Vil du være kjæresten min?

På rød løper UTEN følge


La oss bare ta det med en gang: Spørsmålet er retorisk. Jeg søker ikke kjæreste. Og om jeg så gjorde ville jeg ikke gjort det på en blogg. Ferdig snakka!

Men i den voksne verden er det ikke til å komme utenom at mange gjør nettopp det. Og at mange av og til finner det vanskelig å finne en, og kanskje enda vanskeligere å forbli sammen med en.

Da var det enklere før. I vår barndom hvor man sendte over en kompis for å spørre ukens utvalgte om hun ville "gå i lag med" deg (det var ihvertfall det vi kalte det). Svarte hun ja var det fritt fram til å holde hender, samt et og annet trutemunnkyss fra tid til annen. Svarte hun nei, svarte kompisen "Fint! Jeg bare kødda." Dermed gikk alle ut av fadesen med æren i behold.

Disse første forholdene var herlig ukompliserte. Det var ingen diskusjoner om felles interesser, ingen som spurte "Er du sur?", og den andre svarte "Nei!" til tross for at det var klinkende åpenbart at man var dritsur. Det var ingen samtaler om Mine følelser og Dine følelser og heller ingen nattlige tunge samtaler om at "Vi snakker ikke sammen lenger". Og i den grad det var noe som kunne minne om en krangel var det at vi kløp henne. Og da var det mest for å få oppmerksomhet.

Systemet med å få andre til å spørre for deg hadde sine åpenbare mangler. Ikke rent sjeldent ble det krøll i kommunikasjonslinjene, noe som lett førte til at for eksempel bare den ene parten var klar over forholdet, mens den andre levde i lykkelig uvitenhet om at han/hun ikke var singel lenger. Og en sjelden gang hendte det at ikke noen av partene var klar over forholdet.

Bruddene var også ukompliserte den gang. For da sendte man på nytt bare over en kompis for å kunngjøre den litt kjipe beskjeden om at man i løpet av uka hadde vokst fra hverandre, og at forholdet nå var et saga blott.

Jeg husker faktisk første gang. Jeg var hodestups forelska i ei jente, la oss kalle henne Kari (i og med at det er det hun heter) I noen uker fulgte jeg etter henne på min Apache-sykkel (et livsfarlig framkomstmiddel som ble tatt ut av produksjon ganske fort. Men du verden så tøff den var. Gir på stanga, chopperratt og langt sete. Fy f.... den var fet. Helt til onkelen min rygga over den) Sjekketriks på tidlig 80-tall....................




Jeg stalka jenta i dagevis, sykla forbi huset hennes i håp om å få et glimt av henne, fulgte etter henne hjem fra skolen der jeg diskret som en brannbil holdt en avstand på ca 3 meter lata som om jeg bare var på spasertur i samme retning. I det hele tatt ville det, hadde jeg vært voksen, vært mer enn nok til å ta ut en vanntett tiltale for trakkasering.

Til slutt tok jeg motet til meg å sendte over en kompis for å "popp the question". Kari brukte skuffende kort betenkningstid for hun avviste forslaget. Begrunnelsen var at jeg hadde RØD Catalina-jakke. Gutter skulle ha BLÅ. Jeg brukte aldri den jakka igjen.

Jakke i RIKTIG farge....

Det siste jeg hørte om Kari var at hun var gift med en svær, mørk mann. Det var i grunnen greit for da kan jeg omsider slå meg til ro med at det nok var andre kvaliteter enn fargen på jakka mi jeg mangla....

Siden blir man voksen og alt blir adskillig mer komplisert. Og jeg kan ta meg selv i å drømme tilbake til de dager man kunne sende bort en kompis. Men rett skal være rett. Visse likheter finnes fremdeles.

- Det er kanskje ikke så mange som sender bort en tredjeperson for å starte et forhold. Det er imidlertid ikke uvanlig å bruke tredjepersoner for å avslutte forhold. De kalles da gjerne advokater.

- Det hender fremdeles at bare en av partene er klar over forholdet, mens den andre ser på seg selv som singel.

- Og av til er det faktisk ennå sånn at et forhold avsluttes ene og alene fordi fargen var feil, i konkret eller overført betydning.

Takk for seg....