det meg med ett at man enten må være tungt medisinert, eller forholdsvis ond for å kunne skrive, og/eller skjønne barnesanger.

Siden det nærmer seg jul la meg begynne med sangen "Nisser og dverger". En ganske så søt tittel, om man velger å se bortifra det politisk ukorrekte i å omtale folk som dverger, og ikke Kortvokste, som man skal nå.
Men begynner du å lese teksten blir det enda mer makabert. For forfatteren av denne sangen har åpenbart noen ekstreme horn i siden på de nevnte nisser og dverger. Første vers.

Nisser og dverge bygger i berge; men vi skal mine dem alle her ut. Ti mens vi synger muntre i klynger, sprenger vi berget i lufta med krutt.

Ikke bare skal vi sprenge jævlene til himmels, men vi skal synge muntert mens vi gjør det. Vi snakker et formidabelt blodbad her. Hva i all verden er det denne forfatteren har imot folk med røde toppluer, og mindre fysiske handikap? Og bare av ren forundring hvordan er det mulig å "Ti (være stille) MENS vi synger..."?

En annen sang som av andre årsaker kan få en til å lure er hjulene på bussen. For hvem i helvete er det som henger seg så opp i detaljer? Takk gud for at denne personen har begrenset seg til beskrive bare bussturen. Her er et utdrag:

Hjulene på bussen de går rundt, rundt, rundt, rundt, rundt, rundt, rundt, rundt, rundt. Hjulene på bussen de går rundt, rundt, rundt, gjennom hele byen. Dørene på bussen de går opp og igjen, opp og igjen, opp og igjen. Dørene på bussen de går opp og igjen, gjennom hele byen. Beibi''ne på bussen sier æ, æ, æ, æ, æ, æ, æ, æ, æ. Beibi''ne på bussen sier æ, æ, æ, gjennom hele byen.

Tenk deg om denne fyren fortsetter sånn når han kommer på jobb....eller hjemme?

Dørene på jobben sier knirk knirk knirk....

eller

Telefonene på pulten sier ring ring ring...

Eller

Senga når vi puler sier skveek skveek skveek....

Det er ikke tvil. Dette er en mental-case...

Mikkel rev er min favoritt. For her snakker vi TOTALT uforståelig tekst:

Mikkel Rev
Satt og skrev
På ei lita tavle
Tavla sprakk
Mikkel skvatt
Oppi pappas flosshatt

Flosshatt??? Virkelig??? For det er vanlig i revekretser?

Mikkel Rev
Skrev et brev
Sendte det til månen
Månen sa
Hipp hurra
Sendte det til Afrika

Hadde jeg i noen som helst offentlig sammenheng fremført dette verset i fullt alvor hadde jeg blitt tildelt et lite trangt rom og en jakke med armene feil vei...

Afrika Afrika
Ville ikke ha det
Afrika Afrika
Sendte det tilbake
Med ei bløtekake

Jeg mener på ingen måte å framstå som fordomsfull. Men det er vel liten tvil om at det sjeldent eller aldri skjer at vi får ting vi sender til Afrika i retur. Og det ville være den totale idioti om Afrika sendte mat tilbake til OSS??? Skal man skrive sanger om Rev, bør man prøve å unngå å røyke så mange av dem mens man holder på...

Takk for seg!

Jeg håper du klemmer ballene fast mellom en trikk og en ambolt..

...du som stjal min nye iPhone 4 G


Den NYE iPhone 4 har ALT!


Jeg har jo alltid vært en stor Apple- entusiast. (Og om DU ikke er det så driter jeg i det, og ber deg eventuelt ta den diskusjonen på ett eller annet nerdeforum.) Men et eller annet galt må jeg ha gjort i det siste for gud straffer meg der det gjør mest vondt: Nemlig ved å frata meg mine Apple dingser. Først forsvant iPad`en min under høyst mystiske omstendigheter, og sist fredag ble min nye iPhone 4 stjålet.

Jeg kan ikke en gang begynne å forklare hvor inderlig jeg forakter mennesker som tar andres ting. Det er til en viss grad forståelig at mennesker på randen av fattigdom og nød ser på tyveri som eneste mulighet. De har ikke noe valg.

Jeg befant meg imidlertid ikke ved Plata, eller i slummen i Bombay. Mine ting ble ikke stjålet av slike mennesker. Mine ting blei tatt av mennesker som ser ut som deg og meg på utsiden, men som på innsiden skiller seg fra oss andre ved at de mangler moral, etiske standarer og empati. Jeg klarer ikke for mitt bare liv å sette meg inn i tankegangen til mennesker som synes andres ting kan beslaglegges og stjeles. De er små, små mennesker som, i en rettferdig verden, alltid vil få sin straff. Min eneste sorg er at jeg aldri får vite når eller hvor slik at jeg kan være der å nyte det.

Puh...godt å få det ut...

Nå til de du møter ETTER å ha blitt frastjålet ting: Forsikringsselskapet. Jeg har nettopp fylt ut et skadeskjema, og vil gjerne dele noen tanker om det med dere.

Starten er helt grei. Rent bortsett fra at når jeg printer ut skjemaet fra Mine Sider på nett, føles det forholdsvis unødvendig å måtte fylle ut forsikringsnummer, personnummer, navn og adresse selv, all den tid dette er informasjon jeg måtte oppgi for i det hele tatt å få skjemaet ut...men men...jeg er en raus kar så jeg lar det bli....

Her er det jeg forøvrig har fyllt ut:

Hvor skjedde skaden?
Jo nå skal dere høre: Den skjedde på et møkkasted som heter Bar og som ligger på Tjuvholmen, i Oslo. Og la meg gjøre oppmerksom på at jeg ser det ironiske i adressen. Jeg er bare ikke i stand til å le av det. Jeg vil derfor sette pris på at heller ikke dere gjør det, ikke nå, ikke siden, og ihvertfall ikke når jeg hører på. På forhånd takk.

Når skjedde skaden?
Forholdsvis seint må jeg innrømme. Men om dere på noe som helst tidspunkt, og jeg vil tro dere finner et slikt tidspunkt, våger å antyde at dette skyldes at jeg var tilslasket av forfriskninger (Og jeg kan jo ikke godt nekte på at dette var et utested alle den tid drittstedet heter BAR) kan jeg gjøre oppmerksom på at selv ikke det hadde jeg rukket på denne kvelden som i all hovedsak var en nokså bustete aften. Det sto imidlertid en haug av våre nye landsmenn, svenskene, i baren som kan bekrefte at undertegnede ikke hadde rukket å kjøpe noe ennå. Jeg er sikker på de husker det iom at de så ut til å være mest interessert i hva folk la igjen i tips på disken. Jeg rakk ikke legge noe, og er sikker på at de husker det.


Hvor oppholdt du deg i denne perioden, og hvilke aktiviteter ble gjennomført? Mulig jeg er litt i overkant paranoid her, men dette spørsmålet bærer veldig preg av å være en beskyldning. Dessuten føler jeg at jeg mater litt inn med teskje nå, men la gå: JEG-VAR-PÅ-DRITTHØLET-"BAR"-OG-JEG-HADDE-LYST-Å-BRUKE-TELEFONEN-MIN.


La du merke til noe spesielt som kan ha med tapet å gjøre?
Tja...hva skal jeg si til dette? Jeg la først merke til at telefonen min virket fryktelig lett. Dernest merket jeg at den var vanskelig å få øye på. Når jeg så verken klarte høre, kjenne eller se den, tenkte jeg "hmmmmmm.....er den borte tro?" Dernest konkluderte jeg med at dette nok kan ha noe å gjøre med at den er tapt. Flere andre der var enige med meg, så da skjønte jeg at det var riktig....

På hvilken måte tror du tapet kan ha skjedd?
Nå er ikke jeg noen etterforsker, men jeg tar en vill sjanse her og tipper på at det har skjedd på den måten at noen har stjålet den. Det er i hvertfall derfor jeg fyller ut dette skjemaet som heter "Tyveri av eiendom".

Nå må jeg vente 3 uker på at de forteller meg at jeg kan gå å suge meg selv, fordi jeg har opptrått uaktsomt, all den tid jeg ikke limte mobilen til penis, og derfor kan se langt etter de 5999,- kronene de skylder meg.

Noen som har en billig iPhone 4 til salgs?

Takk for seg.....

Singellivets gleder (eller sorger)

Mulig er det jeg som har en spesiell interesse for det, eller så er det store deler av befolkningen som har generelt en stor interesse for det, men det er veldig mye fokus på det å være singel om dagen. Enten det er vidunderlige Sigrid som søker kjæreste på NRK, eller prinsesser som sniksjekker på en annen kanal så er det åpenbart god underholdning å bivåne oss single i våre miserable liv utenfor A4 normen. Kulturavisen Dagbladet kunne f.eks fortelle over HELE førstesiden sist søndag at internett generelt, og Facebook spesielt, gjør det lettere å flørte. Du kødder?? Virkelig?? Lista for hva som er nyheter er usedvanlig lav i Dagbladet. Spesielt på søndager.

Men ja jeg er altså singel. Og har vært det en stund. Faktisk såpass lenge at jeg merker jeg begynner å se på meg selv som et forhold. Og det mistenker jeg er et aldri så lite faresignal.

- Om jeg er sur på meg selv kan jeg f.eks ikke snakke med meg selv på dagesvis. Og i den grad jeg svarer meg selv er det i korte setninger.

- Når jeg spør meg selv om hva som er galt, svarer jeg "Ingenting" mens jeg egentlig har masse jeg synes er feil med meg selv.

- Når jeg prøver å gjøre litt ekstra for meg selv; tenner lys, lager litt god mat, sjenker litt vin, og i det hele tatt legger litt innsats i det, kan jeg blir ordentlig irritert på meg selv fordi jeg føler jeg ikke verdsatte det nok, og heller så på tv under måltidet.

- Her om dagen kom jeg altfor sent hjem uten å gi meg selv beskjed om det. Da måtte jeg sove på sofaen.

- Da var det dårlig stemning i mange dager, og det var ikke sjans for at jeg skulle få ha noe sex med meg selv.

- Til slutt hadde jeg make-up sex med meg selv. Og da fikk jeg det endelige beviset på at forholdet med meg selv skranter. For mens jeg hadde sex med meg selv, merket jeg at det var ren rutine og uten innlevelse. Og jeg må innrømme at jeg tenkte på noen andre mens det sto på....

Takk for seg.