Det kommer som en overraskelse på flere at jeg har en fortid som sanger i diverse dunkle band. Og godt er det. Men jeg skal innrømme at det har vært moro med gjenhør av en fantastisk morsom tid da jeg skulle bli rockestjerne. Mange år før Idol og Norske Talenter osv osv. Den gang man måtte gjøre jobben selv. Her er et YouTube klipp hvor Leikvoll og bandet Dyrt og Rævva gjør sin versjon av en kjent slager. Kuriost mer enn vakkert, vil mange si. Personlig kjenner jeg har lyst å stemme gitaren igjen, spenne på meg naglebeltene, fylle Clynol inn i krøllene og innta scenen...
Det har vært ei heftig uke. Jeg har deltatt i TvNorge serien 4 stjerners middag, og det har vært usedvanlig gøy! At så mange er opptatt av dette ante jeg ikke. Og mine ukentlige handleturer på butikken får adskillig mer oppmerksomhet enn jeg er vant med. De til vanlig så beskjedne nordmenn, kommer nå å studerer åpenlyst det jeg har i handlevogna. Faktisk er presset blitt så stort at jeg ikke lenger føler at frosenpizza og melk holder, så i går tok jeg meg selv i å vurdere å hive oppi et grisedyrt miniatyrglass med trøfler bare for å brife. Og jeg som aldri har smakt trøfler en gang! Nuvel...nok om det. I et forsøk på å få kallenavn som Mat-Thomas, Kjøkken-Leikvoll eller, enda bedre, Gourmet-Leikis bidrar jeg herunder med en artikkel jeg i utgangspunktet skrev for TV2.no. Men den er, i all beskjedenhet selvsagt, drit morsom (bokstavelig talt, og). Noen påstår det er guttehumor, men jeg mener all humor som er morsom er kjønnsnøytral. Ta deg tid til denne. Enjoy!
Vær varsom med maten i utlandet.
I den brasilianske byen Natal foregår det i juni/juli hvert år en matkonkurranse med fokus på curry. Nedenfor finner vi et reisebrev fra den amerikanske turisten Frank, som ved en tilfeldighet fikk jobben som dommer ved fjorårets arrangement. Ta deg tid til å lese om Franks matopplevelse.
Frank var som nevnt kun en vanlig turist som besøkte matfestivalen. Han var med andre ord totalt uten erfaring til å bedømme mat generelt, og langt mindre forberedt på hva man putter i sine curryretter i Brasil. Det bærer notatene hans preg av. Men fordi han tilfeldigvis sto ved siden av sekretariatet (for å spørre om veien til ølteltet) ble han spurt om å steppe inn for en dommer som hadde meldt forfall. Frank takket ja fordi han ble forsikret om at maten ikke ville være for sterk, og med løfte om gratis øl.
Her følger dommerkortene fra konkurransen. Frank er dommer nr. 3.
CURRY 1 - SEELAN'S MANIAC MONSTER TOMATO CURRY
Dommer 1 – Litt mye tomat. Festlig sting i ettersmaken.
Dommer 2 – Avdempet, fin tomatsmak. Mild.
Dommer 3 (Frank) – Voi satan! Hva i helvete er dette?! Denne kan man bruke som malingsfjerner. Bøtta to øl for å slukke flammene. Håper dette var den verste. Disse menneskene er gale.
CURRY 2 - PHOENIX BBQ CHICKEN CURRY
Dommer 1 – Lett røkt, med smak av kylling. Mild chilismak.
Dommer 2 – Spennende grillsmak, men trenger mer paprika for å bli tatt på alvor.
Dommer 3 – Hold denne unna barn og gravide! Er ikke sikker på hvordan denne skal oppleves, foruten som ren smerte. Måtte avvise to mennesker som ville gi meg førstehjelp. De sprang gudskjelov til med mer øl da de så ansiktsuttrykket mitt.
CURRY 3 - SHAMILA'S FAMOUS "BURN DOWN THE GARAGE" CURRY
Dommer 1 – Glimrende grillcurry. Deilig sting.
Dommer 2 – Litt for salt. Balansert bruk av chili.
Dommer 3 – Ring nødtelefonen! Nesa føles som om jeg har sniffa Plumbo. Heldigvis begynner de å skjønne greia her nå, og klarte å få inn mer øl før jeg selvantente. Jenta i baren dunka meg i ryggen, så ryggraden min er nå plassert fremst i brystet. Begynner å merke at det har blitt noen pils.
CURRY 4 - BABOO'S BLACK MAGIC BEAN CURRY
Dommer 1 – Bønnecurry nesten totalt uten smak. Skuffende.
Dommer 2 – Hint av litt lime i denne bønneretten. Kan brukes som sidetallerken til kjøtt- og fiskeretter. For lite curry.
Dommer 3 – Følte noe beveget seg over tunga, men var ute av stand til å smake hva det kunne være. Kan smaksløker brenne opp? Shareen, jenta i baren, står bak meg og fyller opp glasset mitt fortløpende nå. Til å være over 200 kg ser hun litt hot ut. Blir man kåt av chili?
CURRY 5 - LALL'S LEGAL LIP REMOVER
Dommer 1 – Kjøttfull, sterk curry. Fersk cayenne gir bra spark og friskhet. Imponerende.
Dommer 2 – Middels oksecurry. Kunne brukt enda mer tomat. Men god bruk av sterk chili.
Dommer 3 – Det ringer i ørene, svetten velter ut av panna mi, og jeg har problemer med å fokusere blikket. Slapp en fis, og fire av dem bak meg trengte legehjelp. Deltageren ble litt fornerma da jeg sa jeg trodde retten hennes hadde påført meg hjerneskade. Shareen reddet meg ved å hele øl rett på tunga mi uten å gå den tungvinte veien via glasset. Lurer på om jeg har lepper ennå. Provoserer meg at de andre dommerne ber meg slutte og skrike. Drit og dra!
CURRY 6 - VERISHNEE'S VEGETARIAN VARIETY
Dommer 1 – Tynn, men spennende vegetarcurry. Fin balanse mellom krydder og paprika.
Dommer 2 – Beste så langt. Aggressiv bruk av chili, løk og hvitløk. Superb.
Dommer 3 – Tarmen er som et eneste langt rør med blåaktige gassflammer. Fiser jeg nå, driter jeg på meg. Jeg er bekymret for at det i så fall kommer til å etse seg igjennom stolsetet. Ingen bak meg nå, bortsett fra Shareen. Kjenner behov for å tørke meg i rævva med en softis.
CURRY 7 - SELINA'S "MOTHER-IN-LAW'S-TONGUE" CURRY
Dommer 1 – Middels curry som åpenbart er laget på litt for mange ingredienser fra boks.
Dommer 2 – Oi! Føles som om kokken hev inn en boks med hermetiserte chili helt på slutten. Bokssmak. (Er bekymret for Dommer 3. Han virker opprørt og banner ustanselig)
Dommer 3 – Putt en håndgranat i kjeften min, dra ut splinten og jeg kommer ikke til å kjenne en dritt. Har mista synet på ett øye. Har mista følelsen i munnen, så jeg har ikke lagt merke til at mye av curryen har sklidd ut igjen og ned på skjorta. Buksa er fylt med lava, så den matcher skjorta. Prøver å se det positive i at legene neppe kommer til å lete lenge etter dødsårsaken. Har bestemt meg for å slutte å puste – det gjør for vondt. Hakke no å si uansett. Trenger jeg luft kan jeg bare dra det inn gjennom det 10 cm brede hullet jeg har fått midt på magen.
CURRY 8 - NAIDOO'S TOENAIL CURLING CURRY
Dommer 1 – En perfekt avslutning. Perfekt balansert curry. Ikke for utpreget, men sterk nok til å gjøre seg bemerket.
Dommer 2 – Denne er god. Balansert og fin. Verken mild eller sterk. Fikk ikke smakt mye da det meste forsvant da dommer 3 feis, besvimte og dro det meste av retten over seg i fallet. Ser ikke ut til å klare seg. Hvordan ville han reagert på virkelig sterk curry, tro?
Im back! Etter en litt for lang juleferie er det på tide å ta tilbake bloggen og leke med meninger og ord.
Vinteren byr på mye hyggelig. Men spesielt denne vinteren er preget av mye sport, synes jeg. Jeg er kanskje en noe a-typisk hetero mann iom at jeg har begrenset entusiasme for sport. Fotball kan godt engasjere, og jeg har vært tilhenger av TIL (Tromsø) og Liverpool hele livet. Jeg er imidlertid ikke som mange andre menn slik at jeg går inn i dype depresjoner etter tap, eller føler meg uovervinnelig om vi vinner. Jeg har andre ting i livet som gjør det for meg.
Vintersport mangler jeg imidlertid helt engasjement for. Ikke at det er noe galt med de fleste vintersporter. Det er bare så mye at jeg ikke føler jeg kan engasjere meg i alt. Jeg synes også det er noe riv ruskende galt når en fargeklatt som Nordthug får overskrifter hver eneste dag fordi han sier det han mener og det som er sant: at han er innihælvettes god på ski. Fotballspillere sier langt hårreisende ting om både seg selv og andre hver eneste fotballrunde, uten at noen så mye som hever på et øyenbryn. Men i en idrett der utøverne generelt har hatt en tendens til å mumle selvfølgeligheter på dialekt gjennom frossen snørr og svette, er det klart at en mann som sier sannheten vekker oppsikt. Jeg hyller Nordthug, og er inderlig glad for at det finnes skiløpere som sier noe annet enn at "de hadde gjort en god jobb i smørebua" når de vinner.
Men en av vinterens mest meningsløse sporter er den som faktisk er vår nasjonalsport: Skihopp. Jeg vet dette er en brannfakkel, men la oss være klinkende klar på at dette ikke er en sport, og at det stort sett er mer spennende å se undervannsrugby fra fly, enn å se hopper nr 56 gjøre akkurat det samme som de 55 før han.
Skihopp er ikke sport fordi:
1. Så sant man ikke driver med seiling eller vindsurfing er det umulig å ta alvorlig en idrett hvor resultatet er avhengig av den til enhver tid varierende vindstyrke og - retning. Fotball ville ALDRI ha vært så populært som det er om årsaken til at Viking slo Vålerenga var at de hadde mer gunstig vind inn på banen i 2 omgang.
2. I motsetning til absolutt ALLE andre idretter involverer skihopp minimalt av taktikk eller fysisk styrke, ei heller smidighet. Det eneste som kreves er at du ikke har høydeskrekk. Og at du er sykelig tynn. Der andre idrettsutøvere går på et strengt regulert kosthold, ser hoppere ut til å lade opp med Nutrilett og sigaretter. Skihoppere hopper ikke. De blåser vekk.
3. Og om ikke dette skulle være nok har hopping en jury som ser ut til å bestemme hvem som skal tape eller vinne etter eget forgodtbefinnende. I skihopp stoler man så lite på juryen sin at de er nødt til å stryke to av dommerne før resultatet blir gjeldende. For noen uker siden hoppet en ung nordmann 216 meter. Da bestemte juryen at rennet skulle avblåses og begynne på nytt. Gutten hadde hoppa for langt!!! Er det bare jeg som føler jeg har misforstått poenget med skihopp nå. Nok en gang frister det å å sammenligne med fotball. Hva om man avlyste et mål i fordi en unggutt skjøt for hardt? Og tilbake til 0-0 og begynne på nytt??? Meningsløst...
I tillegg kunne jeg nevnt at jeg synes det ikke teller til hoppsportens fordel at de eneste land som driver med skihopp er vi, og 3-4 til som alle har det til felles at de var på feil side under 2. verdenskrig. Og at det er merkelig at gutter som hopper over 200 meter må ha hjelmen på når de går på seierspallen som maks er 1 meter høy. Hva er de redde for? Å falle ned?
Det er ingen jeg kjenner som liker å gå til tannlegen, og noen sågar hater det. I mitt tilfelle er det ikke så mye det tannlegen min gjør, som det hun sier som gjør tannlegebesøket til en (tann)pine. Min tannlege bruker nemlig store deler av min dyrkjøpte tid i stolen til å fortelle om alt hun og ungene hennes gjør på fritiden: teltturer, ski i Nordmarka, fiske i Altaelva og trugemarsj over Svartisen og jeg vet ikke hva. Gud vet at tannleger tjener nok, for mye jobbing kan det umulig bli tid til.
Resultatet er nå uansett at jeg stiger ut av tannlegekontoret proppfull av dårlig samvittighet for at det mest spennende jeg kommer på med mine barn er å steke pølser over en engangsgrill i skogholtet nedfor huset. Hva skal det bli av disse barna? Vil de i det hele tatt få et liv som fullverdige nordmenn? Kan man i det hele tatt kalle seg nordmann utenå ha pustet inn lufta av Jotunheimen, drukket vann av Tinnsjøen og spist småstein oppover Besseggen?
Etter siste Tannlegebesøk fant jeg samvittighetsnaget så påtrengende at jeg bare måtte finne på noe. Jeg pakket bilen full av det jeg fant av turutstyr og klær, og satte ungene oppå der. Så suste vi opp i Nordmarka (jajaja….Nordmarka er ikke helt Besseggen, men et sted må man tross alt starte) for å telte ved et vann, fiske og tenne bål og grille marshmallows slik man gjør i amerikanske familiefilmer.
Allerede mens vi traska innover mot nærmeste vann kunne 7 åringen kunngjøre at det var hull i den ene støvelen (i etterkant har jeg av erfarne turfolk lært at man da kan tre en plastpose nedi over sokken. Mer naturlig ville det selvsagt vært å sjekke støvlene for hull og eventuelt da kjøpe nye). Vel fremme fant vi ut at vårt lånte telt manglet et vesentlig antall teltplugger. Det førte igjen til at bardunene måtte improviseres fast i ulike røtter og trær på svært uegnede steder. Selv ikke Lars Monsen ville ha gjenkjent det vi satte opp som et telt. En erfaren kunstkritiker ville derimot ha brukt ord som ”innovativt og konseptuelt” om kreasjonen vi skulle overnatte i.
Si hva du vil om nødvendigheten av fyrstikker, men la oss være enige om at fyrstikker er avhengig av perfekte værforhold for å fungere optimalt. Regn for eksempel er ikke optimalt. Marshmallowsene ble inntatt våte og ugrillede. Takknemlige var vi uansett i og med at marshmallows var det eneste vi klarte å tilberede på turen.Jeg syntes f.eks at boksmaten Snurring var ekte turmat. Jeg glemte imidlertid at den krever mer enn varme. Den krever boksåpner også. Og siden vi verken hadde varme eller boksåpner tilbrakte vi resten av kvelden med å stirre lengselsfullt på den uåpnede boksen (omtrent som ei fuglebikkje stirrer på et stykke nystekt ørret).
Vel hjemme igjen var jeg likevel fylt med en viss form for selvtilfredstillelse. Vi hadde da tross alt vært på tur! Og med unntak av at teltet lakk vann og soveposene nok helst var beregnet for netter med tropevarme, hadde vi tross alt hatt en opplevelse sammen. Dessuten; ingen barn på 7 og 11 år vil være uenige i at marshmallows burde være en naturlig del av det daglige kosthold.
Svaret fikk jeg søndagen etter da vi igjen fyrte opp engangsgrillen i skogholtet vi ser fra verandaen. 7 åringen gumlet ettertenksomt på ei pølse, før han snudde seg med mot meg med bønn i blikket og sa: ”Jeg synes disse turene er fine, jeg”
Moralen er med andre ord: Det er ikke hvor du drar som teller. Men hvem du drar dit med. God tur!
Overskriften er kanskje en av de mest brukte sitater fra mennesker som i trykte sammenhenger ønsker å uttrykke at de er skikkelig, skikkelig overrasket. Det er en klisje, for ingen sier det i muntlig samtale.
- Du har fått parkeringsbot! - Å nei, nå blei jeg skikkelig vantro....
...f.eks...
Min datter gjorde meg oppmerksom på andre ting vi faktisk muntlig sier, som egentlig er meningsløse. Som oftest er det spørsmål vi stiller, som i betydning er helt koko, om enn aldri ment å være det.
- Sitter det noen på denne stolen? Åpenbart et forsøk på å forhøre seg om en stol er ledig. Men istedenfor å spørre om nettopp det, formulerer man seg altså som om man ikke er sikker på om man har synet i behold, eventuelt ikke helt tror på at de ting man ser er virkelige. Jeg skal begynne å besvare dette spørsmålet slik: -Eh....jada....der sitter min usynlige venn å onanerer. La han gjøre seg ferdig, så forsvinner han alltid etterpå....
- Slo du deg? Et spørsmål som alltid dukker opp rett etter at man i full offentlighet har påført seg selv usigelige mengder smerte. Spørsmålet er selvsagt alltid velmenende, det er ikke det. Som oftest svarer man da også nei, mens man bare lengter etter å komme alene å gråte sine sinte tårer for seg selv. De få ganger man svarer ja, er det fordi beinpipene som stikker ut av leggen ikke lar seg skjule sånn uten videre, eller fordi du trenger hjelp til å vri sykkelstyret ut av anus. Neste gang jeg får spørsmålet skal jeg svare: - Slo meg?? Ha! Neida. Skulle bare sjekke om det var sant at brostein faktisk er hardere enn bakhodet mitt...
- Står du i kø? Nok en gang velmenende nok, fra mennesker som er redde for å snike. Men selvsagt et nokså pussig spørsmål å stille et menneske som står bakerst i en rekke med andre mennesker på f.eks McDonalds. Neste gang har jeg bestemt meg for å svare: - Kø, nei! Vi bare står her å venter på at de kan starte musikken slik at vi kan begynne å danse Jenka.
- Hvor er du fra egentlig? Et ikkeuvanlig spørsmål å stille folk som snakker dialekt. Men hvorfor dette "egentlig" på slutten av spørsmålet? Hvorfor ikke bare begrense det til å spørre meg hvor jeg er fra? Det er som om man blir mistenkt for å juge om det, og at spørsmålsstilleren nå vil ha den geografiske sannhet på bordet. Likeledes opplever min usedvanlig høye kollega Øyvind Mund å bli spurt "Hvor høy er du egentlig?". Hvorpå han alltid har lyst å svare: - Pokker! Alle tror jeg er 1.96...men du har avslørt meg. Jeg er egentlig bare 1.76....
Singellivet har definitivt sine positive sider. Det er derimot ikke til å komme i fra at søndager nødvendigvis ikke er alltid er favorittdagen til de single. Det er gjerne da man savner fordelene av å ha en kjæreste eller en hjertevenn. Man savner kanskje en å våkne med, noen å spise frorkost med, og det er ikke til å komme fra at det å gå på kino er forholdsvis stusselig å gjøre alene på en søndag. MEN når du er i ferd med å hengi deg til de blå følelsene er det viktig å huske at det er VÆRRE ting å gjøre helt alene. Så som en service til alle som tenker at livet suger batterisyre når man er ensom har jeg satt opp en liste over de 10 værste ting å gjøre alene. Vi rangerer i synkende rekkefølge fra KJIPT til GRISEKJIPT.
10 ting som er dødskjipt å gjøre alene
10: Guttetur - Det er nesten BARE Lars Monsen som kan digge å gjøre dette alene.
9. Gruppeterapi
8. Trekant - Det krever i tilfelle enorm fantasi og kroppslig elastisitet
7. Synge duett
6. Paintball
5. Være i Motorsykkelklubb
4. Hjemme alene fest
3. Arrangere swingers-party
2. Utdrikningslag
1. Bryllupsreise
Egen suksess er alltid deilig. Men av og til hjelper det også å tenke at det kunne vært værre. God søndag og takk for seg....
....det som gjør en til fullblods heterofil mann.......
Kjære mann på 50+ i baren i går.
Til tross for at min antipati mot deg skulle burde har vært åpenbar etter gårdagens samtale, tør jeg likevel ikke helt å stole på at det sank inn. Derfor tar jeg meg herved bryderiet med å oppsummere punktvis hvorfor jeg kalte deg en idiot, slik at du i ro og mak kan lese deg opp på de direkte årsakene til at jeg synes du bør styre unna alkohol og store folkemengder i framtiden. Jeg har selvsagt ingen garantier for at du kan lese, men visse sjanser får man ta.
* At jeg ikke drikker øl, eller er spesielt interessert i fotball, betyr ikke at jeg er homo. Det er i bunn og grunn en grov nedvurdering av både homser og heterofile. At du i en så langt fremskreden alder fremdeles har så stereotype klassifiseringer av mennesker gjør at jeg mister alt håp for at du har noe forbedringspotensiale overhode. Men etter magemålet ditt å dømme, kan jeg her og nå, og helt gratis, gi deg det råd at du kanskje i fremtiden bør drikke mindre øl, og spille mer fotball. Så har du i det minste en viss nytte av de to interessene som gjør deg til ekte mann.
* Jeg kan nøkternt sett være enig i at den unge jenta bak meg nok ikke hadde valgt rett kjole, og at hun kanskje hadde overdrevet sminken noen. Jeg beklager imidlertid ikke at jeg ikke kunne gi deg rett i at hun så ut som "ei russerhore". Jeg prøvde i korte setninger å forklare deg at jeg ikke klasifiserer jenter, eller gutter (iom at jeg er homo, mener jeg), på den måten. At du sa det så høyt at hun hørte det finner jeg bare avskyelig. Og nok en gang må det være rett av meg å påpeke at du på ingen måte framsto som et veltrent stil-ikon selv, og dermed er totalt uten injurerende kraft. Det tror jeg imidlertid ikke hun tenkte. Jeg tror bare hun ble svært såra, og at du ødela kvelden hennes.
* Nei, jeg tror ikke enslige mødre er "sikker fitte". Faktisk tviler jeg på at du har hatt noe fitte på veldig, veldig lenge. Mødre, enslige eller andre. Jeg kan ikke for mitt bare liv se for meg hvordan du, med din ekstreme anti-sjarm, skulle klare å komme i posisjon til å få deg et ligg i det hele tatt. Til det har jeg FOR stor tro på kvinners intuisjon og fornuft.
At du klarte å tilkjennegi så mange grumsete og menneskefiendtlige holdninger på de 8 minuttene jeg dessverre var tvunget til å stå ved siden av deg i baren mens jeg ventet på et glass vin, er egentlig en prestasjon. Og skulle jeg gjøre flere episoder av Guinness Rekord-TV ville jeg faktisk ha vurdert å ta deg med. For det var fanimeg godt gjort!
At du sa du var politimann tror jeg var loddrett løgn. Skulle det imidlertid være sant vurderer jeg å holde meg unna alkohol og store folkemengder en tid framover.
At du synes jeg var morsom på scenen er hyggelig sagt, men verdiløst som kompliment når det kommer fra deg.
Du sa du skulle lese bloggen min. Det håper jeg virkelig du gjør.....
