Skyt de tykke!

Jeg bare elsker provoserende overskrifter!
Kari Jaquesson har skapt liv den siste tia ved å hevde at fedme ikke er en sykdom, men i hovedsak skyldes latskap. Nå har hun vel moderert den noe, men i alt i alt vil jeg vel si at hun har rett. Selvsagt er det enkelte som sliter med overvekt som skyldes stoffskifte, eller av genetiske årsaker. Men stort sett skyldes fedme at man lever usunt og beveger seg for lite. Nok om det. Det er en diskusjon som er for stor for meg, og jeg vet for lite om dette. Jeg har imidlertid tenkt på hvordan ting hadde vært OM fedme faktisk var en sykdom.

* Vi ville hatt egne parkeringsplasser for tykke. Litt bredere enn de vanlige, og merket med tegningen av en tykk strekmann.

* Hver vinter hadde de fleste blitt rammet av epidemi, og blitt liggende hjemme noen dager med omgangsfedme.

* Ambulanser ville vært adskillig bredere bak

* Folk som kom i rullestol på jobben ville fortelle at de hadde dratt på seg fedme på fotballtreninga.

* Og sist og ikke minst: Det hadde vært mulig å ringe jobben å si: Jeg kan desverre ikke komme på jobb. Jeg er så utrolig feit i dag.

Da min datter var ca 4 hadde hun en tendens til å si ting hun så veldig høyt. Hvilket som førte oss opp i en rekke pinlige situasjoner. Så etter at en rekke episoder hvor ukjente enten hadde fått høre at de hadde mye hår i ørene, eller at de var veldig små måtte vi fortelle henne at om man så mennesker man syntes var rare, var det greit å vente til vi var alene før vi snakket om dem. Noe hun også tok til seg. På trikken inn til byen en dag observerte vi en kvinne som var noe over gjennomsnittet stor. Da hun skulle av på Oslo S satt hele vognen å så på at hun stresset nedover midtgangen. Problemet var at hun hadde en slik størrelse at hun blei sittende fast mellom stolradene, og måte vrikke seg løs for hver rad. Hvilket som gjorde hennes kamp for å nå døra før den lukket seg både underholdende og spennende. Like før hun nådde fram sa avkommet høyt og klart, det alle på trikken tenkte: "Se på henne, pappa! Hun skal vi snakke om når vi blir alene!"

....og takk for seg.....

Nede på (Politi)stasjonen, tidlig en morgen

For en uke siden gjorde jeg noe jeg heldigvis sjeldent må: Jeg var hos politiet for å levere inn en anmeldelse. Det er en heller sær opplevelse å tilbringe noen timer på politivakta. Man får et nokså sjeldent innblikk i andre menneskers problemer og utfordringer. For hvor mye de enn prøver så er det forholdsvis umulig å fremføre sitt ærende på en diskret måte hos politiet. Man hører det meste for å si det sånn. Dessuten er det overraskende mange av de oppmøtte som slettes ikke har noe i mot forkynne hva som har skjedd, uavhengig av hvor privat affæren måtte være. Som en service til mine lesere har jeg her oppsummert ting jeg lærte disse timene til lærdom for de som aldri har vært der før, og til oppfriskning til de som måtte være fristet til å gå dit igjen.

* Politifolk som står bak luker og snakker i intercom med deg er forholdsvis imune mot spøk og kvikke kommentarer. De ser også overraskende ublidt på at man prøver å ta med seg pennen man fikk utdelt. Enten er det en forutsetning at man er humørløs og mangler humoristisk sans om man skal stå akkurat på post der, eller så er politifolk generelt forholdsvis lite lattermilde. Jeg antar det er det første som stemmer.

* Til deg som anmeldte kompisen din for å ha stjålet penger: Hvor lurt synes du idag det er å gå inn på en politistasjon å levere inn en anmeldelse uten å ha gyldig oppholdstillatelse selv? Ikke at jeg har noe med det altså, men det slår meg at om du har klart å ligge i skjul i dette landet så lenge at du snakker nokså perfekt norsk, må det da være usedvanlig klønete og frivillig gå i fella for å få tilbake en tusenlapp. Jeg tipper din svikefulle venn feirer med sjampis og bløtekake i dette øyeblikk.

* Kjære taxisjåfør: Alle som har blitt påkjørt av en kollega synes nok at det kan være irriterende. Jeg tror imidlertid at du hadde hjulpet din egen sak i mer positiv retning om du hadde ventet til den litt stramme kvinnen i uniform bak luka hadde fått snakket ferdig. Det er heller ikke vanlig å gi forklaringen din til den første du møter når du kommer inn døra. Det kan være greit å sjekke at personen er politi, og ikke som i dette tilfelle, en tilfeldig kar som meg som bare satt der å venta. At jeg ikke hadde uniform kunne f.eks vært et hint. At jeg ikke svarte deg kunne vært en annet. Men deg om det. Jeg ønsker lykke til.

* Jeg har også for min egen del merket meg at et avhør nok ikke er det mest passende stedet å sjekke opp jenter. Jeg fikk nemlig følelsen av at den usedvanlig vakre jenta som snakket med meg prøvde å gi meg et hint om det, iom at hun besvarte all min småprat med enstavelsessvar. Jeg fikk mailadressen hennes da. Men jeg tror kanskje hun mente jeg burde bruke den til annet enn flørt. Vi får se.

Takk for seg.....

Ting man må gjøre før man dør

Jess....forholdsvis dramatisk overskrift der altså. Men det er ikke værre enn at jeg fører stadig ting opp på min liste over ting jeg veldig gjerne vil ha gjort før jeg blir for gammel for det. Eventuelt ting jeg burde ha gjort til nå.
En av disse tingene er å dykke med hai. Og i jula skal jeg nettopp det. og så kan jeg huke av en "CHECK" på det punktet. Jeg er dypt fasinert, litt skremt og veldig glad i haier. Ingen som så Haisommer (Jaws) som barn kan være upåvirket av dette fantastiske dyret. Min glede over å bade var sterkt redusert i årevis etter at jeg så filmen. Og selv et lite dypp i Vadsø Kommunale basseng innebar en større grad av spenning enn jeg satte pris på. Nå skal jeg se redselen i hvit(hai) øyet. Og jeg gleder meg!

Fra Koh Tao. Kjenner jeg blir glad og litt yr bare jeg ser bildet.


Reisen går også denne jula til Thailand. Og jeg har bestemt at første stopp på veien er Koh Tao. Et dykkeparadis. Av årsaker jeg helst ikke vil tenke så mye på reiser jeg også i år alene. Enten er jeg ansett for uskikket som reisefølge, eller så er jeg utrolig uheldig som ikke har noen venner som kan reise når jeg kan og vil. Svaret vil jeg i grunnen ikke vite. Men jeg gjorde det samme i fjor. Og med det fikk jeg også huket av en ting på lista mi. For et oversosialt vesen som meg er det absolutt å anbefale og prøve lykken alene. Man møter andre mennesker, på anderledes måter, og man bestemmer sin egen hverdag og tempo. Absolutt å anbefale, og ikke så trist som det kan høres ut som. Tvertimot.



På lista mi over ting jeg bør/må gjøre før jeg dør er det bla disse:

* Skrive en roman (eller flere).
* Synge med storband iført amerikansk tux, og en bourbon
* Skrive og gjøre et eget helaftens standup show.
* Eie en sportsbil, helst en klassisk Ford Mustang Cabriolet. Lyseblå....

....for å ta noen. Det er en del andre ting på lista og, men akkurat de føler jeg er upassende å ta i all offentlighet. Hva står på din liste forresten?

Lykkelig Thaibokser. Akkurat den sto forsåvidt IKKE på lista over ting jeg burde ha gjort. Men ganske kul å ha tatt med seg likevel. Den opplevelsen kan du lese om HER


Det er deilig å ha noe å glede seg til når det blir mørkt og vinter. Det eneste problemet er selvsagt mine barn som føler at jeg bedrar dem ved nok en gang å reise til Thailand uten dem. Som tidligere nevnt har min 8 åring både et språk og et tankesett som stemmer mer med en på 80. Da jeg lufta ideen sa han: "Pappa....nå føler jeg du svikter meg. Du må ta ansvar for at du har barn, vettdu" Så neida såh....

Takk for seg....

Facebooksjekking!

La meg først bare innrømme at jeg nok ikke er den mest kritiske til hvem jeg legger til som venn på FB. Med 1290 venner er det forholdsvis åpenbart at jeg har noen fler enn bare mine nærmeste og kjæreste bekjente. (Det er visstnok stadig noen som faller fra uten at jeg vet hvem de er eller hvorfor de plutselig vil gjøre det slutt på vårt inderlige FB-forhold. Men dem om det)

I den grad jeg skal prøve å forsvare dette Facebook-horeriet, må det være at jeg innimellom er litt avhengig av et rikt kontaktnett i den jobben jeg har. Dernest er FB et greit sted å annonsere for show eller behov (innenfor sømmelighetens grenser selvsagt). Så langt har jeg f.eks fått dobbeltseng, stekeovn, leilighet, oppvaskmaskin og vaskemaskin enten gratis eller billig. (Jadda, jeg veit....jeg er en gnien jævel....min litt miljøvennlig og, dah) Så noe godt har det da kommet ut av det.

Men innimellom oppdager jeg at jeg i vanvare har lagt til mennesker som i beste tilfelle kan betegnes som bunnfallet i den skandinaviske genpoolen. Her om kvelden dukket en slik en opp på chat´en min. Denne blonde, litt enfoldige, unge frøkna hadde prøvde gang på gang å få meg i tale, og etter 6. forsøk så jeg meg nødt til å svare. Her er samtalen slik den forløp. Helt uten sensur:

22:44Lisa

Vil bli kjent med deg;-D

22:45Meg
Javel? Beskriv deg selv med fire ord.

22:45Lisa

Just meeee, :D

22:47Meg

Det var bare to ord. Du har to igjen

22:47Lisa er frakoblet.

22:48Lisa er pålogget.

(Hva som skjedde her er jeg litt usikker på. Tipper harddisken krasja. Og ikke den i maskinen hennes altså.)

22:48Lisa

Partygirl, lever livet. åååh , må ikke stille så vanskelige spørsmål :D

.................."Fjern fra Venner".......................

Her sitter jeg altså time etter time, uke etter uke å prøver å komme på noe morsomt å si på standup scenen. Jeg svetter. Gråter. Lider. Jeg ringer venner og andre komikere i sene kveldstimer og prøver å fraliste dem en bitteliten vits. En ørliten latter.

Og utifra det store intet dukker det opp slike talenter som helt uanstrengt klarer å være 100 ganger morsommere enn meg bare på noen få tastetrykk. Faen!

PS: "Personal memo to myself: Slutt å legge til ræl på facebook!!!!!"

Takk for seg....

Kaffetanker

Joa, jeg vet det! Jeg har forlatt bloggen lenge nå. Latt den seile sin egen sjø og behandlet den som en frafallen Jehovas vitne. Det beklager jeg. Men så langt jeg har kunnet registrere så er det ingen som har lidd overlast, og mengden rasende innlegg og mail har uteblitt. Likevel er jeg så selvopptatt at jeg tror noen fremdeles kan tenke seg å lese litt av det jeg har på hjertet. Men for å unngå migrene og epilesianfall starter jeg forsiktig. Dette er noen enkle kaffetanker jeg har hatt i løpet av sommeren:

- Er det virkelig klin umulig å lage bobiler som kan kjøre like fort som andre biler? Hva med å kutte ut flatskjerm og dvd spiller, og heller putte penga i flere hestekrefter? Pga av en helvetes tysker (og hva er det med tyskere og bobiler???!! Har de ikke egne hjem i Tyskland?) i en bobil ble Lindesnes fyr nesten det siste jeg så før jeg forlot denne jammerdal.

- Hvor mange bimboer finnes det i dette landet? Mens det blir stadig vanskeligere for de store talentshowene å finne duganes sangere/dansere/entertainere, ser det ikke ut til å være noen grense for hvor mange reality bimboer som finnes. Et eller annet sted finnes en utømmelig kilde jenter som aldri har åpnet annet enn en pekebok, med foreldre som er uten bekymringer for at datteren blir beisa av en spraytan-gul gutt for åpent kamera, og hvor de som kan svare på hvem som er Norges nåværende statsminister anses for å være for smarte til å passe inn i gjengen.







- La oss ha det klinkende klart, jenter: Det er fullt mulig for oss gutter å tenke på "ingenting"! Så når dere spør hva vi tenker på så er det sannheten når vi svarer "ingenting". Og om vi juger, og svarer ingenting mens vi egentlig tenker på noe, så er det fordi det vi tenker på er så absurd og rart at dere ville ha ansett oss for mentalt syke om vi virkelig sa at det vi egentlig tenkte: Som f.eks at vi satt å lurte på om det er mulig å få hele Oboy boksen inn i kjeften uten å bruke hendene....

OBS: Gjennomgang av sommerens mobilbilder avslører at jeg har en hang til å ta bilder av føttene mine. Her i et beskjedent utvalg.

Takk for seg!

Ctrl, Alt, Delete.....

Jeg får neppe noen gang prisen for "Norges Mest Aktive Blogger", og jeg beklager at det er lenge siden sist.

Forklaringen er enkel. Det har vært noen hektiske uker med flytting, kokkekamp, standup og diverse annet fjas som opptar tid og tankekapasitet. Og det var nå i etterdønningene etter dette at jeg kom til å tenke på at livet burde ha flere av de samme funksjoner som man finner på datamaskinen sin.

* Jeg skulle f.eks ønske meg at det i visse situasjoner var noen som på en formell måte fortalte meg: "Du er i ferd med å utføre en ulovlig operasjon". Det hadde holdt meg unna mye trøbbel tror jeg.

* Når ting jeg vet jeg kan, som f.eks å lage mat, går skikkelig til helvete, tross alle gode intensjoner hender det at jeg tenker: "Hvorfor gjorde jeg ikke bare sånn som jeg gjorde det sist?". Og da er det umulig å ikke ønske at man hadde en copy/paste funksjon i livet sitt og.

* Hvorfor er det ikke noen som oftere spør meg: "Er du sikker på at du ønsker å slette dette?"

* De kvelder jeg går på byen og drikker på meg hareskår hender det at jeg våkner og gjerne skulle skru av alle minner jeg husker fra foregående natt. Andre ganger har man hatt fantastiske dager eller kvelder og skulle ønske minnet om dem forble like sterke og følelsen man har aldri gikk bort. Livet burde med andre ord ha begge mulighetene; Både Lagre og Avslutt, eller noen ganger bare Avslutt.

* Og når ting går dritt, når du ikke ser noen umiddelbare løsninger, men bare en haug med problemer, når positive mennesker irriterer deg, og det å ligge i fosterstilling i sofaen høres ut som det eneste valgbare alternativ, da, ja da skulle man ønske man kunne trykke Ctrl, Alt, Delete...Restarte alt og begynne helt på nytt uten virus.

Men det er jo ikke sånn da. Og selvsagt skal vi alle være glade for det. For når livets hardisk kræsjer, dokumenter forsvinner og prossesorer jobber sakte...det er da man ikke kan ringe IT, men rett og slett fikse dritten selv. Og det er den eneste måten å finne ut av hvordan man skal løse problemene neste gang.

Takk for seg...

PS: Men litt trøst er det mulig å finne i tekniske dubbeditter. Min elskede iPhone har en tendens til jevnlig å vise meg meldingen: "Du har ingenting å angre". Da blir jeg litt glad og litt letta hver gang....

SMÅKRYP!!

Hjemme hos oss kryr det av småkryp. Den største av dem er ei 12 år gammel jente som er min datter. Hun er den direkte årsaken til at det så langt har vært 2 marsvin og hele 6 kaniner innom husstanden. 12 åringen elsker alt som har fire ben og varm pels. Hun er i den alderen hvor det ikke finnes nyanser, for øvrig. Enten elsker hun noe. Og om hun ikke elsker noe så hater hun det. Som f.eks lillebroren sin.

Nå skal det sies at det i skrivende stund ikke er mer enn 2 kaniner i hus. (To gutter i følge jenta i butikken. Jeg håper hun har rett. Det vil i tilfelle vise seg forholdsvis fort.)
Årsaken til dette enorme forbruket av gnagere er at vi som amatører på dyrehold har hatt forholdsvis stort svinn i starten.

Det begynte med Buster. Marsvinet som var redd for det meste som beveget seg, og som foretrakk å leve livet med baken presset inn i hjørnet av buret sitt i konstant angst for hva disse store menneskene på utsiden ville ham. Av årsaker jeg ikke kjenner lærte han aldri at vår tilstedeværelse i buret hans betydde positive ting som nytt gress, mat, rent vann eller kos. Han brukte alltid adskillige minutter på å slå seg til ro med at vi ikke var der for å knekke nakken hans, før han tillot seg å nyte mat og kos. Dagen etter var han imidlertid like livredd for hva vi ville. Et marsvinliv virker usedvanlig nervepirrende. Ikke rart de dør unge. Buster var enda mer uheldig, og gikk før tiden. En dag klarte han ikke å bruke bakbena, og veterinæren kunne konstatere at Buster var blitt lam. Buster ble gitt ei sprøyte og fikk omsider bekrefta at de store menneskene faktisk ønsket han dø. Ungene gråt og det var mye trøst som måtte deles ut i de følgende uker. Jeg hadde et mer nøkternt forhold til det hele og irriterte meg mer over at regninga fra veterinæren kunne kjøpt oss 6 nye marsvin med velfungerende bakben.

Så er det historien om Happy da. Kaninen med dette positive navnet fikk et kort og heller mismodig liv. Etter noen uker bestemte jeg at vi, i frykt for å få flere kaniner enn jeg trengte, skulle kastrere Happy. Operasjonen fikk fint, og veterinæren utførte det som må karakteriseres som mikrokirurgi med lett hånd både med kniven og fakturaen, og vi returnerte hjem den nøtteløse Happy. Happy ble i de neste timer overøst med kjærlighet og omsorg. Og kanskje var dette den direkte årsaken til at noen glemte å lukke døra til buret i hagen ordentlig. Plutselig var Happy borte. Til gjengjeldt vandret en stappmett katte rundt like utenfor hagen vår. Denne gangen var sorgen om mulig enda større, og mange tårer ble grått, og katter var i en periode det eneste dyr min datter ikke ville ha noe med å gjøre. Selv i dag nevnes Happy med jevne mellomrom. Sjeldent har et dyrenavn vært mer ironisk.

Tross vårt noe svertede rulleblad som dyreeiere må jeg motvillig innrømme at det alt i alt har vært positivt. Jeg tenker at barn tross alt lærer noe om naturens gang og det skjøre forholdet mellom liv og død. At det å vise omsorg og ansvar tidlig i livet er en fin ting. Og at det er godt å komme hjem til noen som alltid er glad for å se deg. (Eller, i noen tilfeller, livredd for å se deg.) I alle tilfeller: det er god læring å få muighet til å dele ut uforbeholden kjærlighet. Vi burde prøve det oftere alle sammen.