Det er da forskjell på folk!

Som standup komiker skjer det rett som det er at man får spørsmålet om det er store forskjeller på humor i de ulike delene av landet. Ler folk mer av groviser høyt i nord, eller er sørlendinger tregere? Må man være skarpere på vestlandet, og er Oslofolk mer blaserte?

Jeg synes ikke det er noe forskjell. God humor ler alle av uavhengig av landsdel. Dårlige vitser er like dårlige i Lofoten som i Surnadal. Det eneste som egentlig skiller oss er språket. Og i språket kan det ligge masser av humor i seg selv.

Jeg er for tiden medforfatter på en bok, og i den forbindelse har jeg måtte dypdykke litt ned i  hva som er sant og usant om nordlendinger, vestlendinger og så videre. Det man vi finne da er at mytene opprettholdes av folk landsdelene selv. For sannheten er nemlig så kjedelig:

- Vestlendinger er verken mer eller mindre gniene enn andre.

- Nordlendinger banner ikke mer enn andre. (De bruker visstnok et litt annet ordforråd når det koker i pæra, men det meste av dette er ord de finner på selv, og kan ikke karakteriseres som banning)

- Det finnes Sørlendinger som snakker jævlig fort og som stresser voldsomt med alt de gjør.

- Det finnes en haug med trøndere som utelukkende hører på klassisk musikk, aldri drikker sprit og som barberer både bart og andre deler av ansiktet hver bidige dag.

- Du kan egentlig ikke kalle noen for Oslofolk. De aller fleste i Oslo kommer egentlig fra andre deler av landet (og verden for den sakens skyld)

Visste du f.eks at den gamle historien om at det før i tiden kunne stå "Ingen Nordlendinger" i boligannonsene er en urban myte? Ingen som har prøvd har til dags dato funnet en slik annonse i Aftenposten eller andre steder? Hvem var det som fortalte deg om denne historien? Jeg vedder på at du hørte det fra en nordlending....

Men i språket er det, gudsjelov, forskjeller. Jeg kom over denne på Internett og den er fornøyelig. Les og nyt språklig utfoldelse som er den egentlige forskjellen på menneskene i dett lille, hærlige landet.

Support-gakkgakka
Nordnorsk temperament i kombinasjon med moderne teknologi er en livsfarlig blanding.

Denne meldingen ble lagt inn på telefonsvareren hos Compaq kundeservice i Nord-Norge, etter at en kunde i tre dager hadde forsøkt å få svar på supporttelefonen, og bare mottatt beskjed om at han fortsatt sto i kø:

"Nu e æ førrbainna, altså. Fy faen, førr nokka skjit. Kem i hælvett e det som har fuinne opp det herre satans makkverket. Det går da fan-steiki-helvete ikkje ant å hoilde ......på å kuke med det here vekkesvis..

Main har da førr faen ainner ting å gjøre, einn å sette der å fettle og baille med den satans musejævelen. Kainn du innst inni grønnskodde tykjeræva førtelle ka som e vitsen med nokka jernskrammel som står der og gneill og hyle med en masse hælvetes lyda og blinke og blafre uta fan, og passord og ledninge og knotta som tyt ut som han tykjen overalt?

Æ måtte bærre ha fådd tak i en av dokker, dokker helvetes kuklæsta av nån support-gakkgakka, så skuill æ vel fansøkki ha rævkjørt dokker dit dokker høre heime, satans utvrengte fette av nån hæstkuka. Kom fan ikkje hit å lur mainnskit på folk, å førtælle ka æ skal trøkke, din satans gjeddpeis. Va det opp te mæ skulle dokker ha vært på ishave og ronka kobbekuk, førbainna søring, så kunne dokker ha sotte å konnfigurert dokker sjøl så utahælvettes langt opp i de utpulte ræven dokkers at dokker måtte sjite utav øran neste gang dokker måtte på dass, og når dokker va færdi me det, så sku æ pærsonli ha kommen å formatert trynan dokkers, å innstallert skanken oppi baillhånka dokkers sånn at dokker kom tel å pesse røde serienummer. Skulle det ennu spenne liv i dokker etter dette, så sku æ ha plugga og pløyd dokker så utavhælvettes langt inn i det største rævhållet æ har funne. Og da sku det ha lokta mainnskjit av dokker heilt te dokker daua.

Førr faen steike innst inn i det heiteste utsvidde hælvette for satan, la mæ få tak i omså bare en av dokker. Æ har da vel førr helvete slette hauet av hysjævla før. Æ kommer te å måkke heile den førbainna skiten i eska og sende ho i retur æ vil fan ikkje ha han. Så kan dokker te helvete sette der å ronke aleina i den helsikes telefon dokkers."

Brød og Sirkus

I mangel på et operette-bilde, og for å feire at 6 månedes bloggtørke er over, blei det dette bildet.

Det hender innimellom at jeg som representant for tv-bransjen, eventuelt en tv-kanal, må stå til rette for bransjens og kanalenes valg. Dette skjer gjerne i sosiale lag, og i de mest aggressive tilfellene er debattanten forbi alkoholgrensen for bilkjøring. (Og svært ofte forbi grensen for debatter og)


For en stund tilbake ble jeg f.eks ufrivillig sentrum for en TV3 seers indignasjon over at kanalen viste for få operetter. Det var så mye som skurra med akkurat denne problemstillingen:

1. Har man en interesse for Operetter bør man strengt tatt lete andre steder enn hos TV3.
2. Mannen brukte ordstillingen "for FÅ Operetter". Har Tv3 noensinne vist en Operette?
3. Hvorfor nettopp Operetter? Hva er galt med Opera? Slik jeg har skjønt det er Operetter for de som er glad i høy sang, men som ikke gidder å høre på mer enn ca 1 time av gangen. Men man skulle tro at om man først likte noe så godt at man startet en diskusjon om det ville man kanskje sett så mye som mulig, altså en hel Opera?

..... og det var en rekke logiske brister utover dette som jeg ikke skal komme innpå nå.

Det merkeligste er likevel dette: Til tross for at jeg verken jobber for/hos TV3 (Visstnok har jeg gjort det. En gang for leeeeenge siden), ei heller har noe brennende engasjement MOT operetter på tv, eller (kanskje viktigst av alt) ikke har den fjerneste påvirkningskraft på hva Tv3, eller andre kanaler sender.  tok jeg meg selv i å forsvare TV3 og kanalens motvilje mot Operetter.

Til tross for at dette er et høyt spesielt eksempel, er dette en diskusjon som dukker opp med jevne mellomrom. Så her kommer en kort innføring i "hvordan kommersiell tv fungerer for dummies." Eller: "Hvorfor viser tv-kanalene nettopp de programmene de viser" :

1. Alt som sendes på reklamefinansiert tv må i utgangspunktet være så populært at programmet går med overskudd. Aller helst bør det engasjere minst 3 generasjoner av husholdningen. Ihvertfall 2. (Som Idol feks)
Det betyr at de som feks er svært interessert i  tømmerfløting må gjøre dette til en altoppslukende interesse for svært mange nordmenn før de får se en serie tilegnet dette på en kommersiell kanal.

2. Programmet må treffe en unik masse med mennesker som er usedvanlig attraktive for visse bemidlede annonsører. Dvs at visse programmer ikke treffer så mange, men de treffer de rette seerne.

3. Av og til finnes det interessegrupper (ikke annonsører) som gjerne vil vises, og som dermed bidrar økonomisk til at programmer om deres felt får sendetid fordi prisen på programmet gjør det mulig for kanalen å tjene penger på det.

Kort og forenklet forklart. Dermed faller operetter og annet utenfor. For skal man gjøre en bra tv produksjon av en operette vil dette koste omtrent like mye som å produsere en episode av Idol, mens mengden potensielle seere er en tiendedel. Knapt.

Man kan like det, godta det, eller hate det. Men slik er det. Money talks osv...

På den annen side er jeg sikker på at dette er noe mange yrkesgrupper opplever. Jeg er f.eks sikker på at det finnes mange ansatte i helsevesenet som i sosiale lag har måttet forsvare lange sykehuskøer, barnehageansatte som har måttet stå til ansvar for barnehageplassene, eller bankfolk som har måttet tåle kjeft for høye gebyrer og tungvindte nettbanker.

Og kanskje er det en og annen Operettesanger som har måttet forsvare at det ikke sendes mer popmusikk på NRK 2. Hva vet vel jeg?

Takk for seg.

Standup

Noe av det morsomste jeg gjør med klær på er å utøve standup komikk. For oss som har dette genet som gjør at vi stadig føler behov for å la oss utsette for andre folks oppmerksomhet med dertil medfølgende meninger, er det få ting som er så godt som å oppleve å få andre til å le utelukkende ved bruk av ord. På den annen side: det er få ting som er så vondt som når du ikke lykkes.

For deg som ikke har sett standup ennå; det er på tide. En aften med bare latter er noe alle trenger. Komikere kommer i alle former, og i alle smaker. Noe synes man er fantastisk, andre synes man er ikke var noe særlig, mens andre igjen gir deg noe du ikke er sikker på om du liker eller misliker, men de ga deg en kul opplevelse. Okkesom; stort sett er det fasinerende å se standup komikere i aksjon.

Det vil aldri være en fullgod opplevelse å se standup på en tv-skjerm. Du bør helst sitte i salen å oppleve det på kroppen. Derfor er det med noe blandede følelser jeg vedlegger en kort presentasjon av komikeren Thomas på scenen. Mer for å gi en følelse av hva jeg gjør, enn å faktisk fortelle dere vitser. Derfor håper jeg eventuelt at dette kan være en liten prøvesmak, og at jeg heller ser deg i salen snart.



Takk for seg....

Selektiv hukommelse

Det er fasinerende hvordan hjernen vår fungerer. Hvordan vi gjennom livet husker noe krystallklart i årevis, samtidig som vi glemmer noe vi blei fortalt for 5 minutter siden.

Jenter/Kvinner for eksempel. Hvordan kan det ha seg at dere husker antrekk andre jenter har hatt på seg for flere år siden, og gjerne også detaljene i bekledningen:
- Gud er det den kjolen du hadde i Kristines bursdag i 2007? Den er så mye finere når du har de der høye grønne støvlene som kompelmenterer øynene dine så fint, og ikke de lave som du hadde sist. Og det er såååå mye finere med de der lang ørepynten til, og ikke de korte runde du fikk hos Martin da dere var på Kos i jula 2003.

Hvordan er det mulig? Hadde jeg ikke vært i stand til å se ned hadde jeg ikke kunnet fortelle dere hva jeg har på meg akkurat i dette øyeblikk.

Menn husker andre ting. Fotballkamper f.eks. Olimpija Ljubljana - Liverpool, 24 september 2003 f.eks. Resultat 1-1, Michael Owen scorte for Liverpool i 77. minutt. Steven Gerrard måtte ut med skade etter bare 14 minutter. Slikt husker gutter. Og da har IKKE vi en kompis som sier:
- Åja! Den kampen husker jeg godt. Du hadde på deg de lyseblå skoa som tar opp det grønne i øynene dine så fint.

Det skjer ALDRI.

Når jeg tenker tilbake på hva jeg fremdeles husker fra barne og ungdomsår er det skremmende hva som ennå henger fast av informasjon, og viser så til de greder hva jeg har vært opptatt av:

* Jeg husker tegneseriens historie svært godt siden jeg knapt gjorde annet en å lese eller tegne serier fra jeg var 10 til jeg var 14, og kunne fortalt deg mye om verdens første serie "The Yellow kid", eller om de franske serietegnerne og deres påvirkning, kanskje spesielt "den rene linjen" som George Remi (Hergè) sto for (skaperen av Tintin).

* Siden skifter interessene og jeg blir skremt over å tenke på hvor mye jeg kan om kvinnelig anatomi, g-punktets plassering og hvordan f. eks sirkulære bevegelser og stearin kan piffe opp seksualakten. Jeg skal ikke påstå det ikke har vært nyttig kunnskap å besitte opp gjennom livet, men siden det er svært få menn som får betalt for å være gode elskere kan man trygt si at kunnskapen har vært lite egnet til å skape seg en grei inntekt.

*Siden oppdaget jeg musikken, og kjenner at jeg kan endel om gitarmerket Fender, og andre gitarer.

(Jeg er en høyst middelmådig gitarist, må vite - men fasinasjonen for gitarer har jeg fremdeles. Det gjelder forsåvidt også for kvinnelig anatomi)

Til sammenligning er den eneste kjemiske formelen jeg husker og kan forklare H2O.Takk Gud for at kjemi er forholdsvis fraværende i tv-bransjen.

Det samme gjelder for barn. Min datter kan ALT om hester. Virkelig. Hun kjenner terminologi og detaljer om hesteraser hun aldri har sett. Uttrykk som Hel- eller halv tølp, tilt fjos eller fjas, Halv- eller Helblods det ene eller det andre, og gud vet hva. (Hestesporten har forøvrig en underlig besettelse for å dele det meste inn i hel eller halv. Lite nyanser der i grunnen)

Min sønn er svært fasinert av Beyblade, og andre leketrender. Og når denne interessen melder seg tilegner han seg ekstreme mengder detaljkunnskap på rekordtid. Han har dessuten en urovekkende fasinasjon for religioner, og kan ting jeg ALDRI kan huske å ha lært. Gudsjelov (bokstavelig talt) er denne fasinasjonen likt fordelt over de ulike reiligioner fra jødedommen til hinduisme, så han er i det minste en ganske åpen og fordomsfri fyr. (Vår egen form for kristendom er kanskje taperen og ikke fullt så spennende, iom at de verken kan varte opp med omskjæringer eller guder med elefanthoder. Og jeg forstår han på sett og vis)

Men også hans interesser endrer seg. Da han her om dagen fikk tak på en kondom måtte vi ta den praten også. Jeg tror på ærlige svar:
- Hva brukes denne til, pappa?
- Gutter har den på tissen når de skal ha sex og ikke vil ha barn.
- Åh....æsj....

Han tok imidlertid vare på den lille pakken og brakte temaet opp en rekke ganger. På kvelden når han skulle legge seg hadde han fått tenkt ytterligere:

- Er det farlig å ha kondom på tissen selv om man ikke skal ha sex?
- Nei, det er det ikke. Men det er liksom litt unødvendig.
- Puh. Det var godt du sa, ellers hadde jeg aldri turt å prøve en på ordentlig....

Jeg kan ikke annet enn å håpe at dette korte lille øyeblikket av overført kunnskap henger i noen år framover.

Takk for seg....

Løgner!

Av alle de løgner vi serverer våre barn i et velmenende forsøk på å forklare noe uforklarlig, er ideen om Tannfeen kanskje en av de merkeligste. Vi prøver å selge en tanke om at det finnes en eller annen søt tjukkas som i nattens mulm og mørke kommer inn på rommene deres og bytter melketenner mot ren cash, som av uforståelige grunner MÅ ligge i et glass med vann.

Tannfe-entusiast

Hva er det egentlig vi lærer våre barn? Først av alt forteller vi våre barn at det finnes et enormt svartebørsmarked for løse tenner. Og at dette markedet åpenbart er så lyssky at alle transaksjoner må foregå på nattestid. Tannfeen er, om man skal følge resonnementet, slettes ingen liten lubben søtnos, men mer sannsynligvis en bola råtass som parkerer den styla SUVen sin nede i gata før han sniker seg inn og bytter stashet mot cash.

Min Elias er 9 år og har for lengst sluttet å tro på Tannfeen, om han noengang har kjøpt denne vannvittige ideen. Men siden han fremdeles feller en og annen melketann ser han helt klare økonomiske fordeler i å opprettholde illusjonen om at han er en sann troende.

Dermed er vi begge tvunget inn i et absurd spill:

Han later som han tror, og jeg later som jeg tror at han tror, mens han vet at jeg vet at han vet at jeg ikke tror på han. I det hele tatt er det veldig likt et dårlig ekteskap: Vi vet at opplegget i lengden er dødsdømt, men vi holder begge fasaden. For barnas skyld, liksom.

Så når gutten så innimellom mister en tann (Jeg mistenker at han nærmest trekker dem ut på egenhånd så snart han kjenner det minste snev av vingling i tanna) fyller han pliktskyldigst opp et glass med vann, legger tanna i og plasserer det på nattbordet ved siden av senga, mens han høylytt og gjentatte ganger repeterer at han har mistet en tann, samt hvor den er å finne.

Når faren så senere skal krype til køys kommer han på at tanna må byttes mot valuta. Og da kan du ta faen på at faren er tom for småmynt. Dermed er resultatet heller skralt og bestående av det som måtte være å oppdrive i lommer og kopper rundt om i huset.

Morgenen etter møter man en heller muggen 9-åring med klandrende blikk og hånda halvfull med fuktige kronestykker og femtiøringer. Og jeg kan se han tenker det han ikke tørr si høyt: "Er dette alt? Er du klar over hva den tanna kunne gitt meg på det åpne tannmarkedet"

Takk for seg....

På fest med Jenny Skavlan

I natt var jeg på en heidundrende fest med Jenny Skavlan. Men før noen får noen mistanker må jeg bare si at kjæresten hennes, Finger´n var der og, Og kompisen hans, Dansken. Og Jan Thomas. Dessuten var norsklæreren min fra ungdomsskolen der. Hun serverte cupcakes, og begynte å gråte da Dansken påsto de ikke smakte noe. Men så ble hun mer opptatt av å ødelegge Knausgaards bøker i en makuleringsmaskin hun av ukjente årsaker plutselig fikk tak i. Så kom ekskona til en kompis innom, men da dro jeg og Finger`n ut på togtur for å finne kebab.

Jeg kjenner verken, Jenny, Dansken, Finger´n eller Jan Thomas. Jeg drømte. Men det hadde vært en usedvanlig fet fest. Det er imidlertid merkelig hvordan man godtar det meste som normalt når man drømmer. I drømme stiller jeg ingen spørsmål ved hvordan jeg eventuelt har havna på fest med Jenny, eller hva i helvete norsklæreren min har der å gjøre. Jeg synes det er hverdagskost at jeg spiller kurong med Jan Thomas, og lurer ikke på hvordan det kan ha seg at toget til Fredrikstad stopper like utfor trappa til en fasjonabel Frogner-villa.

Jeg har hørt at drømmer betyr noe. At de sier noe om deg som menneske, dine redsler, ønsker lyster og så videre. Jeg tør ikke en gang begynne å analysere hva denne drømmen sier om meg. Jeg satser på at drømmen er et utspring av en litt for aktiv fantasi, kombinert med det faktum at jeg så det utmerkede programmet "Dansken og Finger`n" i går før jeg la meg. Eller så har det noe med hva man spiser før man legger seg. Biff for eksempel, skal gi våte drømmer. Bønner mareritt (og anseelige mengder gass, selvsagt)

Jeg husker sjeldent drømmer, og ihvertfall ikke i årevis etterpå. Men en drøm husker jeg fremdeles. I min studietid i Kristiansand, for ca 20 år siden våknet jeg en morgen og kunne med redsel fastslå at jeg hadde drømt å se en apekatt ta en elefant bakfra. I utgangspunktet et heller forstyrrende syn. At apekatten hadde en rød Postman Pat-lue på gjorde det ikke bedre. Fremdeles plager synet meg. Men mest av alt tanken på hva denne drømmen sier om mitt forkvaklede sinn. Jeg er overbevist om at jeg ikke vil ha svaret. Jeg holder i stedet min entusiasme for elefanter, aper og barne-tv figurer på behørig avstand, og velger ikke Dyreparken i Kristiansand som mitt reisemål nummer 1.

Sweet dreams og takk for seg.

Fyttefaen!

Det er ikke ofte, men det hender at jeg kan irritere meg over andre mennesker. I dag er det mandag og kanskje dagen man tradisjonelt irriterer seg mer enn andre dager.
Men så har jeg lært da, at det kan være greit å få alt ut på en gang. Rett og slett tømme seg for irritasjon for så å gå nyvasket og ubesudlet videre ut i uka. Derfor har jeg rett og slett oppsummert ting jeg har irritert meg over i det siste.

Forgive me father, for I have sinned.

Jeg er en tålmodig mann, stort sett. Men i butikken forventer jeg meg effektivitet. Det er ingen grunn til å stå lengere i kø enn man må. Det finnes INTET trivelig med å stå i kø. Det er ingen underholdning på veien av musesteg mot kassa. Defor vil jeg herved, som et bidrag til alle dere som synes køståing er noe av det mest spennende dere kan foreta dere og dermed trekker det ut i langdrag, komme med følgende ønsker.

- Ta fram lommeboka FØR dere får vite summen. Dere må nemlig betale noe uansett. Det er ikke som i Donald; at kunde nr 1 million får alle varene gratis og et hus i tillegg. Dere skal i hvertfall være ekstremt sikre på at dere ER kunde 1 million før dere lar være å vippe fram portemoneén.

- Nei, når du kun har en Cola zero og en Mandelstang på rullebåndet så rekker du ikke å springe tilbake gjennom hele butikken å bare hente en ting til før det er din tur.

- Mulig jeg er vanskelig her, men min soleklare mening er at har du betalt og dratt kortet og begynt å pakke ned varene dine, er det faktisk for seint å bare spørre om du kan få tatt ut litt kontanter også.

- Når det på displayet på kortleseren står teksten "Feil kode. Prøv igjen", så er det nettopp det det betyr. At man blir stående å se spørrende på kassapersonalet eller de bak, mens man stiller spørsmålet. "Hva skjer nå?" er bare irriterende, og ikke minst vanskelig for oss andre å svare på.

Det er ikke alle eldre som fortjener respekt for at de har bygd landet. De er i fåtall faktisk. I likhet med mennesker i andre aldersgrupper finnes det også blant eldre en jevnt fordelt andel av idioter, unnasluntrere og generelt usympatiske. Derfor:

- Slutt å bruke alderen som en unnskyldning til ikke å følge kølapp systemet i banker og på posten. Det er uhyre enkelt å trekke en lapp og så gå fram til riktig kasse når deres nummer lyser. Ikke tro at vi andre ikke skjønner at dere feiker et lite drypp når dere bare baner dere fram til en opptatt kasse. Grunnen til at vi ikke sier noe er at vi har en eller annen misforstått oppfatning om at det er greit å være en snik så lenge man er en snik på 70 + .

- At man spør 4 ganger hvor mye som står på konto gjør ikke summen større. Bare nevner det...

- Det heter ikke "svarting", "hottentott", "innfødt", og egentlig ikke "neger", heller. Men hva dere vil om norsk innvandringspolitikk, men vis den samme respekt dere selv forventer å få. 50-talls terminologi gjelder ikke lenger, og siden dere kan lese kryssordssidene med slik innlevelse, antar jeg dere klarer å lese resten av avisen også, og få med dere den generelle debatten.

Nåh...kjenner sinnet har lagt seg nå. Ei god uke venter...

Takk for seg.