Om å bestige Mount Everest og annen form for idiotisk egoisme.

La meg først si at det er hyggelig at Mount Everest klatreren Jarle Trå nå er på sykehus. Jeg ønsker ham god bedring. På mer enn en måte. Jeg håper han blir like frisk i hodet som han blir i kroppen. Jeg har nemlig ekstremt tungt for motivere noen sympati for mennesker som Trå. Mennesker som utsetter seg selv, og andre, for livsfare for å oppnå meningsløse mål utelukkende for sin egen lykkes skyld. De påfører sine nære og kjære i nærmest umenneskelige lidelser og bekymringer for å pleie sitt eget ego, og for å bevise at de er så seige og utholdende som de selv tror. Eller sagt på en annen måte: En ekstrem variant av menn som vil bevise hvem som har den største pikken.Mange av disse dør i forsøket. Jarle Trå var nær ved å følge dem.

Selvmord er den mest egoistiske handlingen av alle. Selvmord er meningsløs, men bevisst død som skader og levner dype sår i mennesker rundt. Folk som begår selvmord kan imidlertid som oftest unnskyldes med at de bar på så store psykiske plager og depresjoner at de var ute av stand til å vurdere konsekvensene av sine handlinger. Jarle Trå og hans kumpaner der oppe i fjellene er like egoistiske og selvsentrerte, men de har ingen diagnose å forklare det med. De er egoister fordi de velger å være det.

Jarle Trå`s mening med denne turen var altså å være den første som gikk til toppen av Mt Everest uten oksygentilførsel. Et mål og en plan så totalt uten logikk, ære eller mening at det blir vanskelig å se hva som avstedkom denne tanken. Det er omtrent som å bestemme seg i å være den første som hopper strikkhopp med syltetøystrikk.

Så vidt meg bekjent er det heller hitill ingen som har gått alene til Sydpolen kun iført sandaler. Det betyr imidlertid ikke at det ligger noen som helst praktisk betydning eller mening i å prøve. Bare iskald død.

Men det er altså denne typen utfordringer menn som Trå, og hans sverdsvinger pressetalsmann, Olav Grotheim, får til å framstå som heltedåder og viktige eventyr. Grotheim fikk, med rette, i går spørsmålet om hva han ville si til de som kritiserte denne typen lobotomert kreativitet. Han svarte at mennesker som kritiserte Trå ikke kunne vite hvilken trening og forberedelser som lå bak et slik forsøk. Merkelig uttalelse i grunnen. Dette sier han altså samtidig som han kamerat bæres ned fra fjellet med kroppstempratur på 30 grader og svever mellom liv og død. For da er det i grunnen åpenbart for alle at både trening og evner har vært mangelfulle.

Om noen uker, når Trå er på forfryste ben igjen, vil han fylle tv-program, avisportretter og magasiner med sin historie. Trå vil være helten som overlevde tross mot alle odds.

Jeg håper ikke det skjer. Jeg håper noen kan være kritiske ovenfor den håndfulle gjeng med egosentrikere som setter andres helse og penger på spill for det meningsløse. de oppdager ingenting nytt og de gjør ikke oppdagelser som beriker menneskeheten eller vitenskapen. De er ikke forbilder, og de er ikke helter. De er ikke noe mer uvanlig enn selvopptatte og tanketomme gutter. Og de trenger ingen overskrifter eller heltestatus.