Jeg håper du klemmer ballene fast mellom en trikk og en ambolt..

...du som stjal min nye iPhone 4 G


Den NYE iPhone 4 har ALT!


Jeg har jo alltid vært en stor Apple- entusiast. (Og om DU ikke er det så driter jeg i det, og ber deg eventuelt ta den diskusjonen på ett eller annet nerdeforum.) Men et eller annet galt må jeg ha gjort i det siste for gud straffer meg der det gjør mest vondt: Nemlig ved å frata meg mine Apple dingser. Først forsvant iPad`en min under høyst mystiske omstendigheter, og sist fredag ble min nye iPhone 4 stjålet.

Jeg kan ikke en gang begynne å forklare hvor inderlig jeg forakter mennesker som tar andres ting. Det er til en viss grad forståelig at mennesker på randen av fattigdom og nød ser på tyveri som eneste mulighet. De har ikke noe valg.

Jeg befant meg imidlertid ikke ved Plata, eller i slummen i Bombay. Mine ting ble ikke stjålet av slike mennesker. Mine ting blei tatt av mennesker som ser ut som deg og meg på utsiden, men som på innsiden skiller seg fra oss andre ved at de mangler moral, etiske standarer og empati. Jeg klarer ikke for mitt bare liv å sette meg inn i tankegangen til mennesker som synes andres ting kan beslaglegges og stjeles. De er små, små mennesker som, i en rettferdig verden, alltid vil få sin straff. Min eneste sorg er at jeg aldri får vite når eller hvor slik at jeg kan være der å nyte det.

Puh...godt å få det ut...

Nå til de du møter ETTER å ha blitt frastjålet ting: Forsikringsselskapet. Jeg har nettopp fylt ut et skadeskjema, og vil gjerne dele noen tanker om det med dere.

Starten er helt grei. Rent bortsett fra at når jeg printer ut skjemaet fra Mine Sider på nett, føles det forholdsvis unødvendig å måtte fylle ut forsikringsnummer, personnummer, navn og adresse selv, all den tid dette er informasjon jeg måtte oppgi for i det hele tatt å få skjemaet ut...men men...jeg er en raus kar så jeg lar det bli....

Her er det jeg forøvrig har fyllt ut:

Hvor skjedde skaden?
Jo nå skal dere høre: Den skjedde på et møkkasted som heter Bar og som ligger på Tjuvholmen, i Oslo. Og la meg gjøre oppmerksom på at jeg ser det ironiske i adressen. Jeg er bare ikke i stand til å le av det. Jeg vil derfor sette pris på at heller ikke dere gjør det, ikke nå, ikke siden, og ihvertfall ikke når jeg hører på. På forhånd takk.

Når skjedde skaden?
Forholdsvis seint må jeg innrømme. Men om dere på noe som helst tidspunkt, og jeg vil tro dere finner et slikt tidspunkt, våger å antyde at dette skyldes at jeg var tilslasket av forfriskninger (Og jeg kan jo ikke godt nekte på at dette var et utested alle den tid drittstedet heter BAR) kan jeg gjøre oppmerksom på at selv ikke det hadde jeg rukket på denne kvelden som i all hovedsak var en nokså bustete aften. Det sto imidlertid en haug av våre nye landsmenn, svenskene, i baren som kan bekrefte at undertegnede ikke hadde rukket å kjøpe noe ennå. Jeg er sikker på de husker det iom at de så ut til å være mest interessert i hva folk la igjen i tips på disken. Jeg rakk ikke legge noe, og er sikker på at de husker det.


Hvor oppholdt du deg i denne perioden, og hvilke aktiviteter ble gjennomført? Mulig jeg er litt i overkant paranoid her, men dette spørsmålet bærer veldig preg av å være en beskyldning. Dessuten føler jeg at jeg mater litt inn med teskje nå, men la gå: JEG-VAR-PÅ-DRITTHØLET-"BAR"-OG-JEG-HADDE-LYST-Å-BRUKE-TELEFONEN-MIN.


La du merke til noe spesielt som kan ha med tapet å gjøre?
Tja...hva skal jeg si til dette? Jeg la først merke til at telefonen min virket fryktelig lett. Dernest merket jeg at den var vanskelig å få øye på. Når jeg så verken klarte høre, kjenne eller se den, tenkte jeg "hmmmmmm.....er den borte tro?" Dernest konkluderte jeg med at dette nok kan ha noe å gjøre med at den er tapt. Flere andre der var enige med meg, så da skjønte jeg at det var riktig....

På hvilken måte tror du tapet kan ha skjedd?
Nå er ikke jeg noen etterforsker, men jeg tar en vill sjanse her og tipper på at det har skjedd på den måten at noen har stjålet den. Det er i hvertfall derfor jeg fyller ut dette skjemaet som heter "Tyveri av eiendom".

Nå må jeg vente 3 uker på at de forteller meg at jeg kan gå å suge meg selv, fordi jeg har opptrått uaktsomt, all den tid jeg ikke limte mobilen til penis, og derfor kan se langt etter de 5999,- kronene de skylder meg.

Noen som har en billig iPhone 4 til salgs?

Takk for seg.....

Singellivets gleder (eller sorger)

Mulig er det jeg som har en spesiell interesse for det, eller så er det store deler av befolkningen som har generelt en stor interesse for det, men det er veldig mye fokus på det å være singel om dagen. Enten det er vidunderlige Sigrid som søker kjæreste på NRK, eller prinsesser som sniksjekker på en annen kanal så er det åpenbart god underholdning å bivåne oss single i våre miserable liv utenfor A4 normen. Kulturavisen Dagbladet kunne f.eks fortelle over HELE førstesiden sist søndag at internett generelt, og Facebook spesielt, gjør det lettere å flørte. Du kødder?? Virkelig?? Lista for hva som er nyheter er usedvanlig lav i Dagbladet. Spesielt på søndager.

Men ja jeg er altså singel. Og har vært det en stund. Faktisk såpass lenge at jeg merker jeg begynner å se på meg selv som et forhold. Og det mistenker jeg er et aldri så lite faresignal.

- Om jeg er sur på meg selv kan jeg f.eks ikke snakke med meg selv på dagesvis. Og i den grad jeg svarer meg selv er det i korte setninger.

- Når jeg spør meg selv om hva som er galt, svarer jeg "Ingenting" mens jeg egentlig har masse jeg synes er feil med meg selv.

- Når jeg prøver å gjøre litt ekstra for meg selv; tenner lys, lager litt god mat, sjenker litt vin, og i det hele tatt legger litt innsats i det, kan jeg blir ordentlig irritert på meg selv fordi jeg føler jeg ikke verdsatte det nok, og heller så på tv under måltidet.

- Her om dagen kom jeg altfor sent hjem uten å gi meg selv beskjed om det. Da måtte jeg sove på sofaen.

- Da var det dårlig stemning i mange dager, og det var ikke sjans for at jeg skulle få ha noe sex med meg selv.

- Til slutt hadde jeg make-up sex med meg selv. Og da fikk jeg det endelige beviset på at forholdet med meg selv skranter. For mens jeg hadde sex med meg selv, merket jeg at det var ren rutine og uten innlevelse. Og jeg må innrømme at jeg tenkte på noen andre mens det sto på....

Takk for seg.

Skyt de tykke!

Jeg bare elsker provoserende overskrifter!
Kari Jaquesson har skapt liv den siste tia ved å hevde at fedme ikke er en sykdom, men i hovedsak skyldes latskap. Nå har hun vel moderert den noe, men i alt i alt vil jeg vel si at hun har rett. Selvsagt er det enkelte som sliter med overvekt som skyldes stoffskifte, eller av genetiske årsaker. Men stort sett skyldes fedme at man lever usunt og beveger seg for lite. Nok om det. Det er en diskusjon som er for stor for meg, og jeg vet for lite om dette. Jeg har imidlertid tenkt på hvordan ting hadde vært OM fedme faktisk var en sykdom.

* Vi ville hatt egne parkeringsplasser for tykke. Litt bredere enn de vanlige, og merket med tegningen av en tykk strekmann.

* Hver vinter hadde de fleste blitt rammet av epidemi, og blitt liggende hjemme noen dager med omgangsfedme.

* Ambulanser ville vært adskillig bredere bak

* Folk som kom i rullestol på jobben ville fortelle at de hadde dratt på seg fedme på fotballtreninga.

* Og sist og ikke minst: Det hadde vært mulig å ringe jobben å si: Jeg kan desverre ikke komme på jobb. Jeg er så utrolig feit i dag.

Da min datter var ca 4 hadde hun en tendens til å si ting hun så veldig høyt. Hvilket som førte oss opp i en rekke pinlige situasjoner. Så etter at en rekke episoder hvor ukjente enten hadde fått høre at de hadde mye hår i ørene, eller at de var veldig små måtte vi fortelle henne at om man så mennesker man syntes var rare, var det greit å vente til vi var alene før vi snakket om dem. Noe hun også tok til seg. På trikken inn til byen en dag observerte vi en kvinne som var noe over gjennomsnittet stor. Da hun skulle av på Oslo S satt hele vognen å så på at hun stresset nedover midtgangen. Problemet var at hun hadde en slik størrelse at hun blei sittende fast mellom stolradene, og måte vrikke seg løs for hver rad. Hvilket som gjorde hennes kamp for å nå døra før den lukket seg både underholdende og spennende. Like før hun nådde fram sa avkommet høyt og klart, det alle på trikken tenkte: "Se på henne, pappa! Hun skal vi snakke om når vi blir alene!"

....og takk for seg.....

Nede på (Politi)stasjonen, tidlig en morgen

For en uke siden gjorde jeg noe jeg heldigvis sjeldent må: Jeg var hos politiet for å levere inn en anmeldelse. Det er en heller sær opplevelse å tilbringe noen timer på politivakta. Man får et nokså sjeldent innblikk i andre menneskers problemer og utfordringer. For hvor mye de enn prøver så er det forholdsvis umulig å fremføre sitt ærende på en diskret måte hos politiet. Man hører det meste for å si det sånn. Dessuten er det overraskende mange av de oppmøtte som slettes ikke har noe i mot forkynne hva som har skjedd, uavhengig av hvor privat affæren måtte være. Som en service til mine lesere har jeg her oppsummert ting jeg lærte disse timene til lærdom for de som aldri har vært der før, og til oppfriskning til de som måtte være fristet til å gå dit igjen.

* Politifolk som står bak luker og snakker i intercom med deg er forholdsvis imune mot spøk og kvikke kommentarer. De ser også overraskende ublidt på at man prøver å ta med seg pennen man fikk utdelt. Enten er det en forutsetning at man er humørløs og mangler humoristisk sans om man skal stå akkurat på post der, eller så er politifolk generelt forholdsvis lite lattermilde. Jeg antar det er det første som stemmer.

* Til deg som anmeldte kompisen din for å ha stjålet penger: Hvor lurt synes du idag det er å gå inn på en politistasjon å levere inn en anmeldelse uten å ha gyldig oppholdstillatelse selv? Ikke at jeg har noe med det altså, men det slår meg at om du har klart å ligge i skjul i dette landet så lenge at du snakker nokså perfekt norsk, må det da være usedvanlig klønete og frivillig gå i fella for å få tilbake en tusenlapp. Jeg tipper din svikefulle venn feirer med sjampis og bløtekake i dette øyeblikk.

* Kjære taxisjåfør: Alle som har blitt påkjørt av en kollega synes nok at det kan være irriterende. Jeg tror imidlertid at du hadde hjulpet din egen sak i mer positiv retning om du hadde ventet til den litt stramme kvinnen i uniform bak luka hadde fått snakket ferdig. Det er heller ikke vanlig å gi forklaringen din til den første du møter når du kommer inn døra. Det kan være greit å sjekke at personen er politi, og ikke som i dette tilfelle, en tilfeldig kar som meg som bare satt der å venta. At jeg ikke hadde uniform kunne f.eks vært et hint. At jeg ikke svarte deg kunne vært en annet. Men deg om det. Jeg ønsker lykke til.

* Jeg har også for min egen del merket meg at et avhør nok ikke er det mest passende stedet å sjekke opp jenter. Jeg fikk nemlig følelsen av at den usedvanlig vakre jenta som snakket med meg prøvde å gi meg et hint om det, iom at hun besvarte all min småprat med enstavelsessvar. Jeg fikk mailadressen hennes da. Men jeg tror kanskje hun mente jeg burde bruke den til annet enn flørt. Vi får se.

Takk for seg.....

Ting man må gjøre før man dør

Jess....forholdsvis dramatisk overskrift der altså. Men det er ikke værre enn at jeg fører stadig ting opp på min liste over ting jeg veldig gjerne vil ha gjort før jeg blir for gammel for det. Eventuelt ting jeg burde ha gjort til nå.
En av disse tingene er å dykke med hai. Og i jula skal jeg nettopp det. og så kan jeg huke av en "CHECK" på det punktet. Jeg er dypt fasinert, litt skremt og veldig glad i haier. Ingen som så Haisommer (Jaws) som barn kan være upåvirket av dette fantastiske dyret. Min glede over å bade var sterkt redusert i årevis etter at jeg så filmen. Og selv et lite dypp i Vadsø Kommunale basseng innebar en større grad av spenning enn jeg satte pris på. Nå skal jeg se redselen i hvit(hai) øyet. Og jeg gleder meg!

Fra Koh Tao. Kjenner jeg blir glad og litt yr bare jeg ser bildet.


Reisen går også denne jula til Thailand. Og jeg har bestemt at første stopp på veien er Koh Tao. Et dykkeparadis. Av årsaker jeg helst ikke vil tenke så mye på reiser jeg også i år alene. Enten er jeg ansett for uskikket som reisefølge, eller så er jeg utrolig uheldig som ikke har noen venner som kan reise når jeg kan og vil. Svaret vil jeg i grunnen ikke vite. Men jeg gjorde det samme i fjor. Og med det fikk jeg også huket av en ting på lista mi. For et oversosialt vesen som meg er det absolutt å anbefale og prøve lykken alene. Man møter andre mennesker, på anderledes måter, og man bestemmer sin egen hverdag og tempo. Absolutt å anbefale, og ikke så trist som det kan høres ut som. Tvertimot.



På lista mi over ting jeg bør/må gjøre før jeg dør er det bla disse:

* Skrive en roman (eller flere).
* Synge med storband iført amerikansk tux, og en bourbon
* Skrive og gjøre et eget helaftens standup show.
* Eie en sportsbil, helst en klassisk Ford Mustang Cabriolet. Lyseblå....

....for å ta noen. Det er en del andre ting på lista og, men akkurat de føler jeg er upassende å ta i all offentlighet. Hva står på din liste forresten?

Lykkelig Thaibokser. Akkurat den sto forsåvidt IKKE på lista over ting jeg burde ha gjort. Men ganske kul å ha tatt med seg likevel. Den opplevelsen kan du lese om HER


Det er deilig å ha noe å glede seg til når det blir mørkt og vinter. Det eneste problemet er selvsagt mine barn som føler at jeg bedrar dem ved nok en gang å reise til Thailand uten dem. Som tidligere nevnt har min 8 åring både et språk og et tankesett som stemmer mer med en på 80. Da jeg lufta ideen sa han: "Pappa....nå føler jeg du svikter meg. Du må ta ansvar for at du har barn, vettdu" Så neida såh....

Takk for seg....

Facebooksjekking!

La meg først bare innrømme at jeg nok ikke er den mest kritiske til hvem jeg legger til som venn på FB. Med 1290 venner er det forholdsvis åpenbart at jeg har noen fler enn bare mine nærmeste og kjæreste bekjente. (Det er visstnok stadig noen som faller fra uten at jeg vet hvem de er eller hvorfor de plutselig vil gjøre det slutt på vårt inderlige FB-forhold. Men dem om det)

I den grad jeg skal prøve å forsvare dette Facebook-horeriet, må det være at jeg innimellom er litt avhengig av et rikt kontaktnett i den jobben jeg har. Dernest er FB et greit sted å annonsere for show eller behov (innenfor sømmelighetens grenser selvsagt). Så langt har jeg f.eks fått dobbeltseng, stekeovn, leilighet, oppvaskmaskin og vaskemaskin enten gratis eller billig. (Jadda, jeg veit....jeg er en gnien jævel....min litt miljøvennlig og, dah) Så noe godt har det da kommet ut av det.

Men innimellom oppdager jeg at jeg i vanvare har lagt til mennesker som i beste tilfelle kan betegnes som bunnfallet i den skandinaviske genpoolen. Her om kvelden dukket en slik en opp på chat´en min. Denne blonde, litt enfoldige, unge frøkna hadde prøvde gang på gang å få meg i tale, og etter 6. forsøk så jeg meg nødt til å svare. Her er samtalen slik den forløp. Helt uten sensur:

22:44Lisa

Vil bli kjent med deg;-D

22:45Meg
Javel? Beskriv deg selv med fire ord.

22:45Lisa

Just meeee, :D

22:47Meg

Det var bare to ord. Du har to igjen

22:47Lisa er frakoblet.

22:48Lisa er pålogget.

(Hva som skjedde her er jeg litt usikker på. Tipper harddisken krasja. Og ikke den i maskinen hennes altså.)

22:48Lisa

Partygirl, lever livet. åååh , må ikke stille så vanskelige spørsmål :D

.................."Fjern fra Venner".......................

Her sitter jeg altså time etter time, uke etter uke å prøver å komme på noe morsomt å si på standup scenen. Jeg svetter. Gråter. Lider. Jeg ringer venner og andre komikere i sene kveldstimer og prøver å fraliste dem en bitteliten vits. En ørliten latter.

Og utifra det store intet dukker det opp slike talenter som helt uanstrengt klarer å være 100 ganger morsommere enn meg bare på noen få tastetrykk. Faen!

PS: "Personal memo to myself: Slutt å legge til ræl på facebook!!!!!"

Takk for seg....

Kaffetanker

Joa, jeg vet det! Jeg har forlatt bloggen lenge nå. Latt den seile sin egen sjø og behandlet den som en frafallen Jehovas vitne. Det beklager jeg. Men så langt jeg har kunnet registrere så er det ingen som har lidd overlast, og mengden rasende innlegg og mail har uteblitt. Likevel er jeg så selvopptatt at jeg tror noen fremdeles kan tenke seg å lese litt av det jeg har på hjertet. Men for å unngå migrene og epilesianfall starter jeg forsiktig. Dette er noen enkle kaffetanker jeg har hatt i løpet av sommeren:

- Er det virkelig klin umulig å lage bobiler som kan kjøre like fort som andre biler? Hva med å kutte ut flatskjerm og dvd spiller, og heller putte penga i flere hestekrefter? Pga av en helvetes tysker (og hva er det med tyskere og bobiler???!! Har de ikke egne hjem i Tyskland?) i en bobil ble Lindesnes fyr nesten det siste jeg så før jeg forlot denne jammerdal.

- Hvor mange bimboer finnes det i dette landet? Mens det blir stadig vanskeligere for de store talentshowene å finne duganes sangere/dansere/entertainere, ser det ikke ut til å være noen grense for hvor mange reality bimboer som finnes. Et eller annet sted finnes en utømmelig kilde jenter som aldri har åpnet annet enn en pekebok, med foreldre som er uten bekymringer for at datteren blir beisa av en spraytan-gul gutt for åpent kamera, og hvor de som kan svare på hvem som er Norges nåværende statsminister anses for å være for smarte til å passe inn i gjengen.







- La oss ha det klinkende klart, jenter: Det er fullt mulig for oss gutter å tenke på "ingenting"! Så når dere spør hva vi tenker på så er det sannheten når vi svarer "ingenting". Og om vi juger, og svarer ingenting mens vi egentlig tenker på noe, så er det fordi det vi tenker på er så absurd og rart at dere ville ha ansett oss for mentalt syke om vi virkelig sa at det vi egentlig tenkte: Som f.eks at vi satt å lurte på om det er mulig å få hele Oboy boksen inn i kjeften uten å bruke hendene....

OBS: Gjennomgang av sommerens mobilbilder avslører at jeg har en hang til å ta bilder av føttene mine. Her i et beskjedent utvalg.

Takk for seg!